Musikken på denne CDen av Ljom har sitt utspring i lokale kauker fra seterlivet i Snåsa i Nord-Trøndelag. Basis i lokal folkemusikk, med kraftige innslag av vise og rock. Og kanskje et lite snev av jazz. En typisk KKV-utgivelse, med andre ord?
Typisk eller ei – Utgivelsen føyer seg fint inn i rekken med musikkproduksjoner der den mest interessante musikken ikke hører til i en enkelt bås. Det er svært prisverdig at unge musikere lager et prosjekt der gammel, lokal bruksmusikk blir løftet frem, og får en ny og aktuell ramme. Transformasjon ville man kalt dette hvis det var arkitektur, og spennende er det uansett.
Ljom er en kvintett, bestående av Kjersti Kveli som synger (og kauker), Anne Marte Eggen på bass, Sivert Skavland på klarinett, cello og koring, Nils Andersson på gitar og Tor Morten Kjøsnes på tangenter.
Det musikalske uttrykket er ganske enhetlig, selv om det er noen låter som stikker seg litt ut i mengden. Dette er selvfølgelig et produkt av blant annet de instrumentene og musikerne som bidrar i arrangementet. Litt gjennomgående er det en litt hard grunnklang i arrangementene. Dette passer for noen av låtene, og kanskje ikke fullt så godt for andre. En av de mest karakterfulle sangene er åpningssangen, Setertaus Fortel. Dette er også en sang som jeg personlig trengte litt tid på å absorbere, men som har sneket seg under huden etter hvert. Lellikauken har en intro som har atmosfære som kunne vært hentet direkte fra forrige KKV-utgivelse Gull i Munn med Jørn Simen Øverli & Sølvguttene, som jeg anmeldte her. Dette er en vakker, lyrisk melodi utrolig flott fremført av Kjersti Kveli, men jeg syns ikke helt arrangementet oppfyller den lyriske stemningen som sanger ber om.
Det første musikalske høydepunktet er i mine ører Sommerkauken hans Ole Augle. Igjen et lyrisk stykke musikk. Også den påfølgende Gudinne over Lurusneisa er et lyrisk høydepunkt, og har en flott dynamikk mellom Kjersti Kveli sin gode vokal, og solo cello. På denne sangen viser Kveli seg som en sangerinne med virkelig stort format.
Jeg er svak for spøkelseshistorier, og Skakkhugguikjersti er en resitasjon av en «Mæssa før dau-folk» - skal vi kalle det et Snåsa-requiem? Flott er det uansett.
Den siste låten jeg vil trekke frem er Inga og Litj-Ingrid. En låt med arrangement som gir assosiasjoner tilbake til Trønderrock fra begynnelsen av 70-tallet. Her har vi med andre ord to typer lokalhistoriske røtter, og sammensmeltingen fungerer godt. Veldig spennende!
Som en sammenfatning er det vel åpenbart at jeg er veldig begeistret for vokalprestasjonene på dette debututgivelsen fra Ljom, mens jeg har litt mer blandede kommentarer til instrumentarrangementene. De gir i mange tilfelle en litt hard sound som jeg ikke alltid syns passer.
Det er også en utfordring på lydsiden. Vi er vant til en utsøkt lyd på det aller meste som kommer fra KKV, og på Seterkauk er vi ikke helt oppe blant de beste. Den litt harde sounden i arrangementene blir underbygget av en også litt hard klang. Dette er faktisk bokstavelig talt krevende – det stiller store krav til det anlegget platen avspilles på. I størstedelen av avspillingene under anmeldelsen ble musikken avspilt på et oppsett med middels kvalitet, og det ga ikke et helt tilfredsstillende resultat. Men når avspillingen ble flyttet til hovedoppsettet, fikk jeg en veldig positiv overraskelse. Dette har jeg opplevd også på enkelte andre innspillinger som er krevende. Det er ofte disse som skiller gode anlegg fra mindre gode ekstra tydelig. Korrekt plassering i sweetspot gir også en ekstra bonus på denne innspillingen.
Jeg må også tilføye at det materiellet som er benyttet i anmeldelsen er 24bits/96kHz filer, og har ikke lyttet til CD-utgaven
Jeg har funnet noen ting å trekke for her, men det forhindrer ikke at Ljom sin Seterkauk er en flott og djerv utgivelse, der de har gjort veldig mye riktig og bra, i tillegg til å gjøre en veldig flott innsats for å kartlegge- og videreføre lokal bruksmusikk. Jeg venter spent på neste utgivelse, og håper at de legger enda større vekt på god instrumentering der.
