BUGGE WESSELTOFT – IT`S STILL SNOWING ON MY PIANO (LIVE).
Nysnø i slutten av oktober
Joda, julen er i hurtig anmarsj, og selv om dette ikke har jul i tittelen består det av tolkinger av kjente julesanger. Vanligvis er ikke julealbum en musikksjanger jeg er spesielt begeistret for eller opptatt av, men både denne nytolkingen og det opprinnelige meditative albumet er et klart unntak.
Bugge Wesseltoft utga albumet It’s Snowing on My Piano i 1997, og det ble en moderne klassiker innen nordisk jazz og julemusikk. Den intime pianostilen med en blanding av improvisasjon og tradisjonelle julesanger, skapte en unik stemning som har gjort albumet til en fast følgesvenn i adventstiden for mange. Og vi kan vel trygt si at dette albumet fant grobunn langt utenfor Bugge Wesseltoft sitt ordinære nedslagsfelt.
28 år senere vender Wesseltoft tilbake til dette universet med et album med den opplagte- men like fullt geniale tittelen It’s Still Snowing on My Piano (Live), spilt inn under fem ulike konserter i norske kirker og kulturhus. Albumet er ikke en ren kopi av originalen, men en videreføring – med nye improvisasjoner, og vi som nesten uten unntak foretrekker liveopptak verdsetter en levende atmosfære som bare et konsertopptak kan gi.
Låtmaterialet er redusert fra 12 til 9 spor, og med noen litt endrede kombinasjoner i tillegg til at rekkefølgen er kastet om. Denne liveutgivelsen som ble utgitt i dag 31.10 er hentet fra konserter i byene Nøtterøy, Ålesund, Horten, Mandal og Stavanger.
Musikken
I klassikeren Mitt hjerte alltid vanker er det et høydepunkt når BW en kort stund går ut av den meditative boblen og reiser temperaturen mange hakk i sin pianoimprovisasjon. Dette skjer også på What Child Is This, selv om det kanskje ikke er en like tydelig kontrast her. Og så er det egentlig disse kontrastene mellom det kontemplative og en anelse mer utagerende som er en stor musikalsk berikelse.
Det er uunngåelig å reflektere over den store kontrasten mellom Wesseltoft sin lavmælte fremførelse av Kimer I Klokker og Reiersrud/Kleive/Dissing sin flotte og tidvis dramatiske tolking av samme sang i Odense Domkirke. Og forskjellene er av en sånn karakter at det ikke gir mening å si hvilken jeg syns er best. Jeg ville aldri ha unnvært noen av dem. Men jeg vil likevel tillate meg å si at mens tolkingen til Reiersrud/Kleive/Dissing er det sporet på Den Signede Dag jeg setter aller høyest, er det andre av sporene på dette nye albumet av Bugge Wesseltoft jeg setter enda høyere, som eksempelvis Deilig er Jorden, og det tidligere omtalte Mitt Hjerte Alltid Vanker. Og så er det en utrolig flott avslutning når Bugge Wesseltoft litt overraskende får tilhørerne med på å synge Glade Jul på avslutningen av Stille Nacht. Og så er det kanskje det forholdet at dette er en usedvanlig lavmælt og nølende allsang som gir det en ekstra dimensjon. Kanskje albumets høydepunkt?
Lyden
Lyden på denne innspillingen på ACT er forbilledlig. Mye flott klang fra de respektive konsertarenaene, men uten at klangen er i nærheten av å overskygge tydeligheten i Bugge Wesseltoft sitt snødekte piano
Oppsettet
Elektronikken et testsett fra Cyrus bestående av forsterkeren Cyrus 40 AMP og streameren Cyrus 40 ST. Og denne gangen er Cyrus 40 PSU er også tilkoblet. Høyttalerne er B&W 706 S2.
Terningen
Jeg var innledningsvis usikker på om det kunne bli riktig å gi gammel vin på nye flasker en toppkarakter på terningen. Men kombinasjonen av en flott og litt annerledes atmosfære sammen med en utmerket gjengivelse av de ulike konsertarenaene og den fine og litt overraskende avslutningen måtte gi en sekser likevel. Bugge Wesseltoft har gitt gamle og nye tilhengere en grunn til å anskaffe It’s Still Snowing on My Piano (Live), selv om de skulle ha 1997-originalen på CD. Kanskje en LP denne gangen?
Les mer om It`s Still Snowing On My Piano hos ACT
JAN GUNNAR HOFF GROUP – VOYAGE.
Et mesterverk
Jan Gunnar Hoff og de andre musikerne på dette albumet må ha meg unnskyldt, for denne utgivelsen kom for et halvt år siden. Og jeg hadde tanker om å skrive om den allerede da, men i en hektisk hverdag forsvant det helt for meg. Men en utgivelse som denne kan ikke bli forbigått i stillhet.
De musikerne Jan Gunnar Hoff har fått med seg I noe det er fristende å kalle en god gammeldags jazzrock-kvartett er den franske gitaristen Nguyên Lê med fartstid sammen med bl.a. Randy Brecker og Carla Bley, og bassisten Per Mathisen som jeg har skrevet om mange ganger tidligere, blant annet i Jan Gunnar Hoff Group. Og ikke minst trommeslageren Gary Husband, som har en veldig imponerende historikk med samarbeid med giganter som John McLaughlin, Allen Holdsworth, Billy Cobham, Jack Bruce, Chick Corea, Jeff Beck og Randy Brecker. Jeg kunne fortsatt med å ramse opp enda flere giganter, men med fare for å sette ny banerekord i namedropping. Sagt med andre ord er dette en kvartett med solid internasjonalt tilsnitt i mesterligaen.
Jan Gunnar Hoff selv har vist at han har en veldig stor spennvidde, fra lavmælt nesten kontemplative pianoimprovisasjoner til veldig heftig 70-tallsinspirert jazz-rock. Det er kanskje den sistnevnte biten som har fascinert meg aller mest med Jan Gunnar Hoff sine utgivelser, ikke minst med hans samarbeid med Mike Stern – gitaristen som var med på å dra Miles Davis tilbake til en aktiv musikkarriere på starten av 80-tallet.
Musikken
Og det er et litt lignende landskap vi befinner oss i med denne kvartetten, selv om det musikalske uttrykket selvfølgelig er trygt forankret i de aktuelle musikerne som er med i denne kvartetten, og gjør at 70-tallsinspirasjonen de gangene den oppstår er på en helt annen dialekt. Og dessuten er det klart sjeldnere mellom innslagene med 70-talls-inspirasjonen på Voyage enn på f.eks albumet jeg skrev om i 2019. Og i låten Treads of Red Silk finner jeg den første klare assosiasjonen mellom gitarstilen til Nguyên Lê og Allan Holdsworth, i den tonale utforskingen og en spesiell gitarsound.
Transantlantic har et melodisk og nesten Layla-inspirert grunnriff med 70-tallsinspirasjon. Men også her er det Holdsworth som gir meg de klare assosiasjonene, og på ingen måte Eric Clapton. Dette sporet utvikler seg etter hvert til en låt så heftig som jeg ikke trodde jazzrock kunne bli i vårt århundre.
På Stone OF Gold er det Per Mathisen som gjør seg mest bemerket med et glitrende basspill. I hvert fall er han den første, selv om det også her er vanskelig å unngå å bli fascinert over gitaren til Nguyên Lê. Og ja – fremdeles en god dose Holdsworthklang i noen av svingene.
Både Living og Fjords er litt mer over i det lyriske hjørnet, Og det same kan sies om Fjords. Derimot er det mer enn den Holdsworth-inspirerte gitarsounden til Nguyên Lê som gir Spirit Be en kobling til åpningssporet Belzebub på Bruford-albumet Feels Good To Me, der nettopp Allan Holdsworth var gitarist. Også melodisk og i struktur er det enkelte assosiasjoner, som jeg tar det for gitt er tilfeldig.
Adagio For Strings
Høydepunktet for meg på dette albumet er likevel uomtvistelig den geniale tolkingen av Samuel Barber sin Adagio For Strings. Nydelig basspill av Per Mathisen topper denne lyriske, men samtidig høyst moderne tolkingen som blir mesterlig toppet av Jan Gunnar Hoff sin synth, som fremstår som en organisk og naturlig del av Adgio for Strings selv om det er langt fra opphavet. Også det heftige intermezzoet i andre halvdel er en nydelig del av helheten i denne tolkingen, der Nguyên Lê runder av med en fantastisk gitarsolo-vesjon av grunntemaet i komposisjonen. Krevende å få tilbake pusten etter dette selv om den etterfølgende lyriske åpningen Distant Waters gjør en god jobb i så måte!
Jeg vil ikke utelukke at det finnes en gretten gammel gubbe (eller dame) som kan tenkes å bli litt forarget over at noen har tuklet med Barber sin Adagio for Strings, særlig siden dette er musikk som er mye brukt til sørgemusikk. Men til disse vil jeg si at de må gå litt ut av autopilot og lytte, sånn at de kan fange opp at denne tolkingen egentlig er sann mot opphavet- man spiller bare på litt andre strenger en i originalarrangementet til Adagio for Strings.
Lyden
Vi er vant med lyd godt over pari på utgivelsene i Losen Records, og det gjelder også for Voyage.
Terningen
Det kan ikke bli noe annet enn en sekser for denne flott utgivelsen fra Jan Gunnar Hoff Group. Og hadde det ikke vært for at jeg er et halvår for sent ute, ville den nok ha truet Bugge Wesseltoft sin utgivelse i tittelen ukens album også
Les mer om Voyage hos Losen Records
BJÖRG BLÖNDAL’S C4THERINE – WILD BLUE YONDER.
Eksperimentell jazz med øyekontakt til allfarvei
Jeg vet at jeg har skrevet noe lignende flere ganger tidligere, men jeg gjentar det også nå: Islands musikkliv inneholder en påfallende stor andel med spennende musikere, gjerne i et terreng som er litt utenfor allfarvei. Og det er en beskrivelse som kan være gyldig også for denne debututgivelsen fra Björg Blöndal’s C4THERINE, rent bortsett fra at halvparten av bandmedlemmene kunne ha god grunn til å legg inn en vill protest. For de kommer ikke fra Island, men er dansk og polsk.
Og selv om kvintetten Björg Blöndal’s C4THERINE nå har utgitt et debutalbum, betyr det ikke at de er uten fartstid. Björg Blöndal har tidligere gjort seg bemerket i Alkul Trio, et prosjekt preget av nordisk folkemusikk og fri improvisasjon, og har en vokalstil som av andre beskrives som å kombinere det poetiske med det brutalt ærlige, noe som stemmer godt med mine opplevelser. Gitaristen Þorkell Ragnar Grétarsson spiller her baritongitar, og har ellers en bakgrunn fra det eksperimentelle jazzbandet Mókrókar fra Reykjavík. Han leder også Ragnarök Trio, et prosjekt med base i Norge og Nederland.
Danske Viktoria Søndergaard har markert seg med sitt debutalbum Music of Secrets i 2025, der hun utforsker grensene mellom spoken word, rap og avantgarde jazz. Hun har også fartstid i flere danske og utenlandske jazzband. Den polske trommeslageren Patrycja Wybrańczyk har blant annet bakgrunn fra O.N.E. Quintet, PESH, og Ninja Episkopat.
Musikken
Et band som befinner seg på utsiden av etablerte båser kan det ofte være litt krevende å gi en presis verbal plassering av. Og selv om det selvfølgelig er en god del elementer som skiller disse to bandene har jeg likevel funnet en del klare likhetstrekk med den svensk-norske kvartetten We Float, der den norske bassisten var min inngangsbillett til innsyn i dette bandet.
Det som gir en klar link for meg er i tillegg til at vokalisten Linda Bergströms har en stemmebruk som minner om Björg Blöndal i C4THERINE, er at begge har stiler som kan lede tankene hen mot drømmende og surrealistiske lydlandskap. Der det skiller er likevel at C4THERINE har en litt klarere retning mot jazzrock, og har dessuten en gitardominert sound der We Float baserer lydbildet mer på tangenter.
