onsdag desember 13 , 2017
mandag, 19 juni 2017 13:23

YES – RELAYER. Tidenes beste fra prog-rock-gigantene Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)


YES – RELAYER.

Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.

Uansett – mitt forhold til Relayer er ganske spesielt, i hvert fall hva dette eksemplaret angår. Utgangspunktet var at jeg lånte Relayer av en kamerat fra gymnastiden (SOS, for invidde), en kamerat som på den tiden var særdeles dedikert til både Yes og Emerson Lake and Palmer. Det minner meg forresten om at… nuvel…. Uansett, jeg lånte Relayer, og lagde et lite hakk i plata. Det resulterte selvfølgelig i at jeg måtte kjøpe ny plate til SOS, og jeg satt igjen med en Relayer, som jeg egentlig ikke helt greide å absorbere. Da….

Greia er den at det kanskje gikk et par tiår etter den tid før jeg helt trengte gjennom huden på Yes. Antakelig som et resultat av at jeg ikke helt forsøkte.

Men jeg har helt glemt å fortelle om Relayer sin setting. Det er det syvende studioalbumet fra Yes, og det første etter at en av pilarene forsvant – Rick Wakeman. For noen band kunne en slik hendelse bære et påskudd til undergang, men ikke for YES. Min påstand er at Patric Moraz er en herlig fornyelse, og gir grobunn for en tiltrengt nyskaping i forhold til RW sitt etter hvert litt klamme grep om Yes… Men ikke misforstå – Rick Wakeman var en musikalsk gigant.

Det går ikke an å skrive om en LP av Yes uten å si noe om de fantastiske platecoverne. Og det er coverart laget av Roger Dean på så godt som samtlige yes-album. Det startet med Fragile i 1971, og har vart helt til i dag. Selv etter at Yes sluttet å være Yes, siden de skviset ut Jon Anderson, og Chris Squire døde.

For et drøyt år siden ble Relayer gjenutgitt i en multikanals mix av Steven Wilson. Du kan lese her hva vi skrev om den.

 

 

Side A

I hvert fall er hele side en viet sporet Gates of Dilerium, som kanskje er den delen av Relayer som tok meg lengst tid å absorbere. Men det er noe med Easy come, Easy go!. Og motsetningen. For Gates er et fascinerende stykke musikk, som når du først har absorbert det nekter å forlate den musikalske delen av hjernebarken. Symfonisk oppbygget så det holder, i ren prog-rock ånd, og dette albumet er kanskje et av de mest rendyrkede progrock-albumene fra YES noensinne.

 

Side B

På side to finner vi hele to låter! Disse er noe lettere tilgjengelig, til tross for at åpningssporet her kanskje er noe av det mest kreative YES har laget noen sinne! For Sound Chazer er tidvis direkte magisk ikke minst i området der taktskiftet er utført «heavy duty», noen minutt ut i låten.

Avslutningslåten er vel kanskje direkte lett tilgjengelig. To be over er på grensen til å kunne bli kalt lettere Coutnry-rock inspirert, kanskje på grunn av Steve Howe sin glitrende traktering av steel gitar. Men så er enhver karakteristikk urettferdig når det kommer til YES. Materialet fra Relayer er unntaksvis mulig å finne på live-opptak. Men det er ingen gjengangere, og forklaringen er trolig enkel – dette er ikke lett å utføre live.

 


 

Et kanon album av en av prog-rockens giganter!

Relayer har ganske bra lyd egentlig. Og det hakket i plata som jeg lagde en gang rundt `74-`75 sliter jeg med å finne igjen…

 

Les om flere LP-klassikere i serien Evig Eies Kun En LP:

Lest 1301 ganger Sist redigert mandag, 19 juni 2017 14:01
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen