The Dirty Callahans er Oslo-basert, men har egentlig sine røtter i Vestby nord for Moss. Spiren startet allerede helt på tampen av forrige århundre, da Kjetil som 12-åring spilte sammen med Morten.

Bandet The Dirty Callahans ble stiftet i 2001, og besto da i tillegg til Kjetil Andresen på vokal og Morten Løw på gitar av Peder Wandem på gitar og Fredrik Wandem på bass, samt trommeslageren Lars Fjell. I 2003 fikk The Dirty Callahans et gjennombrudd etter at de fikk muligheten til å opptre på Norwegian Wood festivalen, og platedebuten kom i 2004.

Debutalbumet Fucked Up and Standing var et hardtslående album. Ganske hard rock, som også hadde enkelte punk-inspirerte elementer. Oppfølgingsalbumet Stepping on Toes hadde absolutt et slektskap med debutalbumet, men det var likevel en klar utvikling, med noe mer bredde i det musikalske uttrykket. Det hadde også tross alt gått fem år siden det første albumet, og særlig vokalen til Kjetil har en interessant utvikling.

Never Get Ahead

For et års tid siden overtok Tor Ingar Barkerud rollen som Bassist. Og i dag lanseres altså dere tredje album – Never Get Ahead. Og denne gangen er det i mine ører en enda klarere utvikling fra deres andre album enn det var mellom de to første albumene.

Det er helt opplagt en mye større bredde i det musikalske uttrykket. Vi snakker selvfølgelig fremdeles om hardtslående rock, men samtidig finner vi på dette tredje albumet en flott veksling mellom det massive og kompakte lydbildet og en langt mer raffinert musikk. Det er alltid vanskelig å finne presise referanser for band som etter hvert har utviklet en klar egen musikalsk identitet, og det er situasjonen med The Dirty Callahans.

Av en eller annen litt uforklarlig grunn dukker det tidvis opp assosiasjoner til Mountain fra tidlig 70-tall, og Thin Lizzy fra senere 70-tall. Og det er ikke lett å forklare disse assosiasjonene, for begge de nevnte bandene hadde et ganske annet uttrykk og musikkstil, og med en gjennomgående langt mer transparent sound. Men det de hadde til felles med The Dirty Callahans er en distinkt vokalist, som er en veldig viktig del av den musikalske identiteten. For Kjetil Andresen har i løpet av de 11 årene det har gått fra debutalbumet utviklet seg til å bli en svært dyktig vokalist. Og ikke minst viktig, en sanger med sterk personlig musikalsk karakter.

Bandet er eller primært preget av å være et veldig sterkt håndverk, som leverer massiv hardtslående rock med forsiktig dirty sound når det er krevd, og som også briljerer i mer intrikate arrangementer og riff. Men i likhet med debutalbumet til Ugler i Mosen som jeg anmeldte tidligere i år er også The Dirty Callahans et band som preges av utmerket og presist samspill mer enn virtuose soloer.

Jeg noterte meg i en av de tidligste lytterundene at åpningssporet ikke er blant mine favoritter. Men så har det skjedd i mellomtiden at nettopp dette sporet Stutter har vokst på meg, og blitt en virkelig godbit. Det forhindre ikke at de to påfølgende låtene er av de aller beste på albumet i mine ører. Vi snakker om albumets tittellåt Never Get Ahead og How Good. Medvirkende årsak til at disse to er blant mine favoritter er nok at de er klare representanter for låter der raffinement dominerer mer enn massiv tyngde. Og nettopp tittelsporet er et av mange eksempler der Kjetil sin vokal er fremragende.

På spor nr. 2 på B-siden finner vi låten What Goes Wild, og her finner vi et nytt element i lydbildet. Her har Didirik Lund en gjesteopptreden med et orgel med B3-ish sound, og det gir en flott dimensjon i låten. På den neste låten er det et kreativt innslag i arrangementet som er både originalt, og veldig effektfullt

Produksjonen

Denne gangen har denne gjengen satset på å utgi en LP, og det er det eneste fysiske mediet som utgis. Musikken blir også tilgjengelig som digitale nedlastinger.

Dette er en tendens vi har sett hos mange, og da kanskje spesielt hos artister med en moderat omsetning. Det er en klar bekreftelse på det vi har visst i mange år nå – CDen har fremtiden bak seg. Eller sagt på en annen måte – evig eies kun en LP.

Never Get Ahead er da også et virkelig forseggjort eksemplar av arten, og i mangel av skriftlig dokumentasjon tyr jeg til øyevekt og magefølelse, som sier meg at dette er 180 grams vinyl. Innpakningen er ellers i form av et enkeltcover, og med flott design som kler musikken. Eneste jeg skulle ønske var enda mer informasjon og dokumentasjon.

Lyden på LPen er god, og de som har en PickUp med gode sporingsegenskaper, får glede av den på de massive tunge partiene. Disse stiller relativt høye krav til PU for at nyanser i lydbildet skal slippe gjennom det gitarteppet med lett dirty sound.

Avspillingen under anmeldelsen har blitt foretatt med Grado Reference Blue 1, og en Ortofon 2M Bronze på en Thorens TD160 B MK2.

The Dirty Callahans tok sitt navn inspirert av Dirty Harry, men de er ikke så Dirty som ryktet eller navnet vil ha det til. For meg er det en god nyhet, for jeg befinner meg i en livsfase der det typisk er andre parametere i musikken som betyr minst like mye. Siden jeg har et spesielt øye for verbale selvmotsigelser fristes jeg til å kalle musikksjangeren for soft hardrock.

And who cares. Det som er viktig er at The Dirty Callahans er en gjeng flotte musikere, som nettopp nå utgir et velskapt vinylalbum med god musikk. En musikk som er i bevegelse, og som vokser for hver gang du lytter til den. I min bok er det selve lakmustesten for kvalitet.

Les mer om The Dirty Callahans

Never Get Ahead er utgitt av Lunde Records, og distribueres av Naxos.

Se video av åpningssporet Stutter: