Plateanmeldelser

På årets siste dag tar jeg et tilbakeblikk på 2019, og kårer de aller beste platene jeg har anmeldt. Det har vært brutalt å måtte redusere utvalget til ti plater - det er utrolig mye bra musikk som har passert mitt tastatur i løpet av det siste året. Og for ordens skyld rekkefølgen er kronologisk. God fornøyelse!

Denne søndagen har vi kommet til Chicago VIII, kanskje et av de mest anonyme albumene fra Chicago til nå, med unntak av et par av låtene.

Denne gangen har vi kommet til det som kanskje er det mest interessante av alle studioalbumene til Chicago. For her er det mye som skjer, både på plata og i kulissene.

Veldig mye flott musikk denne gangen. Og så begynner julestemningen å sige på.

Etter et opphold på nesten 5 år er tiden moden for å fortsette med omtale av Chicago-album i serien Chicago på en søndag. Vi har kommet til Chicago VI, albumet der de aller første forvarslene om en fremtidig stilendring dukker opp

Også denne gangen er det veldig tett i toppen, og noen må vente til neste smaksduell.

Eitt av dei mest ikoniske band for min generasjon er Pink Floyd. Deira største suksess «Dark side of the Moon» var i fleire tiår brukt som demonstrasjonsplate i hifi-samanhengar der ein skulle syne spesielt basseigenskapar og kva oppløysing av lydbilde anlegga kunne klare. Det er vel så at dette er musikk som alle eigarar av seriøse hifianlegg har eit forhold til. Men kva var bakgrunnen for dette progressive og psykideliske meisterverket? Kva dreiv Pink Floyd med før?

 

En stund siden forrige platesmaking har ført til at høsten kom tidligere enn ventet. Men platene er av god kvalitet.

Fear Inoculum fra Tool, er skrytt opp i skyene fra mange og lovpriset som et helstøpt progrock album. Jeg tar sjansen på å si at Fear Inoculum på mange måter ikke tilhører progrock genren. Så er dette verket en genistrek eller heismusikk ? Progrock eller banal rock ?

Denne uken er det veldig mye bra. Og det er en artist som begynner å bli gjenganger på toppen av pallen i Ukens Plate - følg med...

På denne platesmakingen midt i sommerferien er det kanskje større musikalsk spennvidde enn vanlig. Og kvaliteten er jevnt høy.

Denne pinsen har jeg smakt på mye flott musikk. Og den musikalske spennvidden og tidsreisen er stor – fra folketoner i ny drakt til Santana i opprinnelig drakt.

En flott blanding av jazz, progrock, pop og folkemusikk er det jeg har å by på denne gangen. Og det meste smaker fortreffelig!

Trippel sekser på terningen i teten er ikke vanlig kost. Det er faktisk første gang det forekommer i min platesmaking, og vitner om et usedvanlig sterkt knippe med plater denne gangen.

Denne gangen har det stort sett vært musikk som befinner seg i grenseland mellom flere musikksjangre som har dominert i mitt utvalg. Men så er det som regel også der de fleste interessante utgivelsene befinner seg.

Denne gangen boblet det over av strålende plater, såpass overveldende at mange må stå over til neste runde.


Denne plata fekk eg heldigvis tak i før eg forstod kor fantastisk ho eigentleg var. Eg spelte ho lite, og har no ei referanseplate av dimensjonar, utan slitasjen frå Garrardplatespelaren eg hadde på den tida. Fullstendig støyfri overflate.

Det at det har gått noen uker siden forrige platesmaking er nok mer uttrykk for en hektisk periode, enn at det har vært lite god myusikk å smake på. Her kommer de mest interessante.


Bandet Vårsøg dukket opp i offentligheten i 1977, med albumet Vårsøg. Dette bandet hadde Henning Sommero som frontfigur, og det er fristende å si at den andre frontfiguren var Hans Hyldbakk.

Det relativt ferske bandet Swifan Eolh & The Mudra Choir har utgitt sitt debutalbum på Apollon Records. Jeg har lyttet til The Key.

Side 1 av 11