tirsdag oktober 17 , 2017
fredag, 19 mai 2017 12:26

EVIG EIES KUN EN LP: Grateful Dead – Live Dead Spesial

Skrevet av
Ranger denne artikkelen
(0 Stemmer)

Grateful Dead var et fantastisk band, som det samtidig er litt vanskelig å sette i bås. Og i min bok er det vanligvis et kvalitetstegn for et band eller en musiker. I dette tilfellet snakker vi om et band som var noe inspirert av jazz, men samtidig blir det veldig feil å ta i bruk ordet jazz på inn- eller utpust hvis musikken til Grateful Dead skal beskrives.

Jeg er fristet til å bare kalle det rockbasert musikk med sterke improvisastoriske element. For Grateful Dead er livebandet over alle liveband. Noe deres produksjonskatalog bekrefter. De har riktignok noen toneangivende album som er studioalbum, men størstedelen av Grateful Dead sin produksjon er live-album. Dette befestes ved at bandet hadde en veldig stor del av sin karriere på turne. Og i tillegg har de hatt en holdning til at alt skal være tilgjengelig, noe som har resultert i en rekordartet katalog tilgjengelig for gratis nedlasting. Og det legalt.

Det er to frontfigurer som dominerer musikken til Grateful Dead, og det er gitaristene og vokalistene Jerry Garcia og Bob Weir. I nevnte rekkefølge. Men det gir slett ingen grunn til å utelate bassist og vokalist Phil Lesh, eller Ron "Pigpen" McKernan og Bill Kreutzmann på hhv keyboard og trommer.

 

 

LIVE DEAD

Men tilbake til dagens album. Live Dead er et fantastisk album, og strukturen gjør at jeg ikke nøler med å kalle dette for prog-rock, selv om det er et begrep som kanskje ikke så ofte blir brukt om Grateful Dead. Og en av grunnene er at hovedbolken er en slags medley som går over tre albumsider.

 

Side A

Dark Star er åpningslåten i denne medleyen, og fyller hele side 1. Dette er vel kanskje den biten som er mest jazzinspirert på dobbeltalbumet, og er en veldig flott låt dominert av gitarspillet til Jerry Garcia og Bob Weir.

 

Side B

På side B er vi over i Saint Stephen, og musikken forandrer en del karakter. Vi er litt mer over på en miks av en slags country rock, folk, og God-knows–what… Veldig fascinerende. Og igjen er det gitarene som skaper magien, sammen med et fantastisk samspill med rytmegruppen. Saint Stephen går over i The Eleven, og beveger seg samtidig elegant over i litt mer Bluesy terreng. Men uten å være blues.

 

Side C

The Eleven fra Side B tråkler seg elegant og sømløst over i Turn on Your Lovelight. Som er en anelse mer straight rock, i den grad det er mulig å snakke om straight rock i tilfellet Grateful Dead.

Fremdeles er vi selvfølgelig i kraftig Live-mode – vi snakker da om Grateful Dead. Og en låt som skifter mellom 1. og 4. akkord for å benytte terminologien innlært av vår gamle, entusiastiske og inspirerende musikklærer på Langveien Ungdomskole - Dag Jarnung.

Og her befinner vi oss egentlig litt ved kjernen av Gratful Dead. For det er mulig å betrakte Turn on Your Lovelight som en endeløs kjede av første- og fjerde-akkorder. Men det går også an å lytte til denne grenseløst fantastiske improvisasjonsmusikken, der alle musikerne lytter til alle, og skaper øyeblikkets musikk der og da. Jeg så et portrettprogram om Bob Weir, der han beskrev hans musikalske samarbeid med Jerry Garcia. Og hans beskrivelse av hvordan han lyttet til J.G. sin improviserte gitarsolo, og siden han kjente JC så godt musikalsk, var han i stand til å lytte seg frem til hvor han kom til å lande, og var forberedt og kunne gi han et musikalsk møte ved «landingen». Fascinerende, og samtidig en god beskrivelse av kjernen i musikken på disse tre sidene på Live Dead!

 

Side D

Ok, Den grandiose medleyen på side A-C er over, og side D er sikkert bare noe utfyllende greier. Veldig feil – dette er faktisk albumets høydepunkt.

Og vi går rett på sak. Death Don`t Have No Mercy er en vanvittig låt. Vanvittig på mange måter, for i tillegg til at denne låten som er skrevet av Gary Davis gir meg en uvilkårlig assosiasjon til historiens pester, svartedauer og spanskesyker, er det en vanvittig fascinerende låt. Og ikke nok med det – i et kommende album i denne serien med vinylklassikere får vi en låt som er en slags blåkopi av harmonistrukturen. Vi snakker da om Star Track av Jefferson Airplane, på albumet Crown of Creation. Men det viktigste er likevel at dette er fantastisk bra musikk, i Grateful Dead sin inkarnasjon!

Feedback gir en kraftig påminner om at man ikke må forsøke seg på å sette Grateful Dead i bås. Som navnet antyder er låten basert på gitar-feedback, og hvem mestrer det bedre enn – tja hvem er det egentlig? I hvert fall ikke Jimi Hendrix. Eller Terry Kath….

Avslutningslåten på side 4 er en søt liten låt. Jeg sier ikke mer…

 

 

Et fantastisk Live-album, og kandidat til Greateful Dead sitt beste album noensinne. Og med den produksjonen sier det ikke rent lite!

Lest 1597 ganger Sist redigert fredag, 19 mai 2017 12:36
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen