tirsdag august 21 , 2018
mandag, 01 januar 2018 15:34

COLOSSEUM – LIVE. Et av tidenes største prog-rockalbum Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(3 Stemmer)


Colosseum - Live

Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.

Som kjent er plassen på toppen av den pallen for lengst fjellstøtt besatt. Og som en slags skjebnens ironi inneholder også det dobbeltalbumet «Colo….» et sted i tittelen. Nok om det, og det er selvfølgelig mange om beinet når en sølvmedalje skal kåres. Janis Joplin In Concert er et av dem – Blood Sweat & Tears In Concert et annet. For ikke å snakke om Chicago (IV) – Live at Carnegie Hall. Og så har vi selvfølgelig Zappa In New York og Focus - At The Rainbow. Og enda siger det etter hvert på en del titler, selvfølgelig. Men ingen som soleklart forbigår Colosseum Live.

Mitt første møte med Colosseum var i en musikktime på ungdomskolen, og jeg tror det må ha vært en gang i løpet av skoleåret 71/72. Det var da debutalbumet Those Who Are About To Die Salute You» som var utgitt et par år tidligere, og hvis jeg ikke husker feil var det Kari som tok med albumet til musikktimen. Og i tillegg til musikken skal jeg ikke se bort fra at både bandets- og albumets navn pirret litt, med sin åpenbare referanse til gladiatorene i Romas Colosseum.

Men den største interessen var det selvfølgelig selve musikken som skapte. Dette var noe nytt og ukjent. Fusjon mellom ulike musikksjangere var et velkjent landskap, men Colosseum lagde en annerledes sammensmelting. Særlig spennende var «Beware The Ideas Of March», en låt som var kreditert herrene Greenslade, Heckstall-Smith, Hiseman, Reeves. Men Johan Sebastian Bach skulle selvfølgelig også vært med på denne kredittlisten. Uansett – dette var en temmelig unik miks av rock, barokk og jazz.

 

Colosseum

Før vi går løs på albumet Colosseum Live må vi nesten ta en litt ordentlig presentasjon av bandet, og de medlemmene som var med på dette albumet. For selv om Colosseum hadde en ganske kompakt levetid i sin opprinnelige periode, hadde bandet en dynamisk sammensetning. Hele tre personer var ute av den opprinnelige bestningen fra debutalbumet. Den gjenværende kjernen var Jon Hiseman, Dave Greenslade og Dick Heckstall-Smith. Og I tillegg til disse har Chris Farlowe, Dave Clempson og Mark Clarke kommet til.

Jon Hiseman har alltid vært frontfiguren, og er en av de store prog-rock trommisene fra 60- og 70-tallet. Da Colosseum ble oppløst senhøsten 1971, tok han med seg Mark Clarke og startet bandet Tempest. Dette skilte seg ganske kraftig ut fra Colosseum, og var et kreativt soft-hardrockband med progressive tendenser. Det første albumet var desidert best, ikke minst p.g.a. to knallgode figurer I gitaristen Alan Holdsworth og vokalisten Paul Williams. Etter Tempest startet Hiseman Colosseum II i 1976, også denne gangen med helt ny besetning.

Dave Greenslade trakterte primært orgel, og gjorde det på en veldig særpreget måte. Hans orgelspill var et av varemerkene til Colosseum. Ikke nødvendigvis veldig virtuost, men desto mer musikalsk. Og i kombinasjon med saksofonen til Dick Heckstall-Smith ga det en sound med en klar signatur. Etter Colosseum dannet Dave Greenslade sitt eget band – Greenslade.

Dick Hechstall-Smith var den tredje av grunnfjellet, og hadde også en krystalklklar signatur. Hans varemerke var blant annet at han stundom spilte på to saksofoner samtidig. I likhet med Jon Hiseman hadde også Hechstall-Smith vært innom John Mayall`s Bluesbrakers, en utdanningsinstitusjon for halvparten av englands bluesmusikere på den tiden.

Gitaristen Dave Clempson var en av mine favoritter på dette albumet. Men ved nærmere ettertanke gjelder det egentlig alle musikerne. Clempson hadde en del fantastiske soloer – mer om det senere. Han har ifølge wikipedia også en merittliste sammen med giganter som Jack Bruce, Billy Cobham, Dave Sancious, Roger Waters, Manfred Mann's Earth Band, Bob Dylan, Chris de Burgh og Jon Anderson. Han er still going strong sist jeg sjekket, og har et utseende et sted midt mellom Eric Clapton og Odd Steinar…

 

Mark Clarke er en fjellstø, men samtidig lekende bassist. Og også han holder på enda.