Etter den ganske kort innledning og det etterfølgende Wild Blue som kanskje er et slags tittelspor for albumet, dukker et av mine favorittspor opp. Pink is the Color of my Alter Ego‘s Soul. Det er en ganske lavmælt sang, der vi for første gang får innblikk I noe av dynamikken i vokalen til Björg Blöndal. Også det etterfølgende Álfahóll er et av høydepunktene, med en lavmælt start, som etter hvert går over i en litt utsvevende og interessant baritongitarsolo av Gitaristen Þorkell Ragnar.
Space Matter har en spennende bruk av vibrafon. Og det er sikkert tilfeldig, men nettopp denne bruken av vibrafon gir meg assosiasjoner til måten Ed Thigpen bruker dette instrumentet på i 1074-utgivelsen Ed Thigpen’s Action-re-action. Og selv om han opprinnelig hadde amerikansk opphav bosatte han seg etter hvert i København, og ble dermed landsmann med Danske Viktoria Søndergaard. Men jeg skal ikke gå så langt som å påstå at de begge har spilt vibrafon med dansk aksent…
Jeg tror kanskje at Alone blir min klare favorittlåt i dette albumet, med sin ambiente, lavmælte vokal og ellers minimalistiske og harmoniske karakter, der det stort sett er en skalabruk som kanskje bryter nytt terreng, sammen med en litt utagerende bruk av klang.
Den siste låten The Sun‘s Bite er den desidert mest rocka av alle komposisjoner på albumet, og utgjør en spennende og kontrasterende avslutning.
Lyden
Det er vekselvis en del aktiv bruk av vreng på noen av sporene. Men det er ikke til hinder for at de som står for albumlyden til fulle får demonstrert at de kan den andre varianten også. Oppsummert opplever jeg at det er en bra lyd, med effekter som underbygger det musikalske budskapet.
Terningen
En flott og litt smådristig debut fra dette bandet gir en femmer på terningen
Les mer om Björg Blöndal | Projects
PETER GABRIEL – SECRET SANTIAGO.
Stor musikk med laber lyd
Hvis du er Peter Gabriel-entusiast – og dem er det mange av – har du god grunn til å få med deg dette albumet. Som albumtittelen mer enn antyder er dette en konsert som ble holdt i Santiago i Chile. Den var en del av hans Secret World Tour, og ble holdt den 29 september 1993 på Velódromo Estadio Nacional, Santiago. Musikken har tidligere vært tilgjengelig, men etter hva jeg får inntrykk er det første gangen dette blir et offisielt album.
Dette var i en periode der det var ganske glissent mellom studioutgivelsene fra denne tidligere Genesis-vokalisten. Men albumet Us hadde blitt utgitt et år tidligere. Ganske mye av låtmaterialet er derfor naturlig nok hentet fra dette albumet, men det er også en del låter fra tidligere album, og brorparten av dem fra 1986-albumet So.
Besetningen er ganske velkjent Fra Peter Gabriel sitt band i denne perioden, og inkluderer den høyt profilerte eks King-Crimson-bassisten Tony Levin, og som mange er tilbøyelige til å reservere en topp 10-plass blant prog-bassister, for ikke å snakke om rockebassister generelt.
For oss i Norge er det også spesielt interessant å merke seg at Manu Katché var plassert bak trommene. Han har hatt jevn tilstedeværelse i Norge gjennom 1990- og 2000-tallet, særlig via ECM-innspillinger og samarbeid med Jan Garbarek, der hans elegante trommestil har vært et sentralt element. Også Shankar er et musikalsk fyrtårn, som egentlig har fullt navn Lakshminarayana Shankar. I tillegg til å være en del av McLaughlin sitt Shakti har han også vært innom Zappa, Sting og Phil Cillins ved siden av denne periode sammen med Peter Gabriel.
Musikken
Et av de musikalske høydepunktene for meg er låten Shaking The Tree, selv om den kanskje er litt utypisk for Peter Gabriel. Salisbury Hill er det også vanskelig å komme forbi blant favorittsporene, mens jeg personlig kan dy meg litt for Sledgehammer, selv om det er en av hans mest profilerte låter fra albumet So. Jeg må likevel innrømme at jeg har litt sansen for den litt spesielle introen.
