torsdag juni 20 , 2019
tirsdag, 19 mars 2019 16:43

Platesmaking uke 12 - Jevnt bra!

Skrevet av

Det at det har gått noen uker siden forrige platesmaking er nok mer uttrykk for en hektisk periode, enn at det har vært lite god myusikk å smake på. Her kommer de mest interessante.

 

Håpet er ei stjerne – Truede instrumenter

Ådne Stålsett, Henning Sommerro, Sigurd Greve og Uno Alexander Vesje har laget en innspilling med truede musikkinstrumenter på KKV. Vi snakker da om henholdsvis fagott, kirkeorgel, obo og harpe. Nå er det for såvidt ikke selve instrumentene som er utryddingstruet, men rekrutteringen til disse istrumentene er dårlig. Derfor har disse fire herrene påtatt seg oppgaven å forsøke å gjøre noe med det.

Og det er Henning Sommerro som har arrangert musikken for nettopp denne kvartetten, surnadølen som ble rikskjent med Vårsøg. Det er en stor andel som er gamle folkemelodier, og minst en av disse har Henning Sommero arrangert tidligere. En av mine favoritter på albumet - Min sjel lov herren - har han tidligere arrangert for orgel og blandet kor, og også under en litt annen tittel på det fantastiske albumet Guds Mor I Mexico, der Ingeborg Hungnes synger og Henning Sommerro spiller orgel. Henning Sommero har også skrevet musikken på noen av sporene på Håpet Er Ei Stjerne

Det er som vanlig flotte arrangementer av Sommero, og musikken gir en flott klang med en fredfylt atmosfære. Ganse stor musikalsk spennvidde e det også fra tidligere nenvte Min sjel lov herren til den nærmest Messian-inspirerte Se solens skjønne lys og prakt.

Lyden er av god, velkjent KKV-kvalitet, og bidrar til å formidle atmosfæren fra Lovisenberg kirke, hvor den ble innspilt I fjor høst.

 

 

 

Kronos Quartet – Placeless

KKV har to utgivelser I denne runden med platesmaking. Placeless er en annen fasett av det man kan kalle typisk KKV-utgivelse, med sammensmelting av vestlig musikk med musikk fra midtøsten. Kronos Qartet er kjent for nettopp grenseoverskridende musikk, og har spesialisert seg på både samtidsmusikk og musikk som befinner seg på tvers av sjangre. De har ellers en annen spennende innspilling som utgis disse dager – den moderne og ukonvensjonelle operaen Vireo, som får omtale ved neste utgave av platesmakingen.

Men vi må for all del ikke glemme de persiske søstrene Masha og Marjan Vahdat. De har et langt rulleblad hos KKV, en merittliste som for Masha Vahdat startet med deltakelse i den legendariske Lullabies from the Axis of Evil, en utgivelse som gjorde at KKV ble svartelistet av Bush-administrasjonen.

Den musikalske stemningen på Placeless er ganske gjennomgående melankolsk, og dette diktet fra 1200-tallet som er grunnlaget for tittelporet Placeless setter en stemning:

I am not from the East, nor from the West
I am not from the land, nor from the sea 
I am not from the world, not from beyond
My place is placelessness. My trace is tracelessness.

En flott utgivelse med glitrende lyd fra KKV!

 

 

SKAAR – Feed Me To The Stars.
Unikt og uttrykksfullt.

Det bergenske bandet SKAAR oppsto ved at sanger og tekstforfatter Karla Lesley Jaeger inviterte medstudenter til et musikalsk prosjekt, et prosjekt som lekent og elegant danser mellom ulike sjangre litt på samme måte som Portishead gjorde, men i et annet landskap. Og de som er med på dette prosjektet er Thor Saunes Skarsgaard på bass Petter Soltvedt på gitar, Ulf Jonsson Legernes på trommer, Andreas Klungsøyr Melve på gitar og David Magyel på piano.

Feed Me To The Stars er SKAAR sitt debutalbum, etter å ha utgitt en del singler I 2017-18. Hovedelementene i musikken til SKAAR er de magiske kontrastene mellom Karla Lesley Jaeger sin fantastiske, unike stemme, og det tidvis hardtslående bandet. Jeg får innimellom assosiasjoner til Kate Bush for 40 år siden av Karla sin vokal, men det musikalske uttrykket er veldig annerledes. Og Karla går nesten enda høyere.

Denne magiske kontrasten har et høydepunkt i låt nr. 2 – (give me absolute) Control, mens Stars er laidback og vakker, og viser en annen fasett av Karla Lesley Jaeger sin vokal. En annen favoritt er Manic Moonlight, en magsik låt der Karla briljerer I øvre oktaver, supplert av glimrende gitarspill. Også Winter Tale med sin flotte beskrivelse av vinterstemning må få en plass blant favorittene.

