Mange har gjerne lyttet mest til hans musikalske bidrag i prog-rock giganten YES, hvor han har satt tydelige spor med sine utfoldelser på synth. Han har unektelig vært en viktig ressurs i YES, samtidig med at man i mine ører har vært litt i overkant prangende fra tid til annen.

En kanskje like viktig del av Wakeman sin musikalske karriere har vært hans solokarriere, hvor hans musikk kanskje har vært vel så viktig som bidragene i YES. For Rick Wakeman var en av de første og største innen øvelsen å knytte sammen klassisk musikk og pop/rock. Hvor vellykket dette til enhver tid var, kan nok diskuteres, men det var likevel en viktig banebrytning. Og Wakeman sin dyktighet som instrumentalist var også et viktig element som gjorde at han fikk stor respekt.

Lisztomania

Det albumet jeg har plukket frem i dag er på en måte litt i en kategori for seg selv. For i motsetning til en del av de andre utgivelsene hans på 70-tallet som besto av hans egne komposisjoner, delvis inspirert av klassisk musikk, finner vi her nytolkinger av Liszt og Wagner sine komposisjoner – nytolkinger i mer eller mindre ren rockedrakt. Dette er selvfølgelig en oppskrift som er som skapt til å frembringe krasse kritikker fra klassiske purister (jeg skal ikke nevne navn, bruttern!). Men greia er den at dette er så dyktig og musikalsk gjort at det blir svinaktig bra.

Det er på tide å si litt om rammen til Lisztomania. Dette er filmmusikk til en film med samme navn, og det er altså Rick Wakeman som har hovedregien. Men det er også veldig viktig å trekke frem en annen hovedperson – Roger Daltrey. Vi kjenner han til daglig som grunnlegger og vokalist i The Who, men han er også kjent som skuespiller med en lang rekke titler på CVen. Og grunnen til at han er så viktig her, og ikke bare nok en berømt vokalist, er at hans vokal gir en utsøkt nerve til musikken, og gjør det hele svært interessant. Jeg tror at få andre hadde vært i stand til å gjøre Lisztomania til et stykke nyskapende og svært spennende musikk, og ikke bare en radbrekking av klassiske komponister sine verker.

Jeg burde selvfølgelig sagt noe meningsfylt om filmen Lisztomania. Men det sørgelige faktum er det ikke har lyktes meg å se filmen enda. Så da får jeg nøye meg med å nevne at den er regissert av Ken Russel, som også regisserte Tommy, en film hvor Roger Daltrey også deltok. Og så er det grunn til å anta at den er ganske heftig, for den ble innledningsvis forbudt i Norge.

Mitt eksemplar av Lisztomania ble anskaffet i 1975, som en av mange LPer i en bestilling fra Tandy Records i England

Side A

Åpningssporet Renzi/Chopsticks Fantasia, en slags medley over tema fra en av Richard Wagner sine tidlige operaer og Chopsticks, et tema av Franz Liszt. Låten fungerer som en slags Overture på denne utgivelsen. Bortsett fra innslag av et vaudevilleaktig kor er dette en ren instrumental.

Love`s Dream er selvfølgelig et nyarrangement av Franz Liszt sin vakre Liebestraum. Veldig frekt gjort, men dette er mesterlig og samtidig genialt enkelt av Roger Daltrey. Et av albumets desiderte høydepunkt, og en vokal full av nerve. Også et av de få lavmælte innslagene på albumet, som instrumentalt ligger nær opptil originalen, til tross for at Roger Daltrey gjør det til et stykke rock.

Kontrasten er stor til Dante Period, basert på komposisjon av Liszt. Her får vi umiskjennelig Rick Wakeman på godt og vondt. Det blir litt i overkant, også med hans utallige heftige pitchbend slik vi også kjenner de fra YES. Men bevares…

Da får vi tilbake pusten på Orpheus Song. Wakeman er tilbke på piano, og Roger Daltrey briljerer på nytt med sin nyskaping av Franz List i rockedrakt. Joda, Rick Wakeman får lov til å pichbende litt innimellom her også – en oktav eller tre.

Avslutningsporet Hell er kanskje det aller heftigste, men er en flott nyskapning av Liszt. Interessant finner vi her vokalisten Linda Lewis, som like etterpå fascinerte meg stort på Stomu Yamash`ta sitt album Go Too, utgitt i `77.

Side B

Hibernation er et kjent tema av Wagner, som her får fremstå som en ren instrumental. Den etterfølges av Excelsior Song, en glitrende låt med djerv og praktfull vokal av Paul Nickolas.

Master Race er et kort og pompøst innslag basert på musikk av Wagner. Tittelen gir uhyggelige assosiasjoner, særlig når vi vet hvilken rolle Wagner sin musikk fikk i Tyskland på 30- og 40 tallet. Den påfølgende Rape, Pillage & Clap er en av de låtene der Rick Wakeman virkelig briljerer på synth. Og selv om han er dominerende, er det virkelig bra. Dette er også basert på musikk av Wagner.

På Funeralles er Roger Daltrey tilbake i hovedrollen, etter at Wakeman får utfolde seg i moderat tempo en stund. Med musikk basert på Liszt, og Daltrey gjør atter en gang en strålende figur. Den påfølgende Free Song er en tolking av en av Franz List sine utallige ungarske rapsodier, og er kanskje albumets svakest punkt i mine ører. Her går Wakeman bananas på synthen, og det blir ikke bra.

Avslutningslåten Peace At Last begynner veldig følsomt og flott, men beveger seg dessverre i en litt negativ retning. Og Wakeman bidrar på ingen måte til å berge situasjonen.

Lisztomania er en alt for lite aktet plate både i rockehistorien og i Wakeman sin Discorafi. Den fortjener en plass som en stor nyskaping innen crossover mellom rock og klassisk musikk, i stor kontrast til mange andre patetiske forsøk. Jeg nevner ikke navn… Og litt av grunnen til at dette ble så bra (stort sett, da), er at samtidig som utgangspunktet er klassiske komposisjoner, er det gjort til helhjertet rock. Ikke en dvask og tannløs hybrid.

Les også disse artiklene i serien Evig Eies Kun En LP:

• Little Feat – Waiting for Colombus. Tidenes beste live rockealbum.
• Bob Dylan – Infidels. Et lysglimt midtveis i tunellen!
• YES – RELAYER. Tidenes beste fra prog-rock-gigantene
• Miles Davis – Bitches Brew. Magisk heksebrygg fra første rille.
• Savage Rose – In The Plain.
• Return to Forever – Musicmagic
• Roxy Music – The High Road
• Crown of creation - Jefferson Airplane på sitt aller beste
• Emerson Lake & Palmer – Tarkus
• Grateful Dead – Live Dead
• Gino Vanelli – Storm at Sunup.
• Colosseum II – Strange New Flesh
• Elton John – Goodbye Yellow Brick Road
• Evig eies kun en LP: Mahavishnu Orchestra / John Mclaughlin – Inner Worlds