søndag, 03 november 2019 15:28

Platesmaking med høstsmak

Skrevet av

Også denne gangen er det veldig tett i toppen, og noen må vente til neste smaksduell.

Dans Les Arbres – Volatil

Strålende musikk og lyd!

Dans Les Arbres er et norsk-fransk ensemble som består av den franske klarinettisten Xavier Charles, Ivar Grydeland på gitar, Christian Wallumrød på piano og Ingar Zach på perkusjon. Musikken er improvisasjonsmusikk der det kan være en krevende øvelse å gi presise karakteristikker, men jazz er selvfølgelig et hovedelement. For oss som har en spesiell oppmerksomhet rettet mot Christian Wallumrød som en av Norges mest interessante musikere for tiden, er det fristende å si at det musikalske landskapet ikke er særlig overraskende.

Dans Les Arbres har tre tidligere utgivelser – den første allerede i 2006. De to første utgivelsene Dans Les Arbres og Canoopee utkom på ECM, mens den siste Phosphorescence ble utgitt på Hubro. Nå har det spennende plateselskapet SOFA fått fatt i ensemblet, og for de som syns at denne første utgivelsen Volatil er krevende for lytteren, kan jeg opplyse om at dette er noe av det snilleste du får fra SOFA. Følg ellers med for flere omtaler fra dette plateselskapet i nær forestående platesmakinger.

Volatil er den første utgivelsen som består av et liveopptak. Musikken er et eneste 53 minutter langt spor, der musikken er i stadig utvikling og endring. En fascinerende vandring i klangbilder er en måte å betrakte den sterkt fascinerende musikken på. Selv om det i utgangspunktet kan virke fjernt, får jeg flere øyeblikk litt ufrivillige klanglige assosiasjoner til et over 50 år gammelt kutt fra Grateful Dead, i det utypiske sporet Feedback albumet Live/Dead. Det illustrerer kanskje at denne musikken tross alt er ganske tidløs. Og at Grateful Dead startet et litt annet sted enn der de havnet.

Og så må jeg nevne at musikken slett ikke er så vanskelig tilgjengelig som jeg muligens antydet lengre oppe. Jeg vil heller hevde at dette er en veldig god anledning for den som er interessert i å utvide horisonten i retning fri jazz / samtidsmusikk.

Lyden er direkte strålende på denne utgivelsen, med flott dynamikk, perspektiv og klang. Og en medvirkende årsak til at Volatil blir kåret til ukens plate i en svært sterk konkurranse med mange andre fremragende utgivelser.

 

Les mer om Volatil hos SOFA

 

Kjetil Bjerkestrand – Stabat Mater

Requiem uten deadline

Denne etter hvert ikke helt unge mannen fra Frei i utkanten av (nå i) Kristiansund har en musikalsk merittliste som du kanskje ikke hadde hatt tid til å scrolle gjennom hvis jeg hadde kopiert den inn hit. Og musikken har omtrent like stor spennvidde som den er omfangsrik.

Men likevel var det først i 2010 han utga sin første solo-plate Piano Poems, en litt stillferdig utgivelse med piano- og tangentbasert musikk i grenselandet mellom tradisjonsmusikk, klassisk og jazz.

Den musikalske spennvidden tar Kjetil Bjerkestrand også med seg på den helt ferske utgivelsen Stabat Mater, også den på KKV. Og som vi skjønner av tittelen er dette en form for kirkemusikk, et musikalsk landskap som ikke er fremmed for Kjetil Bjerkestrand. Men det er likevel et godt stykke utenfor allfarvei vi befinner oss på denne platen. Og hvilken vei!

I motsetnings til hans forrige solo-utgivelse er dette på ingen som helst måte en lavmælt plate. Han har her fått med Arve Tellefsen, Trondheimsolistene, jazzsangeren Live Marie Roggen, i tillegg til at han selv og Øystein Moen trakterer Minimoog Voyager, en spesialversjon lansert i 2002 av de klassiske Minimoog-synthene.

Men selv om dette er svært utradisjonell kirkemusikk, bygger det på klassiske kirketradisjoner. Dette er en dødsmesse, et Requiem. Kjetil Bjerkestrand begynte å jobbe med verket for lenge siden, og hadde ingen tidsfrist. Det ga assosiasjoner til den litt ironiske arbeidstittelen Stabat Mater – music with no deadline.

Det er sterke musikalske uttrykk i de syv satsene, og som tidligere antydet er det også stor spennvidde i uttrykkene, med musikalske elementer fra kirkemusikk, klassisk, jazz og rock. Og komposisjonen er svært fascinerende. Etter en introduksjon med et lydteppe som vokser og brått går over i heftige strykerklanger som kan gi litt assosiasjoner til noen av Aulis Sallinen sine strykerklanger, kommer vi til den flotte Kyrie som åpner med pizzicato arrangement som gir bilder som kan minne litt om Flint Juventino Beppe, før Live Maria Roggen kommer inn med en fantastisk vokal som skiller seg klart i uttrykk fra det hun presterer som jazzartist.

Dies Irae er alltid et dynamisk og dramatisk høydepunkt på et Requiem, enten det er fra Verdi eller Mozart. Eller Bjerkestrand. I sistnevnte tilfelle starter det med albumets mest rocka passasje, og vekker og skjerper oppmerksomheten omtrent som hos Verdi, men definitivt med andre virkemidler.

Kjetil Bjerkestrand opplyser at han er inspirert av Olivier Messiaen sin satsteknikk. Jeg er ikke i stand til å si noe om graden av dette, men kan bare konstatere at Stabat Mater har blitt en særdeles flott utgivelse, en utgivelse der også lyden er brilliant.

Les mer om Stabat Mater hos KKV.

 

Atle Nymo – Solo for Trio

Lavmælt improvisasjon på høyt nivå

Saksofonisten Atle Nymo er kanskje ikke blant de aller mest profilerte jazzmusikerne vi har. Men han har bidratt på rundt 50 plateinnspillinger, og i tillegg til sitt primære band, det karakterfulle Motif som oppsto for rundt 20 år siden har han blant annet spilt med Pat Metheny og Chick Corea sammen med Trondheim Jazzorkester.

På Solo Trio har han fått med bassisten Mats Eilertsen som han ble kjent med på Jazzlinja i Trondheim, en svært profilert norsk bassist som har vært frontperson eller sideman på mange utgivelser vi har skrevet om i det siste. Og på trommer har Atle Nymo valgt en mindre kjent person, i hvert fall i Norge. Vi snakker om Michaela Antalova, en kvinnelig trommeslager fra Slovenia.

Det er vakker og stort sett lavmælt musikk på Solo for Trio. Påtakelig karakterforskjell fra Motif er som ventet, med en helt annen og mindre besetning. Jeg får også inntrykk av noe større grad av improvisasjon på denne platen, fra alle tre musikerne. Men med tilsvarende høyt nivå på gjensidig lytting. Det gjør denne platen til en flott og lyrisk, men likevel litt uforutsigbar musikalsk reise.

Lyden er flott på denne CDen fra Losen Records. Åpen, god dynamikk og med fint perspektiv.

 

Les mer om Solo for Trio hos Losen Records

 

Kristin Bolstad – Tomba Sonora

Lyden av et mausoleum

Det er neppe tilfeldig at Kristin Bolstad har skapt disse verkene verket. Allerede som ung likte hun å synge mens hun støvsugde, for å utforske interferensen som ble skapt ved å synge litt på siden av støvsugerens tone.

I disse komposisjonene er det slett ikke en støvsuger hun utfordrer, men Emanuel Vigerland sitt mausoleum i Grimelundsveien 8c på Slemdal i Oslo. Alle verkene er komponert for dette rommet. Det startet med verket Tomba Sonora i 2009, som nå er avslutningsverket på denne utgivelsen, et verk som har blitt etterfulgt av flere verk med samme agenda etter hvert.

Og agendaen er å lage vokalmusikk som klinger sammen med akustikken i dette mausoleet. Komponisten sammenligner det med lys som slipper inn gjennom sprekker i vegger, i en situasjon der lys er avhengig av mørket og lyd er avhengig av stillhet. På samme måte som at Emanuel Vigerland sine fresker i mausoleet dveler rundt at livet er avhengig av døden.

Musikken består av lange vokale klangflater som spiller sammen med mausoleet i så stor grad at dette rommet er oppført som en del av besetningen i hennes verksliste.

Jeg vet ikke om noen annen person som kunne vært bedre kvalifisert til å ivareta nettopp disse elementene i en innspilling enn Morten Lindberg i 2L. Utgivelsen kommer i den for 2L sedvanlige SACD og Pure Audio Blu-ray pakningen, der SACDen selvfølgelig har et multikanals spor i tillegg til stereo SACD og CD-spor. Og på Blu-ray plate er det 5.0 DTS-HD MA i 24/192kHz, 2.0 LPCM 24/192kHz, 7.0.4 Dolby Atmos 48kHz, og 7.0.4 Auro 3D 96kHz. Jeg har lyttet til DTS-HD og Dolby Atmos på BD-disken, i tillegg til multikanalssporet på SACDen. Og det er ikke til å komme fra at Dolby Atmos gir en ekstra dimensjon også til denne musikken. For ikke å si spesielt til denne musikken.

 

Les mer om Tomba Sonora hos 2L

 

Berit Opheim / Tore Brunborg – Hildo

Flott syntese mellom jazz og gammel folkemusikk

Dette er ikke første gangen vi skriver om Hildo i Audiophile.no. Første gang var faktisk for halvannet år siden, men det var selvfølgelig ikke basert på denne blodferske plateutgivelsen, men om urfremførelsen av verket Hildo på Vossajazz i 2018. Og det var heller ikke jeg som skrev, men skribentkollega Stig Arne, som er fast gjest på Vossajazz. Du kan lese om Stig Arne sitt respektfulle inntrykk av (på Voss) kortreist musikk og musikere her – da får du også med deg den fascinerende historien om kirkeklokka som forsvant i Bolstadfjorden.

Besetningen er den samme på denne nye utgivelsen som under urfremførelsen våren 2018. Det betyr i tillegg til Berit Opheim sin vokal og Tore Brunborg sin saksofon at Stein Urheim spiller på gitarer, Steinar Raknes er bassist og Kåre Opheim spiller trommer.

Musikken er en blanding av folkemusikk og jazz. Kanskje ikke av den veldig grensesprengende varianten, men til gjengjeld svært treffsikker og musikalsk – lyrisk og vakkert. Og det er en musikalsk drakt som står seg veldig godt som en syntese mellom gammel folkemusikk og nytt musikalsk uttrykk i form av jazz. Det er ikke noen av musikerne som stikker av med oppmerksomheten – en lyrisk symbiose er mer nærliggende karakteristikk.

Også lyden er flott på denne utgivelsen, og enda en gang støter vi på Tor Magne Hallibakken som står for innspillingen. Åstedet er det samme som for urframførelsen, Gamlekinoen på Voss et lite år etter Vossajazz.

 

Les mer om Hildo hos Heilo

 

Lest 5049 ganger Sist redigert søndag, 20 desember 2020 17:17
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.