Også In Your Eyes er hentet fra albumet SO, og er et av høydepunktene, og en spor der Tony Levin briljerer med nydelig og musikalsk basspilling.
Og så er det grunn til å fremheve de to siste låtene på albumet – Wallflower og Biko. Her deltar også Inti-Illimani, en Chilensk folkemusikkgruppe som ga konserten en lokal og politisk dimensjon.
Albumet avsluttes med et kvarter langt interessant intervju med Peter Gabriel fra 1993.
Lyden
Her har vi kommet til medaljens bakside, et element vi bare må leve med hvis vi ønsker å få tilgang til historisk materiale fra musikalske storheter. For selv om Secret Santiago rent musikalsk er et uhyre bra album som gir en bekreftelse av min soleklare preferanse for livealbum, er det en mildt sagt groggy lyd på denne utgivelsen. Ikke minst gjelder det gjengivelsen av Gabriel sin vokal.
Oppsettet
Denne gangen er elektronikken et testsett fra Cyrus bestående av forsterkeren Cyrus 40 AMP og streameren Cyrus 40 ST. Et eksemplar av strømforsyningen Cyrus 40 PSU er også på plass, men venter på fase 2 av teste før den får lov til å komme i aktivitet. Høyttalerne er B&W 706 S2.
Terningen
Dette er en av de tilfellene der jeg kanskje burde operere med separate terninger for musikk og lyd, og da ville det vaklet mellom en femmer og en sekser på terningen for musikk, mens lyden ville landet på en to-er. Vi får derfor konkludere med en firer totalt.
RICK WAKEMAN – MELANCHOLIA.
Intetsigende og meningsløs taffel
Det er ingen tvil om at Rick Wakeman var en av de musikalske gigantene på tidlig 70-tall. Han var en viktig del av DNAet til Yes før han gav seg selv en lengre permisjon etter Tales from Topographic Ocean, og kom tilbake sterkere enn noensinne, på Going for the One, og tok revansj for at han gikk glipp av å være med på tidenes beste Yes-abum – Relayer, og til gjengjeld hadde sin musikalske personlighet smurt tykt ut over tidenes beste Yes-låt – Awaken.
Men det var da, og selv om det har vært en del av- og på ulike Yes-utgivelser også i relativt nyere tid, har det vært en del begredeligheter i senere tid. Jeg skrev om en av dem høsten 2018, og nå ser det ut til at vi har fått en ny musikalsk bunnotering. Det er ingen tvil om at Rick Wakeman fremdeles er en strålende instrumentalist, og i senere tid er det hans piano jeg har vært vitne til.
Men uansett hvor dyktig han er, hjelper det lite når den musikken han fremfører fremstår som fullstendig likegyldig taffelmusikk, der man ofte kan få servert mer interessant musikk fra en middels musiker på en finere lunsjrestaurant.
Jeg pleier vanligvis å unngå å skrive om musikk jeg ikke liker, siden det er så uendelig mye bra musikk der ute som fortjener en oppmerksomhet, og som jeg likevel blir nødt til å forsømme fordi tiden ikke strekker til. Med Wakeman sin Melancholia gjør jeg et unntak, rett og slett fordi jeg vet at denne engelskmannen fra vest-London kan så uendelig mye mer. Han var en av de virkelig kreative kreftene innen prog, og det er det umulig å ane spor av på denne- og enkelte tidligere utgivelser fra nyere tid. Med sin klassiske skolering var han også kjent som en kreativ brobygger mellom pop/rock og klassisk musikk. Det han har servert i dag er bare platte likegyldigheter.
Lyden
Lyden på denne utgivelsen er det ikke noe å si på, selv om den ikke er så mye over pari. Og dessuten -hvem gidder egentlig å høre etter?
Terningen
Uvilkårlig fikk jeg vibrasjoner fra en scene i Gudfaren da jeg skrev om denne utgivelsen, og det var scenen der Tezzio spurte Tom Hagen «Can you get me off the hook - for old times sake?». Og i min versjon låt svaret «Can‘t do it Rick»
Men Rick Wakeman skal likevel få en toer på terningen. For oppmøtet, og for en grei lyd.
