torsdag mai 25 , 2017
mandag, 15 mai 2017 12:13

Sonos PLAYBASE - den musikalske lydplanken Spesial

Skrevet av

Multiromskongen Sonos har utvidet repertoaret med en lydplanke. PLAYBASE mot PLAYBAR kan høres ut som kannibalisme, men der er det lett å gå i baret.

Sonos har gjennom en produkthistorie på drøye ti år utviklet seg til en institusjon innen multirom streaming. Når en produktkategori i dagligtale blir omtalt med et produktnavn, er det grunn for konkurrentene å ta en gløtt på varsellampene. For sier du Sonos til en tilfeldig person på gata, nikker vedkommende forståelsesfullt og anerkjennende tilbake. Men sier du derimot f.eks. «Heos» til den samme personen, får du trolig et medlidende «Hæææ?» i retur.

 

MultiFi

Grunnsteinen i Sonos-sortimentet er nok unektelig Play:1 - fundamentet og inngangsbilletten til Sonos sitt multiromunivers. Den har ikke ubegrenset lydkvalitet, men spiller likevel så godt at den veldig greit forsvarer prislappen, og er en solid byggestein i et oppsett. Med Play:3 og ikke minst Play:5 vokser lydkvaliteten drastisk, og et par Play:5 i stereokonfigurasjon puster et oppsett med separate komponenter faretruende i nakken. Og det vakre med hele greia er at disse spiller absolutt synkront i flere rom, sånn at du får en sømløs lydopplevelse når du beveger deg fra rom til rom.

 

 

Hjemmekino?

For i overkant av fire år siden utvidet Sonos repertoaret, med lydplanken PLAYBAR. Dette var et sjakktrekk av Sonos, ikke mist fordi du fremdeles beholder multiromkonseptet og en del av de andre funksjonsfortrinnene med Sonos. Som at den automatisk kobles inn når det kommer signal fra TVen, og at du også kan konfigurere den slik at får andre Sonos-høyttalere til å spille med. Du kan også enkelt få den til å lystre volumknappen på TV-fjernkontrollen. Eller en hvilken som helst annen fjernkontroll, dersom det skulle friste mer.

Samtidig må det innrømmes at Sonos sitt konsept har et par begrensninger. Den ene er at den ikke har noen HDMI-inngang. Det vil si at du er avhengig av å ha en TV som videresender lydsignalet som Dolby Digital via den optiske utgangen. I praksis må du gjerne inn i TVen sin oppsettmeny for å gjøre noen konfigurasjonsinnstillinger.

Jeg har tidligere hatt en inngrodd oppfatning om at jeg ønsker at en AV-receiver skal være kontrollsentralen i signaldistribusjonen, selv om jeg i den mer sporadiske dagligstuen har hatt et oppsett begrenset til 3:0, med høyttalere fra Xavian. Inspirasjon fra min sønn med sin PLAYBAR + Sub i sitt oppsett i den store byen på baksiden av Hardangervidda har imidlertid fått meg til å innse at det er mulig å prioritere litt annerledes.

 

 

 

Sonos PLAYBASE.

Og her kommer altså PLAYBASE inn i bildet. Den ble lansert tidligere i år, og utgjør et interessant alternativ for de som ikke har vegghengt TV. En lydbase er egentlig et veldig logisk svar på et plasseringsproblem. Likevel er det ikke så lenge siden de første basene dukket opp. Og det til tross for at mange produsenter av senterhøyttalere gir disse ekstra stor dybde, for at en TV-sokkel trygt skal kunne plasseres på toppen.

Sonos ventet altså helt til 2017 med sin PLAYBASE. Og her er det fristende å sitere Aleksander Kielland sin skipper Worse - Vi kommer sent - hr. kunsel! men vi kommer godt!

Ved utpakkingen av PLAYBASE dukker det automatisk opp en refleksjon om at Sonos er ganske mesterlig i å spille på dette begrepet som jeg ble kjent med for første gang i Keyboard Magazine for et kvart århundre siden – «new gear lust». Denne litt udefinert følelsen som gjør at vi med den slags legning får lyst på noe nytt en gang i blant.

