søndag, 15 november 2020 19:27

Platesmaking i november – Flott blanding

Skrevet av

Denne gangen var det flere LPer som sto for tur. Det har kommet til så mange LPer at jeg har valgt å utsette dem til neste gang, da det blir en Vinyl Spesial av platesmakingen. Men det er så mye spennnende og flott norsk musikk i dagens platesmaking at det ble mye telling på knappene for å kåre en vinner av tittelen Ukens Plate

Chrome Hill – This is Chrome Hill

Spennende og rampete punkjazz

Bandet Damp ble til Chrome Hill i 2008, og har til nå utgitt tre album. Samtidig med navneskiftet i 2008 endret de også musikalsk stil over fra akustisk til mer elektrifisert musikk. Og selv om de er oppført i folkeregisteret som et jazzband, er det nærliggende å hente frem ulike rockeavskygninger hvis man skal gjøre et iherdig forsøk på å sette musikken i en bås. Og så må vi for all del ikke gjøre den feilen å få assosiasjoner til 60- og 70-tallets ulike inkarnasjoner av jazzrock. Fra BS&T/Chicago til 70-talls Miles Davis, Mahavishnu, Weather Report og Return to Forever. Verden har gått videre, og det har også grensetraktene mellom jazz og rock. Her snakker vi mer om en slags punk-jazz.

Men vi må selvfølgelig presentere gjengen. Asbjørn Lerheim trakterer ulike gitarer, og fremstår som en frontfigur i Chrome Hill. Roger Arntzen spiller bass, og ble omtalt av skribentkollega Stig Arne i hans artikkel fra Osafestivalen i 2019, der han spilte i Alf Cranner sitt team.

Trommeslageren Torstein Lofthus har både Stig Arne og jeg skrevet om tidligere, i forbindelse med Elephant9 sitt album og Hedvig Mollestad sitt album Ekhidna. Samt fremførelsen av det samme materialet på Vossajazz i 2019

Og sist men ikke minst har vi Atle Nymo på tenorsaksofon og bassklarinett. Han har krysset mitt tastatur på et par andre utgivelser det siste året. Sist for et par måneder siden på den flotte utgivelsen Bashing Mushrooms med I.P.A, men også på Solo for Trio høsten 2019.

Selv om det er helt uproblematisk å gjenkjenne den helt ferske This is Chrome Hill fra der de startet i 2008, har det helt åpenbart vært en musikalsk utvikling i løpet av de fire albumene. Nr. 2 Country of Lost Borders var det albumet som kanskje var mest gitardominert, med en atmosfære litt influert av surrealistisk western.

Bandet selv presenterer stilen på This Is Chrome Hill som Jazzrock Noir, og mener også at musikken er sterkt japansk influert etter utallige turneer der gjennom årene. Det som uansett er åpenbart, er at musikken er mørk med en tidvis dirty sound. Og utrolig spennende! Tittelen som Ukens Album tildeles etter målfoto med et par andre utgivelser på denne platesmakingen.

Les mer om This is Chrome Hill

  

Jakop Janssønn – Bricoleur

Nordkalottmusikk uten grenser

Selv om Bricoleur er debutalbumet til Jakop Janssønn har han stått sterkt i kulissene på et par andre album den siste tiden. Han har medvirket på Marja Mortensson sitt spelemannsvinnende album Mojhtestasse, og produsert Kajsa Balto sitt album Buot Eallá som jeg skrev om tidligere i år.

Og så finner vi en nøkkelperson her som har en dominerende karakter. Tubaisten Daniel Herskedal er en spennende musiker som dominerer deler av det norske musikalske landskapet for tiden. Hans album Call For Winter ble kåret til ukens album i min platesmaking tidligere i sommer. På Bricoleur er han både en dominerende musiker, og han har laget strykerarrangement for deler av Arktisk Filharmoni. Hans Tuba skaper mye av de samme flotte og mektige lydlandskapene på Bricoleur som han gjorde på Call for Winter.

Felespiller Håkon Aase er en annen instrumentalist, sammen med Jakop Janssønn selv på trommer og kalimba. Håkon Aase sin fiolin utgjør en spennende kontrast til Herskedal sin Tuba. Stedvis gir Aase sin fiolin en nesten indisk karakter, som gir assosiasjoner til noe av det McLaughlin jobbet med i andre halvdel av 70-tallet, både med sen utgave av Mahavishnu Orchestra og med Shakti. Eller fiolinisten L. Shankar sine meritter sammen med blant andre Frank Zappa på slutten av 70-tallet.

Men hovedkarakteren er likevel nordisk, eller kanskje det er mer treffsikkert å kalle det nordkalottmusikk, der det er oppgitt elementer fra både norsk, russisk, samisk og islandsk tradisjonsmusikk. Og veldig spennende musikk har det blitt, et flott bidrag til en stadig voksende bukett med musikk der tradisjonell samisk musikk er en bidragsyter.

I tillegg til at albumet Bricoleur er nok en bekreftelse på at Daniel Herskedal er en flott skapende kraft i norsk musikk for tiden, er dette et knakende flott album for Jakop Janssønn som komponist og perkusjonist.

Les mer om Bricoleur og Jakop Janssønn

 

Eivind Austad New Orleans Trio – That Feeling

New Orleans med moderne touch

Forrige gang jeg smakte på et album med Eivind Austad var for halvannet år siden. Og det førte til både kåringen ukens album, og dernest et av årets 10 beste album da 2019 ble til 2020. Den gang var det Eivind Austad Trio som sto for utgivelsen, en trio der han har med seg Magne Thormodsæter på bass og Håkon Mjåseth Johansen på trommer.

Denne gangen er det en helt annen trio som står for musikken. Det hele startet i 2014, da Eivind Austad satt inn med en rytmeseksjon bestående av bassisten James Singelton og trommeslageren Johnny Vidachovic på The Jazz Playhouse. Dette er to høyt profilerte New Orelans-musikere som har spilt sammen i 40 år, og de har begge spilt med John Scofield som fikk sitt gjennombrudd som gitarist for Miles Davis på midten av 80-tallet. Og de har hver for seg spilt med jazzgiganter som John Abercrombie, Chet Baker, Lionel Hampton og Bobby McFerrin, med fler.

Dette samarbeidet var fruktbart, og førte til at Eivind Austad fire år senere kontaktet denne duoen for et prosjekt med New Orleans basert musikk. Opptakene ble gjort i 2018 på Esplanade Studios i New Orleans, mikset i Bergen i 2019 ved Grieg akademiet og Mastret i 2020 av Morten Lund i Lund´s Lyd i Oslo.

Musikken er preget av Blues og Gospel, og består av en miks av klassikere og komposisjoner av Eivind Austad. Til tross for at innholdet er homogent, er det en ganske stor spennvidde i opphavet. Fra klassikeren Basin Street Blues, til en flott og karakterfull tolking av George Harrison sin Beatlesklassiker Something. Sistnevnte ripper opp i minner fra Northbound, og hans morsomme tolking av Bowie-låten Space Oddity.

Det er også lett å kjenne igjen Eivind Austad sin distinkte touch med et ofte rytmisk pågående attakk fra Northbound, selv om det musikalske landskapet her er noe annerledes enn det mer utpreget nordiske terrenget på Northbound.

En utpreget flott, åpen og presis lydgjengivelse bidrar til å løfte That Feeling til en sekser på terningen.

Les mer om That Feeling hos Losen Records

  

Jørn Simen Øverli Trio – Vidunderlig

Europeiske sanger på norsk

Selv om Jørn Simen Øverli kanskje har drevet mest med tolkinger av østeuropeiske viser, er det som Prøysen-tolker og samler av marka-viser jeg kjenner han best. Han har utgitt en lang rekke plater i løpet av de siste 45 årene, og flertallet av dem er utgitt på KKV. Jeg skrev om Gull i Munn for drøyt seks år siden.

Denne gangen har han med seg sin trio, som i tillegg til Øverli selv som synger og spiller gitar består av Siril Malmedal på mandolin og vokal, og Espen Leite på Akkordeon. I tillegg er Ruth Wilhelmine Meyer og Tora Augestad gjestevokalister på en del spor. Siril Malmedal Hauge er ellers plateaktuell også på  Oslo Session Recordings for tiden sammen med Jacob Young og albumet Chasing Sunsets, et samarbeid jeg skrev om på deres forrige utgivelse Urban Gardening

På dette albumet er det ikke like streng tematikk som på de fleste andre av Jørn Simen Øverli sine album. Selv har han gitt albumet undertittelen «Perler fra europeisk sangpoesi», og er oppsamlede høydepunkt fra sanger har støtt på i sine tidligere plateprosjekt. Og som undertittelen antyder er det Europa som er grensene for denne samlingen.

Tre av sangene er av den Belgiske sangeren Jacques Brel, som senere flyttet til Paris. Han er kanskje aller mest kjent for sangene Ne Me Quitte Pas og Amsterdam, sistnevnte udødeliggjort av David Bowie som Port of Amsterdam. Men også tyske Bertolt Brecht, russiske Vladimir Semjonovitsj og ikke minst polske Agnieszja Osiecka er opphav til sanger som tolkes her.

Jørn Simen Øverli utviser sitt sedvanlige spekter av kvaliteter på Vidunderlig. Det betyr karakterfulle sangprestasjoner med varme, og der han veksler dynamisk mellom kraftfull sang, hviskinger og tidvis noen resiterte ord innimellom. De andre vokalistene utgjør fine supplement og øker den musikalske bredden på innspillingen. Og selv om dette er et album med jevnt god kvalitet uten transportetapper, greier jeg ikke å la være å fremheve «Til Aske og Støv» (Zu Asche Zu Staub) som min desiderte favoritt her.

Også de instrumentale prestasjonene er flotte og treffsikre, og fremheves av en god lydgjengivelse fra innspillinger i Kulturkirken Jacob, med Erik Hillestad bak spakene.

Les mer om Vidunderlig hos KKV

 

Agno – Hibernation

Bærumsjente fra Lillehammertraktene tråkker i noen utvalgte av Kate Bush sine fotspor

Hennes fulle navn er Agno Margarethe Ulsund Stiksrud, og går under tittelen Bærums Kate Bush. Dette fikk meg umiddelbart til å assosiere med en 20-åring som danser rundt og synger Wuthering Heights et par oktaver over sangere flest, mens hun bedårer halve kongeriket. Eller The Man With The Child In His Eyes. Og da jeg hørte de to første sporene tenkte jeg «spennede musikk, men hvor er Kate Bush»?

Først da jeg kom til Home Planet på spor tre kom jeg på at Kate Bush selvfølgelig er mye mer enn The Kick Inside. Eller Lionheart. For det musikalske landskapet som låten Equlibrium befinner seg i har sterke likhettrekk med Kate Bush i vårt århundre. Nærmere bestemt det landskapet som dukket opp i 2005 på albumet Aerial, etter at hun nærmest hadde gått under jorden i 12 år.

Og stemmen til Agno er fantastisk flott og spennende, og fortjener at hun går sine egne veier og søker et nytt terreng i det som hun selv karakteriserer som kunst-pop eller prog-pop. Hun er ingen direkte ungdom lenger når debutalbumet lanseres, men hun har en solid fartstid som aktivt medlem av The Open X family som er en levende, profesjonell åpen scene, som er en del av Nordic Black Theatre / Cafeteateret i Oslo.

Agno vokste opp i Saksumdal 15 km fra Lillehammer, men har i den senere tid bodd i Bærum. Materialet til dette albumet har hun jobbet med i årevis og har kanskje Koronaen å takke for at hun har prioritert å realisere dette nå. Og det er i så fall en av de positive bivirkningene av Korona, for dette er virkelig flott og nyskapende musikk, som det var på høy tid blir eksponert for oss andre.

Jeg kan likevel ikke unngå å nevne at jeg syns Agno har tatt litt mye Møllers tran ved spakene for lyden. For hun har valgt å benytte ganske heftige klangtepper som et musikalsk virkemiddel. Og dette er en veldig krevende øvelse som lett kan virke maskerende for tydelighet, og det har det gjort her. Musikken i seg selv står til en solid femmer, mens bruken av klang setter femmeren i stor fare. Men det holder så vidt. Og så håper jeg virkelig at vi får høre flere album fra Agno fremover.

Les mer om Hibernation

Lest 674 ganger Sist redigert onsdag, 18 november 2020 09:10
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.