onsdag august 16 , 2017
torsdag, 22 juni 2017 12:58

Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen! Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)

Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!

Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.

Infidels er albumet som ble utgitt før Empire Burlesque, og er i mine ører enda bedre. Høydepunktene her, er Dylan på en av hans beste stadier. Albumet er utgitt i `83, og markerer en liten stilendring hos Dylan. Jeg kjøpte albumet like etter at det var utgitt, og det var samtidig mitt første Dylanalbum. Du kan si at jeg var litt sent utviklet akkurat når det gjelder Dylan, men det var jo så mye annen herlig musikk å være opptatt av på 60- og 70-tallet. Men i ettertid har det vokst seg til en svært betydelig Dylan-kolleksjon i hyllene, der det er lettere å liste opp hullene…

 

Side A

Åpningssporet Jokerman er et av LPens bedre låter. Og sammen med det påfølgende Sweetheart like you, er dette de desidert beste låtene på side 1.

Neigbourhood Bully er ikke blant mine favoritter, men så er det vanligvis ikke Dylan i sitt mest harde, rockete hjørne jeg setter mest pris på. På en annen side har også denne låten vokst på meg, og ryktene om at teksten handler om Israel gjør jo det hele litt pikant. Lisence to kill er fin avrunding av side A.

 

Side B

Åpningssporet på side B - Man of Peace er også en rocka låt, og den tiltaler meg mye mer enn Neighbourhood Bully . Kanskje fordi det samtidig er en rocka blues. Union Sundown er også i det litt harde hjørnet, og funker bra.

I and I er en heftig kandidat til å være albumets beste, og faktisk også en av Dylans virkelig gode låter. Her er det masse magi i møtet mellom tekst og musikk, og det er enkelte utdrag av strofer som klistrer seg fast. Jeg er også betatt av dynamikken i musikken.

Men jeg sliter med å komme unna avslutningssporet som min desiderte favoritt. Don't Fall Apart On Me Tonight er i likhet med I and I relativt downtempo, og også her er det magiske møter mellom tekst og musikk. Og en del av denne Dylanske magien er hvordan han greier å få en too-many-words setting til å bli helt magisk. Kanskje er situasjonen den at fyren likevel fortjente en Nobelpris i litteratur…?

 

Lyden

Lyden på Infidels er veldig bra, og på et helt annet nivå enn Empire Burlesque. Kanskje en av de virkelig bedre Dylan-albumene hva lyd angår.

 

Flere LP-klassikere i serien Evig Eies Kun En LP:

 

 

 

 

Lest 613 ganger Sist redigert torsdag, 22 juni 2017 13:20
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen