onsdag, 22 juli 2020 14:55

Platesmaking midt i sommerferien

Skrevet av

Denne gangen er det nesten bare vokalmusikk, og den har kanskje et gjennomgående letter preg enn det som har dominert mange av mine øvrige platesmakinger. Er det smaken av sommer vi aner her…?

Joan Shelley – Live at the Bomhard

En flott sanger som peker tilbake mot musikkens gullalder

Selv om det er vanskelig å plassere musikken til 35 år gamle Joan Shelley i en enkelt bås, er dette et velkjent musikalsk terreng i grensetraktene mellom vise, country, pop/rock og folk. Hun har en flott og solid diskografi bak seg, med 8 studioalbum der hun selv er frontfigur.

Denne gangen er det konsertopptak fra the Nohard Theater i Lousville, med opptak i desember 2019. Her spiller hun sammen med The Best Hands Band. Dette bandet har opptil 4 som trakterer stemmen, og det er my flott koring innimellom.

Joan Shelley har en klassisk og flott stemme som passer godt i dette musikalske terrenget. Men den har dybde, eller kanskje vi heller skal kalle det bredde. Og som vi skal komme inn på finner jeg fasetter fra to av historiens vokale giganter som hadde sin storhetstid for noen tiår tilbake.

Plata starter med en intro til førstesporet som er egnet til å forlede lytteren til å lure på om man er på vei inn i en tolking av Pink Floyd sin legendariske Wish You Were Here. Men det er selvfølgelig et helt annet musikalsk landskap vi skal inn i. På enkelte låter får jeg litt assosiasjoner til Carly Simon, en av mine favoritter fra 70-tallet.

Og på en av mine favorittlåter – If The Storms Never Came ledes tankene i en helt annen retning, ikke minst i refrenget. For her aner jeg en annen fasett av Joan Shelley sin stemme som gir forsiktige assosiasjoner til Grace Slick og tidlig Jefferson Airplaine. Og tillater vi oss å fokusere på anno 1971 der Papa John Creach er med i Jefferson Airplane på fiolin, er det ikke så rent få elementer som klaffer. Rent bortsett fra at fiolinen har en mer feminin karakter, mer som Scarlet Rivera sitt flotte felespill på 70-tallet sammen med Bob Dylan – bl.a. på låten One More Cup of Coffe, og der Emmylou Harris er med og korer. Og apropos Harris – musikken til Joan Shelley er av og til litt i samme gate. Men det er ikke stemmen…

Også lyden er veldig bra på dette albumet, og dette later til å være en vane hun har legt seg til fra studioalbumene, eller hvem det nå er som er ansvarlig for lyden. På de seneste studioalbumene er det forresten en litt mer tydelig vise/folk-profil enn på dette flotte livealbumet. Man kan mistenke at det er The Best Hands Band som drar det hele litt over i rocka retning, selv om det ikke er noen dramatisk kursendring.

Jeg velger å kåre Live at the Bomhard til Ukens Plate, etter en knallhard fight med to veldig annerledes kandidater, avgjort på målfoto.

 

Annar Follesø – Ole Bull. Stages of Life

Nystemte Bullkomposisjoner

Dette er ikke første gang fiolinisten Annar Follesø fordyper seg i Ole Bull sin musikk på plateselskapet 2L. For rundt ti år siden utga han Ole Bull Violin Concertos Vol. 1 sammen med KORK. Også denne gangen er KORK med, dirigert av unge Eun Sun Kim som allerede har rukket få engasjement som Music Director av San Francisco Opera.

Også Wolfgang Plagge er med på denne innspillingen Stages of Life, en komponist og pianist Annar Follesø har hatt et langvarig og nært samarbeid med, også på 2L-innspillingen in circles. Stages of Life er ellers en oppfølger til albumet OLE BULL Violin Concertos, som også ble innspilt på 2L med Annar Follesø og Kringkastingsorkesteret.

Pass på at du ikke holder en glovarm kaffekopp litt løst i hånden 5:05 ut i første spor. Her komme det nesten et smell fra orkesteret, et crescendo som får fri utfoldelse av den uhemmede dynamikken i denne innspillingen fra 2L.

Stages of Life inneholder mere ukjente komposisjoner av Ole Bull. Den kanskje mest interessante av dem er Norges Fjelde, en komposisjon der bar ufullstendige partiturer er bevart. Wolfgang Plagge har komplettert disse og foretatt en fullstendig rekonstruksjon av verket. Og som en gjest i Bergen i nesten 40 år rører det noen strenger i meg når selveste «Nystemten» avlegger en visitt på slutten av komposisjonen. Man retter seg automatisk litt i ryggen og sjekker sveisen når Bergens nasjonalsang «Jeg tok min nystemte Cithar i hende» spilles.

I likhet med det meste som utgis av 2L er Stages of Life en to-disk Pure Audio Blu-ray. Det innebærer som alltid ellers at den ene platen er en hybrid SACD med stereo- og multikanals layer i tillegg til et MQA-CD layer. På den andre platen er det fire spor – 2.0 LPCM i 192/24, 5.1 DTS HDMA i 192/24, 7.1.4 Auro-3D 96kHz og 7.1.4 Dolby Atmis 48kHz.

Og lyden er like mesterlig som den alltid er fra Morten Lindberg sin hånd. Vi blir som alltid ellers plassert sentralt i orkesteret, på plasser som vanligvis er reservert for dirigenten i et omsluttende orkesteroppsett.

Innspillingen er foretatt i Jar Kirke, et mye benyttet åsted for innspillinger både av 2L og Lawo.

 

Les mer om Stages of Life hos 2L

 

Mahsa Vahdat – Enlighten the Night

Karakterfullt og sterkt

Forrige gang Masha Vahdat krysset mitt tastatur var på utgivelsen Placeless der hun fikk med Kronos Quartet og søsteren Marjan Vadhat i fremførelsen av grenseløs musikk i grenseland mellom vestlig og persisk musikk. Kronos Quartet er kjent for denne type øvelser, og det er selvfølgelig plateselskapet KKV også.

Denne gangen profilerer Masha Vadhat platen alene, som ikke må forveksles med at hun opptrer alene. Med seg har hun Tord Gustavsen på piano, Gjermund Silseth på bass og Kenneth Ekornes, i tillegg til at Shervin Hohajer dukker opp på et av sporene med kamanchec.

Også på dette albumet har vi en nærmest selvfølgelig sammensmelting av iransk og vestlig musikk. Men det vestlige elementet er denne gangen naturlig nok i ganske klart jazzterreng – noe annet er ikke å vente når man setter sammen en jazztrio for å spille musikk som Masha Vahdat har komponert over klassiske og samtidige komponert over tradisjonelle persiske dikt.

Det er en veldig sterk og flott musikk som presenteres. Og som vanlig på Masha Vahdat sine utgivelser er det hennes særpregede og karakterfulle stemme som fyller det musikalske rommet.

Også lyden er langt over pari på en innspilling foretatt i kulturkirken Jacob med Martin Abrahamsen bak spakene.

Les mer om Enlighten the Night hos KKV

 

Baby Rose - Golden Hour

En stemme utenfor allfarvei

Et lightalbum denne gangen, eller EP som det også kalles når det bare har spilletid på under 20 minutter og består av 5 låter. Og det må være veldig tillatt, særlig når det ikke er så lenge siden Baby Rose utga et komplett album med tittelen To Myself

Men hun heter jo egentlig ikke Baby Rose da, denne snaut 26 år gamle jenta som ble født i Washington DC med navnet Jasmine Rose Wilson, for så å flytte til Fayetteville i Nord Carolina. Hun har alltid hatt en spesiell stemme, og lærte tidlig å fokusere på den positive siden av den uvanlige stemmen etter å ha blitt litt plaget for det samme i tidlig oppvekst. Hun studerte Nina Simone, Billy Holliday og Janis Joplin og ble inspirert av disse. Hennes stemme blir dominert av en særpreget kortbølget vibrato, som ellers kunne gitt assosiasjoner til levd liv i et røykfylt lokale, men som neppe har et reelt bakteppe av en sådan karakter.

Åpningssporet på EPen Golden Hour må akseptere å være min favorittlåt, Og det er vel også her hun tar sin særpregede stemme aller lengst ut på denne EPen som i likhet med hennes debutalbum To Myself går under merkelappen R&B. Det er fullt mulig å problematisere den merkelappen, men jeg skal la det ligge på en såpass flott sommerdag midt i sommerferien. Bare konstatere at dette er et veldig hyggelig bekjentskap fra en artist jeg gleder meg til å følge vider fremover.

 

Sparks – A Steady Drip, Drip, Drip

De gamle er fortsatt ikke eldst

I 1974 snublet jeg over et album av Sparks, som jeg enten byttet til meg eller kjøpte av en kamerat som allerede da hadde en usedvanlig teft for særpreget musikk. Albumet var ikke det første av denne duoen bestående av de eksentriske brødrene Ron og Russel Mael på henholdsvis tangenter og vokal, men det var tidenes beste. Og enten har du allerede gjettet det, eller så har du en annen oppfatning. Uansett – albumets navn var Kimono my House, og det er et under at jeg ikke allerede har skrevet om albumet under vignetten Evig Eies Kun En LP. For LPen har jeg fremdeles, og den er i en skrekkelig forfatning.

Men du verden for en unik musikk som er på det albumet. Klassikeren This Town Ain`t Big Enough For Both Of Us har klippekort på Popquiz, både hos Finn Bjelke og Pål Thoresen. Og jaggu tror jeg at Bjelke har spilt den i Radio Vinyl sin Popuiz også etter at han av uforklarlig grunn flyttet over dit …

Og selv om nevnte This Town o.s.v. er en unik låt, er det ganske urettferdig at ikke mange av de andre låtene fra dette mesterlige albumet også er like mye spilt. For storheten med Kimono My House er definitivt albumet som helhet, ikke en enkelt låt. Nesten alle låtene er oppe i samme divisjon som åpningslåten, og de har alle en tekst som er like morsom, underfundig, ironisk, filosofisk eller konfronterende. Eller sjokkerende for den som anlegg for den slags utskeielser.

Og musikken er like unik som tekstene. Noen har sammenlignet dem med tidlig Roxy Music, og kanskje er det det nærmeste man kommer, ispedd et par spiseskjeer Kraftwerk. Men uansett dog så fjernt. Noen har kalt Sparks sin musikk for kunst-pop med fare for å terge på seg de som mener at dette er et selvmotsigende begrep, at there is no such thing as….

Nå er vi altså i 2020, og sannelig holder Spark på fremdeles. A Steady Drip, Drip, Drip er duoens 24. studioalbum, og det ble litt vanskelig å forbigå dette albumet i stillhet. Fremdeles har Sparks en unik både stil og sound, og tekstene er fremdeles spesielle. Men alt blir liksom litt «Sparks Light» i forhold til det unike Kimono My House, selv om det absolutt finnes høydepunkt på albumet.

Og et av høydepunktene er åpningssporet All That, en fengende poplåt som preges av Mael sin fremdeles unike vokal. På One For The Ages får man et kort øyeblikk et lite innblikk i hvorfor noen har nevnt Sparks og Roxy Music i samme setning, før man i refrenget ryster på hodet av samme tanke. Onomato Pia er forresten den låten som gir de største assosiasjonene til gamle dagers Sparks.

Låten iPhone er ikke fullt så proppfull av ironi som man kanskje kunne forvente, mens den påfølgende Nothing Travels Faster Than the Speed of Light kanskje er albumets beste i mine ører, selv om den herlig sarkastiske Please Don`t Fuck Up My World følger tett på.

Lydkvalitet har aldri vært Sparks sin greie, og er det ikke nå heller. Jeg hadde på et tidspunkt en ide om at dette siste albumet fra Sparks bare skulle få en treer på terningen, men albumet vokser ved flere gangers gjennomlytting. Og så får jeg bare bære over med at lyden fremdeles er på grensen til utålelig.

 

Lest 3712 ganger Sist redigert fredag, 24 juli 2020 06:18
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.