lørdag, 01 juli 2017 21:35

Little Feat – Waiting for Colombus. Tidenes beste live rockealbum.

Skrevet av

Little Feat – Waiting for Colombus.

Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.

Jeg har til og med i noen sammenhenger forsiktig ymtet frempå om at det kanskje også er kandidat til forrige århundres beste album innen den svært romslige sjangeren pop/rock. Og hver gang har jeg fått Dark Side slengt i fleisen. Ok, det er veldig vanskelig å komme forbi Dark Side of the Moon. Men må da finnes soleklare andreplasser?

Saken er den at hele albumet er en vanvittig parademarsj, og inntil for kort tid siden har jeg innbilt meg at dette samtidig er det desidert beste av Little Feet. For meg bekjent er det ingen andre album som er i nærheten. Og da er det selvfølgelig to parametere som må være oppfylt – det må være et livealbum, og Lowell George må fremdeles være i live. Og så kan man av og til undres over om det også er en forutsetning om blåserrekka til Tower of Power også er med, som på Waiting for Colombus. Men det har jeg for kort tid siden lært slett ikke er en forutsetning.

Og denne lærdommen består av et-, eller rettere flere besøk på Youtube. Ikke minst til den konserten som fikk halve Norge til å tenne på Little Feet på 70-tallet, en nattkonsert sendt på NRK. Konserten var i `77, og jeg gikk glipp av den!

 

Side A

Men tilbake til Waiting for Colombus. Åpningssporet Join the Band er en unplugged, backstageaktig låt, som blir avløst av Fat Man in The Bathtub. Dette er en låt som er ubeskrivelig. Jeg husker tilbake til tiden da jeg kjøpte- og slet ut dette albumet. Jeg spilte da litt i et primitivt, litt bluesy kjellerband i Trondheim, og insisterte på at vi skulle forsøke å spille Fat Man in the Bathtub. Det var da jeg innså at denne «enkle» låten ikke var helt A4 likevel. Så vi droppet det…

Fat Man har gjennom årtiene vært min desiderte favorittlåt på dette dobbeltalbumet, men den neste låten All that you Dream står ikke særlig tilbake. På det senere albumet Hoy-Hoy fremføres denne låten utsøkt med Linda Ronstadt som gjestevokalist, hentet fra en tributekonsert til den da avdøde Lowell George.

Side to avrundes bra av de to bunnsolide låtene Oh Atlanta og Old Folks Boogie

 

Side B

Åpningssporene på side B er ikke særlig mindre fascinerende enn Fat Man. Time Loves a Hero som glir over i Day or Night har en rytmisk enkelhet, og samtidig kompleksitet som jeg fremdeles blir satt ut av. Mercentary Terriory er også vanvittig bra, og hva skal man da si om Spanish Moon?

 

Side C

Hvis jeg skal kåre en side til lavpunkt, må det nesten bli side C. Og grunnen er at det bare er to av tre låter som er høydepunkt. Dixie Chicken er dømt til suksess, og var det også på konserten Little Feat hadde i Molde, i `94 på Romsdalsmuseet. Og frekkisen Rocket In The Pocket er i en annen liga enn den opprinnelige studioversjonen, mye takket være blåserrekka til Tower of Power.

 

 

Side D

Og side D er vel kanskje det desiderte høydepunktet. Det starter med den sterkt country-insprierte Willin`, som var et av høydepunktene i Molde. Og jeg slutter ikke å bli fascinert av strofen «….everytime I go to Mexico»

Don`t Bogart That Joint er en kort forlengelse av Willin`, og teksten trenger ingen nærmere forklaring. Eller var det tåler ingen forklaring det skulle stå…?

Apolotical Blues er også sterkt delaktig i mine minner fra kjellerbandet Gauder og Gaum i Trondheim, da 70-tallet rundet til `80. For vi spilte en låt som hele tiden slet meg over i den sammensatte rytmen. Og som bassist greide jeg ikke å la være å veksle mellom den slentrende rytmen og de mer flytende partiene. Og de andre i dette amatørkjellerbandet forsto ikke hva som foregikk, før de fikk høre Waiting for Colombus.

Og da er jeg virkelig glad for at vi ikke spilte noe som minnet om Sailin` Shoes. For maken til dristig rytmisk øvelse er det ikke ofte vi opplever.

Og at Feets Don`t Fail Me Now er en verdig og fantastisk avslutningslåt både på dette albumet og på Hoy-Hoy levnes ingen tvil.

 

 

Waiting for Colombus ble i sin tid utgitt i en del virkelig audiofile utgivelser på vinyl. Jeg minnes beretninger om «direktegraverte» utgivelser, som kanskje ikke var fullt så direktegravert likevel. Uansett – kanskje på tide å starte jaktsesongen…

Men bevares – lyden er bra på standardpressingene også.

 

Les også om disse klassikerne på vinyl, i serien Evig Eies Kun en LP:

 

Lest 6638 ganger Sist redigert fredag, 20 november 2020 08:26
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.