 

Sist men ikke minst – vokalisten Chris Farlowe. Han hadde allerede en lang fartstid da han ble med i Colosseum, ikke minst som bluessanger sammen med bandet The Tunderbirds. Han har en litt spesiell fremtoning, og har en soleklar tendens til å fylle det musikalske rommet når han dukker opp. Chris Farlowe har en kraftfull, om enn litt overeksponert sangstil, og kvir seg ikke for å ty til både jodling og andre vokale utskeielser. Og mitt inntrykk er at folk enten liker- eller misliker han, og begge deler litt sterkt. Selv hører jeg til den første kategorien, og det er ikke tvil hos meg om at Colosseum ble et enda bedre band etter at Chris Farlowe ble med. Før Chris Farlowe var vokalinnslagene en akilleshæl i Colosseum. Chris Farlowe hadde en enorm spennvidde både tonalt og i uttrykk, inklusiv en del rariteter. Og selv om han nå snart begynner å nærme seg 80, henger han fortsatt med. Riktignok har oktavene skrumpet kraftig inn for stemmen hans, men det er morsomt å merke seg hvordan han kompenserer med stadig større turer ut i terrenget i strofene – både tonalt og rytmisk. Og så må han ty til oktavskift enkelte ganger, but who cares…

Og det er noe litt uortodoks over Chris Farlowe i Colosseum. For på den ene siden var hans inntreden den forløsende faktor, som gjorde at brikkene i Colosseum falt på plass. Og på en annen side var det noe veldig utypisk med at en vokalist av Chris Farlowe sin karakter går inn i et prog-rock, eller kanskje rettere fusionband. Han hører tradisjonelt kanskje mer hjemme i de mer konvensjonelle disiplinene? Men verden går bare fremover ved hjelp av endringer…

Og før vi snurrer vinyl må jeg nevne at Colosseum fikk en Reunion i 1994 – 23 år etter Colosseum Live. Og det var med nøyaktig den samme besetningen. De har etter den tid stadig hatt konserter og nye plateutgivelser, deriblant tre studioalbum. Dick Heckstall-Smith døde i 2004, og ble erstattet av Jon Hiseman sin kone, Barbara Thompson. En svært dyktig saksofonist, som hadde vært innom bandet også på 70-tallet.

 

 

 

Colosseum – Live

Dette albumet var den siste utgivelsen før bandet ble oppløst høsten `71. Det er mitt desiderte favorittalbum av dette bandet, og det har nok både årsak I at det er et livealbum, men også med det faktum at dette er den aller mest interessante besetningen i mine ører.

Jeg har hatt et forhold til dette albumet siden ganske tidlig 70-tall, og har hatt en heimelaga kopi både på spolebånd og på kassett. Og I nyere tid har det selvføglelig vært tilgjengelig åp Spotify og TIDAL. Men det har ikke lyktes meg å få tak I et eksemplar på vinyl før for et par uker siden, da takket være Harald på Sinsen.

Nå er det sånn at svært mange av de opprinnelige vinylinnspillingene etter hvert har blitt bortimot ødelagt på grunn av et dysfunksjonelt innercover, som har smittet av noe klebrig stoff på de ytterste omdriningene av rillene på LPene. Men den tidligere nevnte Harald fant frem til et eksemplar han hadde som ikke hadde denne feilen på innercoveret.

 

Side A

Åpningssporet Rope Ladder To The Moon er litt midt på treet. Den er hentet fra studioalbumet The Grass Is Greener, et album som utkom bare i USA. Dette var i 1970 , før Chris Farlowe kom til Colosseum. Når det med «midt på treet» er sagt, er den langt bedre enn studioversjonen, og allerede her får Dick Heckstall-Smith vist sine evner innen saxofon-duett. Og også Clemson og Greenslade får vist hva de duger til. Denne komposisjonen er litt Old-scool Colosseum, I den grad det gir mening å benytte det begrepet innenfor den svært korte tidsrammen fra `69 til `71.

Walking In The Park var åpningssporet på debutalbumet, og kommer selvfølgelig I en svært mye mer saftig tapning her. Det er ikke live for ingenting. Særlig Dave Clempson gjør en strålende figur, for ikke å snakke om at det blir en helt annen vokalprestasjon Med Chris Farlowe.

Selv om det er strålende musikk på Side A, er denne siden faktisk en softstart I forhold til det som skal komme. Ungdom, gled eder…

 

Side B

På side B har vi kommet til et av mine favoritt nummere på Colosseum Live. Eller kanskje albumets nest beste, for å være presis. Og en starter med et slags krigsrop, eller primalhyl fra Chris Farlowe. And its good…. Skellington er den ene av to 12-takters blues på dette albumet. Og duverden hvor praktfullt Dave Clempson spiller! Hans gitarsolo tidlig på Skellington er nesten verd prisen av albumet alene. I hvertfall som bruktvinyl kjøpt på Sinsen. Og heldigvis – dette var i de dager da elgitarsoloer var god latin! Jovisst, jeg har hørt gitarsoloer med atskillig flere noter I løpet av kortere tid, og som er enda mer virtuose. Men ikke nødvndigvis like musikalske. Dette er bare praktfullt, og jeg får gåsehud selv om jeg kanskje har hørt dette et tresifret antall ganger tidligere. Nevnte jeg forresten at gitarsoloen etter hvert går over i en slags free-form guitar, ala Hendrix eller Terry Kath på det mest innovative? Før den tar seg inn igjen og Dick tar over med en sax eller to-. Og når Chris Farlowe kommer inn igjen, viser han at han er en unik vokalist, selv om det kan ta litt overhånd. Men han er på sitt beste når har resiterer “I`ll Walk A Hundred Miles For One OF Your Smiles”.

Skellington – en formidabel låt!

 

Side C

Tanglewood `63 høres ut som en oldscool Colosseum-låt, men er skrevet av Michael Gibbs. Dette er den låten der Heckstall-Smith får vist seg best fram på hele albumet, og er ellers en litt annerledes låt enn de andre.

Encore---Stormy Monday Blues tapte vel på målstreken for Skellington da sølvmedaljen skulle deles ut på dette albumet. Det vil I klartekst si bronze, men med åpenbart sølvstenk ved tinningen. Og når rett skal være rett er jeg ikke helt sikker på at dommeravgjørelsen var riktig. Men uansett - låten er en gammel traver, både for Chris Farlowe og for mange andre bluesartister. Den ble opprinnelig skrevet av Earl Hines I 1942, med tittelen Call It Stormy Monday (But Tuesday Is Just as Bad). Den har i ettertid blitt en slags standardblues, og Chris Farlowe har en lengre fartstid med denne låten tidlig på 60-tallet.

Encore… Stormy Monday Blues er en langt mer konvensjonell blues enn Skellington. Og også her er Dave Clempson strålende. Det er noe eget med en litt småseig 12-takter, og Clempson er i sitt ess her. For ikke å snakke om Chris Farlowe. Kanskje er dette den låten der han gjør det aller best. For meg blir det et høydepunkt rundt crescendoet “Lord I`ve Got a 600 Dollars”.

Nei – vet du hva – jeg tror Earl Hines kunne lagt inn en protest I forhold til den sølvmedaljen. Men saken er vel for lengst foreldet.

 

Side D

Uansett – side D inneholder albumets desiderte høydepunkt. Lost Angels begynner med Dave Greenslade sine fabuleringer på et Hammond A100, som I følge Vidar Øverli nå befinner seg i Asker. Denne åpningen deler for øvring musikalske resonnement med åpningen på Valentine Suite.

Lost Angels er ellers Colosseum sin kanskje aller mest utpregede prog-rock låt. Den har en nesten symfonisk oppbygning. Låten handler om Los Angeles, og en heller ambivalent relasjon til denne hovedstaden i California. Lost Angels dukket opp på albumet The Grass Is Greener. I Colosseum sin reunion-fase, fra 1994 og utover har denne låten vært en av de aller mest spilte fra Colosseum. Det er svært mange livefremførelser tilgjengelig fra 1994 og frem til 2015 på Youtube.

Og dette er I mine ører Chris Farlowe sin arena. Han er praktfull på denne låten, og ingen fremførelser post 1971 kan helt måle seg. Men Lost Angels er også til de grader Dave Clemson sin arena. Og også for hans vedkommende må jeg si at ingen av de fremførelsene jeg har hørt I moderne tid kan måle seg med det som blir fremført på dette doble live-albumet.

 



Colosseum holder koken fremdeles

Lyden

Lyden på dette Livealbumet er brukbar, men ikke så særlig mye mer. Som nevnt innledningsvis var jeg heldig og fikk tak i et bruktksemplar som ikke var skadet av et klebrig innercover. Vi får la Colosseum – Live være et levende eksempel på at musikken tross alt betyr mer enn lyden, selv for oss audiofile…

 

 

 

Lest 1918 ganger Sist redigert mandag, 01 januar 2018 16:22
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen