Denne søndagen har vi kommet til Chicago VIII, kanskje et av de mest anonyme albumene fra Chicago til nå, med unntak av et par av låtene.

Denne gangen har vi kommet til det som kanskje er det mest interessante av alle studioalbumene til Chicago. For her er det mye som skjer, både på plata og i kulissene.

Veldig mye flott musikk denne gangen. Og så begynner julestemningen å sige på.

Etter et opphold på nesten 5 år er tiden moden for å fortsette med omtale av Chicago-album i serien Chicago på en søndag. Vi har kommet til Chicago VI, albumet der de aller første forvarslene om en fremtidig stilendring dukker opp

Også denne gangen er det veldig tett i toppen, og noen må vente til neste smaksduell.

Eitt av dei mest ikoniske band for min generasjon er Pink Floyd. Deira største suksess «Dark side of the Moon» var i fleire tiår brukt som demonstrasjonsplate i hifi-samanhengar der ein skulle syne spesielt basseigenskapar og kva oppløysing av lydbilde anlegga kunne klare. Det er vel så at dette er musikk som alle eigarar av seriøse hifianlegg har eit forhold til. Men kva var bakgrunnen for dette progressive og psykideliske meisterverket? Kva dreiv Pink Floyd med før?

For 10 år siden kom en 40-årsjubileumsutgivelse av Easy Rider på Blu-Ray. I år er det dermed 50 år siden denne legendariske kultfilmen kom, og dertil hørende en 50-års jubileumsutgivelse på 4k UHD Blu-Ray. Og for oss som har rundet 60 år er det selvfølgelig ikke noe som kan forbigås i stillhet.

 

En stund siden forrige platesmaking har ført til at høsten kom tidligere enn ventet. Men platene er av god kvalitet.

Fear Inoculum fra Tool, er skrytt opp i skyene fra mange og lovpriset som et helstøpt progrock album. Jeg tar sjansen på å si at Fear Inoculum på mange måter ikke tilhører progrock genren. Så er dette verket en genistrek eller heismusikk ? Progrock eller banal rock ?

Denne uken er det veldig mye bra. Og det er en artist som begynner å bli gjenganger på toppen av pallen i Ukens Plate - følg med...

Det tyske plateselskapet Tacet melder om sin Juliutgivelse, som er den 21. i rekken av innspillinger med den russiske pianisten Evgeni Koroliov. I Koroliov Series XXI har pianisten tatt for seg komplette intermezzi av Johannes Brahms på en dobbel CD.

 

Les pressemeldingen fra Tacet:

På denne platesmakingen midt i sommerferien er det kanskje større musikalsk spennvidde enn vanlig. Og kvaliteten er jevnt høy.

Denne pinsen har jeg smakt på mye flott musikk. Og den musikalske spennvidden og tidsreisen er stor – fra folketoner i ny drakt til Santana i opprinnelig drakt.

En flott blanding av jazz, progrock, pop og folkemusikk er det jeg har å by på denne gangen. Og det meste smaker fortreffelig!

Trippel sekser på terningen i teten er ikke vanlig kost. Det er faktisk første gang det forekommer i min platesmaking, og vitner om et usedvanlig sterkt knippe med plater denne gangen.

Denne gangen har det stort sett vært musikk som befinner seg i grenseland mellom flere musikksjangre som har dominert i mitt utvalg. Men så er det som regel også der de fleste interessante utgivelsene befinner seg.

Lat oss kutta småpratet og gå rett på sak: SALIF KEITA

Til helga er det klart for den 46. utgåva av Vossajazz. Thomas Gjertsen startar med føredraget “Kvifor mislukkast flinke folk” under "Vossakveik 2019” alt torsdag.

Denne gangen boblet det over av strålende plater, såpass overveldende at mange må stå over til neste runde.


Denne plata fekk eg heldigvis tak i før eg forstod kor fantastisk ho eigentleg var. Eg spelte ho lite, og har no ei referanseplate av dimensjonar, utan slitasjen frå Garrardplatespelaren eg hadde på den tida. Fullstendig støyfri overflate.