Til slutt må jeg trekke frem Ikke Slå, en veldig sterk låt med en enda sterkere tekst. Det er den eneste låten der teksten ikke er krevet av Karla Lesley Jaeger, og også den eneste norske teksten.

Et veldig flott debutalbum med mange høydepunkt og helt uten transportetapper av SKAAR. Håper det kommer mange flere!

 

Joni 75: A birthday Celebration
Flott musikk med skrekkelig lyd.

Joni Mitchell er en av vise-jazz-rockens grand old ladies, kanskje den øverste. Nå fyller hun 75 år, og en rekke sangere har vært med på en musikalsk feiring ved å levere egne tolkinger av 16 av hennes sanger.

Alt på dette albumet er god musikk, men ikke alle presterer å lage tolkinger som enten er en interessant nyskapning, eller som i det minste er en fornying i Joni Mitchell sin ånd. Men noen greier å lage magiske fornyelser, og de vil jeg gi litt oppmerksomhet.

Og da starter vi med Diana Krall sin fremførelse av Amelia, en vakker låt fra albumet Hejira på midten av 70-tallet. Og hentet fra samme album er Glen Hansard sin versjon av Coyote en ganske strålende tolking som kombinerer et personlig uttrykk med å ivareta Joni Mitchell sin ånd.

Å påta seg å tolke Both Sides Now er vel noe av det nærmest man kan komme hopping etter Wirkola. Seal har gjort det, og består med laud. Denne låten har allerede fått to svært ulike versjoner av Joni selv – først på albumet Clouds, og deretter på albumet Both Sides Now. Låten er skrevet av Joni Mitchell, men den ble førsta gang innspilt på et studioalbum av Judy Collins i 1967. Senere er det mange størrelser som har laget coverversjoner av den.

Neste låt som skiller seg ut positivt er en flott og karakterfull tolking av Our House levert av eksen til Joni – Graham Nash. Og deretter en kledelig rusten og nydelig versjon av A Case of You fremført av Kris Kristoffersen og Brandi Carlile i flott duett. Låten ble først innspilt på Blue, og også den senere på Both Sides Now. Dette er musikkmagi!

Down to You sin fremførelse er en flott vokalprestajon av Brandi Carlile, og har en tolking som ligger atskillig nærmere originalen enn Colosseum II sin spenstige versjon i 1976, som jeg skrev om for to år siden.

Norah Jones leverer en fin tolking av tittelsporet på Court and Spark. Stemmen hennes gir et særpreg i en tolking som ellers beholder Joni sin karakter i låten. Grei utgave av litt sen Joni Mitchell.

James Taylor sin tolking av Woodstock – en låt som omhandler en milepel for Joni sitt gjennombrudd må nevnes, til tross for at denne versjonen bare såvidt stikker seg ut over pari. Låten ble senere minst like udødeliggjort av Matthews Southern Comfort og Crosby Stills Nash & Young. Bra fremføring, men skiller seg egentlig ikke ut.

Alt I alt veldig mye bra musikk her, men det er en diger malurt I begeret. For lyden på dette albumet er ganske dårlig. På nesten alle sporene er det en hard klang, som jeg I et svakt øyeblikk tenderer til å karakterisere som forvrengt. Unntaket er Amelia, som av en eller annen grunn har anstendig lyd. Veldig synd, for dette albumet er egentlig en samling med musikalske perler. Hadde denne utgivelsen hatt bra lyd, ville jeg snust på seks`ern. Nå er det bare så vidt det holder til en svak femmer.

 

Virðulegu Forsetar – Johann Johannsson

Denne platen ble opprinnelig utgitt i 2004, men gjenutgis nå av Deutsche Grammofon i forbindelse med et prosjekt for å hedre den islandske komponisten Johann Johannsson som døde for et år siden.

Og det gjør de rett i, for dette er svært faschinerende musikk som har gått under min radar. Vi snakker om orkestral musikk med et minimalistisk uttrykk. Her er det lange linjer med mørk atmosfære.

Det er likevel musikkens struktur som fascinerer mest. Den første gangen jeg støtte på en tilsvarende struktur, var på Lpen Big Fun med Miles Davis. Den var utgitt på midten av 70-tallet, men mesteparten av musikken ble innspilt I 69-70. Vi snakker om et repeterende motiv som er I stadig utvikling, og med en liten pause for hver repetisjon. Mest uttalt er det på sporet Great Expectations, men oppsto i mer moderat form på Pharaos Dance på albumet Bitches Brew. Denne strukturen ble kalt “stop – start”.

Men for å spore tilbake til Virðulegu Forsetar. Første gang temaet blir spilt er det litt moderat interessant, og man skulle tro at det blir nærmest uutholdelig kjendelig når det samme temaet blir gjentatt totalt 28 ganger. Men det motsatte skjer, i hvert fall for meg. Det hele blir etter hver litt magisk, i denne forsiktige evolusjonen.

Lest 1068 ganger Sist redigert onsdag, 20 mars 2019 19:15
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser