Blood Sweat & Tears sitt første album Child is Father to the Man kom i 1968, men var egentlig ingen stor suksess, til tross for mange glitrende musikere. Det var ikke før vokalisten David Clayton Thomas ble med i bandet at det ble noe fart på sakene. Og det må innrømmes at det var han som fikk meg som ungdomsskoleelev til å bli fascinert av dette bandet på tampen av 60-tallet. De tre påfølgende albumene etter The Child is Father to the Man er alle milepeler i rockens historie, og bør være en selvfølge i enhver platesamling med respekt for seg selv.

Etter BS&T 4 forlot David Clayton Thomas bandet i en periode, og ble erstattet av Jerry Fisher som hovedvokalist. Han var egentlig en veldig bra vokalist, og det første påfølgende albumet New Blood var en interessant nyskaping. De to påfølgende albumene er derimot ikke like bra, så for meg var det et gledens øyeblikk da jeg fikk vite at David Clayton Thomas var på vei inn i BS&T igjen.

Og av en eller annen merkelig grunn skjedde litt av det samme ulykksalige med BS&T som med Chicago i siste halvdel av 70-tallet. Begge disse bandene var fremdeles en gjeng med usedvanlig dyktige musikere, men det var noe med den genuine rocken som forsvant litt, fortrengt av mer polert kommersiell musikk. Men det var enda mer ulykksalig for Chicago sitt vedkommende enn for BS&T, som i større grad greide å bevare sitt særpreg.

Blood Sweat & Tears – In Concert.

Men før denne kvalitetssenkningen kom altså kveldens album, som jeg regner som Blood Sweat & Tears sitt aller beste. Her finner vi flotte Liveversjoner av mange av de beste låtene fra de fire første albumene, og enkelte overraskelser som viser at det likevel kanskje ikke er feil å ta ordet jazz i sin munn når det gjelder Blood Sweat & Tears.

Mitt personlige første møte med dette albumet var da jeg snublet over det i en platebar på SAS-hotellet i Bodø, som ung soldat på vei til Kristiansund på perm sommeren 1976.

Side A

Åpningslåten Spinning Wheel var en av de store hitene BS&T hadde på sitt andre studioalbum. Låten var åpningssporet på side 2 på denne Lpen, som egentlig bare het Blood Sweat & Tears, men som på folkemunne går som to`ern. På dette livealbumet er det en fremførelse som er langt mer løs i snippen, og med klarere jazzelementer i krokene.

Det fortsetter med balladen I Love You More Than You'll Ever Know er hentet fra debutalbumet The Child is Father to the Man. Den var skrevet av Al Kooper, og på studioalbumet var det også han som sang den.

Lucretia Mac Evil skrev David Clayton Thomas i Kanada, før han ble med i BS&T. En vanvittig bra låt, som egentlig er tilegnet en av hans tidligere dates. Og her er den enda bedre enn studioversjonene på BS&T 3.

Side B

Side B starter med en annen av BS&T sine aller største og første hits - And When I Die. Og også her er det en utpreget live-versjon, med en lengre, herlig tuba-solo av Dave Bargeron. Midt inni glir låten over i et intermesso med låten One Room Country Shack, en blues som John Lee Hooker har opphavet til. Men And When i Die kommer tilbake, sterkere enn noen gang.

Før albumets store overraskelse – Spain, som er Chick Corea sin kanskje mest kjente låt. Og overraskelsen er at i denne fremførelsen fremstår BS&T egentlig som et rent jazzband. Ikke minst Bill Tillman imponerer gedigent på fløyte.

Side C

Hi Di Ho var en av topplåtene på BS&T 3, men på dette albumet er låten kanskje den eneste transportetappen. Litt urettferdig, forresten, for avslutningen er helt rå.

Unit Seven er en annen låt som må gå i båsen «ren jazz». Den er en hyllest til Julian Cannonball Adderly, som døde kort tid før denne konsertinnspillingen. Et av albumets høydepunkt, og nydelig saksofonsolo som er verdig hyllest til en av Miles Davis sine store sidemenn. Og også her markerer Dave Bargeron seg som en størrelse på trombone.

Avslutningslåten på side C er Life, albumets første av to låter fra den nye perioden med D.C.T, som startet med New City, utgitt i 1975. Kanskje en ny transportetappe? Og igjen får jeg litt dårlig samvittighet, for blåserarrangementet på tampen av instrumentaletappen midt inni er vanvittig bra. Det er i det hele tatt en utrolig bra blåserrekke BS&T har her.

Side D

Denne siste siden starter med låten Mean Old World, og fritt etter hukommelsen er dette en låt som ikke forekommer på noe annet album med BS&T. Og det er kanskje nå det er på tide å trekke frem at det er tre glimrende gitarister på dette albumet, som alle har hatt solide karrierer utenom BS&T. Vi snakker om Georg Wadenius, Mike Stern og Steve Kahn.

Ride Captain Ride er også fra New City, mens avslutningslåten You`ve Made Me So Very Happy er et av DCT sine glansnummer, en flott avslutning på dette albumet som fremdeles er Blood