Det at det har gått noen uker siden forrige platesmaking er nok mer uttrykk for en hektisk periode, enn at det har vært lite god myusikk å smake på. Her kommer de mest interessante.


Bandet Vårsøg dukket opp i offentligheten i 1977, med albumet Vårsøg. Dette bandet hadde Henning Sommero som frontfigur, og det er fristende å si at den andre frontfiguren var Hans Hyldbakk.

Det relativt ferske bandet Swifan Eolh & The Mudra Choir har utgitt sitt debutalbum på Apollon Records. Jeg har lyttet til The Key.

Denne uken er det påfallende mye jazz jeg har smakt på. Ikke fordi det ikke har vært noe annet bra tilgjengelig, men fordi det er så mange knakende gode jazzutgivelser som ikke kan forbigås i stillhet.

Denne uken er det jazz og rock som har vært i søkelyset på platesmakingen. Og det var svært jevnt i toppen...

Hot Project – Made to Roam

Dette er egentlig et av de kjæreste albumene jeg har i platesamlingen. Og det blir ikke mindre essensielt av at det så vidt jeg vet aldri har blitt utgitt på CD, og trolig hadde en ganske kortvarig berømmelse.

Denne uken er det mest klassisk som har vært på platesmaking. Og det er delt ut rekordmange toppkarakterer i dette femkløveret. God fornøyelse!

Per Arne Glorvigen har flere plateutgivelser bak seg. Men Buenos Aires – Paris – Chicago er den første utgivelsen med egne komposisjoner.

Jan Gunnar hoff er en av gigantene i norsk jazzliv og har både en uvanlig stor musikalsk spennvidde og en enorm produksjon bak seg. På denne LPen utmeisles et av hans pilarer.

Det er ofte sånn at for å komme utenfor komfortsonen, eller i det minste utenfor vante mønster, må det ytre krefter til. For selv om Jacob Young har en ganske stor musikalsk spennvidde, ligger musikken i prosjektet Urban Gardening godt på utsiden av noe jeg har hørt av Young før.

The Human Nature har utgitt sitt debutalbum på vinyl. Jeg har lytet til Kairos.

 AUDIOPHILT INNTRYKK: Gåte - Svevn

Gåte er ikke noen hvemsomhelst når det gjelder folk-prog. Etter en lang albumpause er de endelig tilbake med et nytt album: Svevn. Proghue som jeg er, så måtte jo dette rykke opp i anmelderkøen.

 

En av tidenes aller største gitarister har sluppet et nytt album i 2018. Holder denne lett aldrende mannen uten hår fremdeles mål?

søndag, 09 september 2018 19:28

Where do the music end and the listening begin?

Skrevet av

Our perception of reality is a highly individual matter: every day our mind is occupied by trying to create coherence between an unimaginable number of fragments brought to us through our different senses. It is a bit like a game: you're given certain pieces but how you combine them is up to you.

Denne uken var det usedvanlig mye interessant musikk som har røtter fra 60- og 70 tallet. Det er ingen ting som kan måle seg med gamle helter som fremdeles holder koken. Eller…?

Denne uka var det et svært rikholdig utvalg av interessante nyutigivelser. Det var derfor en vanskelig oppgave å begrense utvalget i dagens presentasjon av de mest interessante plateutgivelsene.

Utvalget av interessante utgivelser er kanskje ikke like stort som vanlig denne uken. Men det svekker ikke de fire platene vi har trukket frem i løpet blant alle kandidatene.

Også denne uken har jeg prøvesmakt på nye utgivelser. Og noen av nyhetene byr på overraskelser...

 

Mange sterke nye utgivelser også denne uken. Og en som skiller seg helt ut…!
Og så var det en helt annen sak - for første gang i historien kaster vi terninger!

En ny fredag, med tilhørende slipp av nye plateutgivelser. Mange sterke utgivelser denne gangen, selv om det var lettere å plukke ut noen favoritter!

Også denne fredagen har det vært prøvesmaking av musikkutgivelsene. Veldig mye bra, og her er de mest interessante!

Fredagen er flott på så mange måter. Snart helg, selvføglelig, men kanskje minst like viktig er det at det er dagen for ukas plateslipp. I denne artikkelen tar vi en prøvesmaking på et knippe av de mest interessante utgivelsene.


Colosseum - Live

Det finnes en håndfull Lper som er soleklare kandidater når 70-tallets nest beste live-rockealbum skal kåres. Colosseum Live er et av dem.

AUDIOFILT INNTRYKK: Radka Toneff / Steve Dobrogosz – Fairytales.

For et par år siden ble det legendariske Fairytales utgitt i en remastret utgave på LP. Og både jazz-verden og vi audiofile ga det en stor oppmerksomhet. Nå har Odin nettopp ugitt dette albumet på SACD, og jeg har lyttet til det.

Kate Bush – The Kick Inside.

Hun dukket opp fra ingenting, en gang i tidlig i 1978 som en 19-åring med albumet The Kick Inside. Dette albumet står i historien som hennes aller fremste, en LP som var en av de store musikkbegivenhetene i 1978.

Focus – At the rainbow.

Focus er et merkelig band. Eller var, for levningene etter Hamburger Concerto er nettopp det – levninger. Og det er ikke der det merkelig ligger, for verden er vel egentlig full av historier om et lovende band som hadde en relativt kort glansperiode, men som forsvant igjen etter en kort og stormfull karriere.

So is my love er en utgivelse på Pure Audio Blu-ray, med kormusikk fremført av Ensemble 96. Jeg har lyttet til den.

Magnus Grønneberg er selvfølgelig en av de mest markante profilene vi har i norsk rock. Vi kjenner han som en særdeles karakterfull vokalist og frontfigur i CC Cowboys, men også gjennom et par soloalbum.

2L gir ut en ny utgivelse med 3D-lyd. Det dreier seg også denne gangen om lydformatene Auro-3D og Dolby Atmos.

Jan Erik Mikalsen – SAAN

Aurora utgir en CD med komposisjoner av Jan Erik Mikalsen. Les mine inntrykk av SAAN.

Ketil Bjørnstad – Berget det Blå.

Ketil Bjørnstad er en institusjon i norsk kunstliv. Hans produksjon er kanskje aller størst som forfatter, men for meg er det musikeren og komponisten Ketil Bjørnstad som fascinerer mest.

Santana - Moonflower

Santana er selvfølgelig et av fyrtårnene innen pop/rock, og dette er like selvfølgelig uløselig knyttet til Carlos Santana. Ikke fordi han er den eneste ekstraordinært dyktige musikeren i Santana gjennom historien, men fordi han er en musikkskaper med et særdeles stort særpreg, og med en tydeligere signatur enn noen.

Al Di Meola – Casino.

Al DI Meola er en av de utvalgte gitaristene som har en unik og umiskjennelig signatur. Jeg var dypt fascinert da jeg hørte hans tidligste soloalbum på midten av 70-tallet. Men det startet egentlig ikke der.

Rick Wakeman – Lisztomania

Rick Wakeman er en musiker jeg har- og har hatt et sammensatt forhold til, for å si det forsiktig. Han har utvilsomt vært et fyrtårn av en musiker særlig på 70-tallet, og han har også hatt en musikalsk spennvidde.

Little Feat – Waiting for Colombus.

Nå har jeg plukket frem et album som jeg bade musikalsk og rent fysisk regelrett slet ut på tampen av 70-tallet. Og det er ikke hvilket som helst album. Little Feat sitt doble livealbum Waiting for Colombus er en soleklar kandidat til tittelen 70-tallets beste live-album.

Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!

Dette er den første Lpen av Dylan i denne serien, men det blir ikke den siste. I løpet av kort tid kommer en ny skive fra omtrent samme periode.


YES – RELAYER.

Relayer er en slags elefant i rommet – dvs i Yes-rommet. Dette er kanskje et av de Yes-albumene som skiller seg mest ut fra de andre. I den grad noen av Yes sine album i det hele tatt kan plasseres i samme rom som de andre.

Side 1 av 6