Det er nokre plater ein berre må ha. Den siste Leonard Cohen laga, er ei slik. You want it darker?
Eitt av dei mest ikoniske band for min generasjon er Pink Floyd. Deira største suksess «Dark side of the Moon» var i fleire tiår brukt som demonstrasjonsplate i hifi-samanhengar der ein skulle syne spesielt basseigenskapar og kva oppløysing av lydbilde anlegga kunne klare. Det er vel så at dette er musikk som alle eigarar av seriøse hifianlegg har eit forhold til. Men kva var bakgrunnen for dette progressive og psykideliske meisterverket? Kva dreiv Pink Floyd med før?
Denne plata fekk eg heldigvis tak i før eg forstod kor fantastisk ho eigentleg var. Eg spelte ho lite, og har no ei referanseplate av dimensjonar, utan slitasjen frå Garrardplatespelaren eg hadde på den tida. Fullstendig støyfri overflate.
Hot Project – Made to Roam
Dette er egentlig et av de kjæreste albumene jeg har i platesamlingen. Og det blir ikke mindre essensielt av at det så vidt jeg vet aldri har blitt utgitt på CD, og trolig hadde en ganske kortvarig berømmelse.
Colosseum - Live
Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.
Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.
Focus – At the rainbow.
Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.
Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.
Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.
Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.