 

 

Konstruksjon

Sonos har lagt ned ganske mye tid i utviklingen av PLAYBASE. Det er en del kryssende interesser ute og går når det gjelder ikke minst geometri. En base skal på den ene siden være tykk nok til å romme høyttalerelementene på en tilfredsstillende måte, og å gi et tilstrekkelig volum. Men på en annen side må den ikke være for klumpete. Og når det gjelder flaten er det en balansegang mellom å få plass på de flest underlag, samtidig som den skal romme TV-sokler flest.

Sonos har landet på et rektangel med svært avrundede hjørner. I fronten av det 58mm høye kabinettet er det utallige perforeringer som erstatter et tradisjonelt fronttrekk.

På toppen i front finner vi et betjeningspanel som er ganske identisk med det nyutviklede som vi finner på Play:5. Med andre ord touchknapper som gir mulighet for start/stopp og volum opp/ned.

Av tilkoblinger er det foruten strømterminalen en nettverksinngang og en optisk inngang.

Inne i kabinettet finner vi 3 stk. diskantelementer, 6stk. 2-tommers mellomtoner og en 5¼-tommers bass.

 

 

 

PLAYBASE alene

Jeg hadde bestemt meg på forhånd at PLAYBASE skulle få en lengre periode alene som erstatning for mitt 3.0-oppsett i dagligstua, før jeg koblet til Sonos SUB, for anledningen innlånt av min sønn.

Førsteinntrykket var egentlig ganske overveldende og overraskende. Jeg hadde egentlig forventet en ganske markant nedtur i forhold til oppsettet med Xavian Mia 2 og Onkyo TX-NR807. Men saken er den at PLAYBASE spiller uforskammet bra, også som ren musikkformidler. Stereoperspektivet er selvfølgelig ikke like presist og stort som med nevnte Xavian-høyttalere satt opp i en HiFI-prioitert posisjon, men det er likevel godt til stede. Det er rett og slett moro å spille musikk med en PLAYBASE, og de begrensningene som gis i form av et redusert stereoperspektiv, oppveies av andre fordeler. I hvert fall før man setter seg ned med konsentrert musikklytting i sweetspot. Og det er på en måte ikke det som står øverst på oppdragsseddelen til en PLAYBASE.

Hjemme hos oss er det lyd i to etasjer, der den mer entusiastbaserte lyttingen foregår i toppetasjen på diverse oppsett. I hovedetasjen er det mer av det som kalles «casual listening», og der utgjør Sonos PLAYBAR et kjærkomment element i testperioden, sammen med andre Sonoshøyttalere i en multiromskonfigurasjon.

En av funksjonene som settes spesielt stor pris på, er at du kan definere at TV-lyden skal avløse radio eller TIDAL også i de andre Sonosene når det kommer signal fra TVen, slik at du får TV-lyden i de andre rommene. Veldig kjærkomment hvis du skal på kjøkkenet for å etterfylle snacks midt i en film. Eller hvis naturen krever sitt…

 

 

 

PLAYBASE mot PLAYBAR

Selv om jeg må ta forbehold om at disse to enhetene ikke er sammenlignet i samme rom, men i hver sin storby på ulike sider av Hardangervidda, er det noen åpenbare ulikheter her. PLAYBASE har en såpass uforskammet dyp bass at det er svært fristende å tenke at en SUB er totalt overflødig. I hvert fall helt til du kobler inn en SUB….

Dette aspektet skiller PLAYBASE fra PLAYBAR, for selv om en PLAYBAR også fungerer greit uten sub, er det åpenbart at det mangler litt i bunnen. Det er langt fra tilfelle med PLAYBASE. Her er bassen på et nivå der det slett ikke er obligatorisk med en subwoofer. Dette gir selvfølgelig PLAYBASE et gedigent fortrinn dersom man ikke hadde tenkt å ta tilleggsinvesteringen som en Sonos SUB gir. En dobling av investeringen, nærmere bestemt.

Men det er likevel ikke sånn at PLAYBASE utklasser PLAYBAR i alle disipliner når det gjelder lyd. For min opplevelse er at PLAYBAR er en anelse mer raffinert i toppen enn PLAYBASE. Sistnevnte kan være litt mer grovkornet.

 

 

Vi kobler til Sonos SUB

Det som skjer når vi kobler til en sub i oppsettet er for så vidt kjente melodier fra opplevelser med mange stativhøyttalere. Vi kan oppleve de som fullrange, og savner for så vidt ikke noe i bassen. Helt til vi kobler til en subwoofer, eller sammenligner med en storebror som strekker seg helt ned til gulvet. Da opplever vi at det likevel blir et helt annet fundament i musikken. Som det går godt an å greie seg uten, men du verden så flott det blir når vi får med dette fundamentet.

Det er ellers uunngåelig å bli en smule overrasket over hvor mye trøkk det er i denne suben, til tross for et svært stuevennlig kabinett som til og med kan legges under sofaen hvis forholdene skulle ligge til rette for det. Det er to elementer i en ikke alt for voldsom størrelse som er vendt mot hverandre, med hver sin forsterker. Men om suben er liten, er den til gjengjeld tung. 16 kg. på sokkelesten kan overraske enhver fra denne design-suben.

Installasjon av Sonos SUB er like enkel som med resten av Sonos-komponentene. Og en runde med Trueplay sørger for en optimal tilpasning til rom og til PLAYBASE.

Og hvis vi vender tilbake til sammenligningen mellom PLAYBAR og PLAYBASE, så blir selvfølgelig PLAYBASE sitt lydmessige fortrinn utvisket dersom de begge har en tilkoblet SUB. Da kan PLAYBAR sin eleganse og raffinerte topp gjøre at denne går seirende ut av duellen. Gitt at de praktiske forutsetningene er til stede.

 

 

Surround.

Mens PLAYBASE fremdeles er tilkoblet nede i dagligstua tar jeg første runde med et par Play:1 som surroundhøyttalere. Dette er et rom der hovedlytteposisjonen er plassert i et av rommets fire hjørner, og derfor har jeg innsett at det ikke er egnet med et 5.1-oppsett der. Til vanlig er det et 3.0 høyttaleroppsett i dette rommet.

Men med Sonos Play:1 som høyttalerpar byr det seg muligheter, siden disse er så kompakte. Jeg rigger derfor opp et par, som blir skikkelig nærfeldt surroundhøyttalere. Vinkling på rundt 100 grader, og avstand på godt under meter`n til høyre- og venstre ørevoks.

Det blir en god- og en dårlig nyhet. Den gode nyheten er at det faktisk fungerer. 2x Play:1 gir en uventet god dybdevirkning, og bidrar også til å utvide stereobildet i front, til tross for nærmest umulige arbeidsbetingelser i forhold til plassering.

Den dårlige nyheten er at Sonos likevel ikke greier å eliminere ulempene med den elendige plasseringen helt. Innimellom blir det for mye direktelyd, og det skyldes nok primært at avstanden til Play:1-paret blir alt for liten.

 

Trueplay.

En viktig bit av oppsettet er her en runde med Sonos sitt kalibreringssystem Trueplay, som jeg tidligere bare har erfart i forbindelse med enkelthøyttalere og et stereopar. Det krever bruk av en iPhone, og fremstår som en forenklet utgave av den mikrofonkalibreringen som normalt foretas med målemikrofon på AV-recievere.

I Sonos sin drakt er prosedyren todelt, der første runde består i å holde iPhone rett foran lytteposisjonen, hvoretter Sonos sender ut testlyder som grunnla for kalibreringen. Sonos liker å holde kortene tett til brystet i forhold til tekniske detaljer, så vi må basere oss på en del antakelser i forhold til hva som egentlig foregår. Men gitt at Sonos ikke har noen særavtale med naturlovene i forhold til andre aktører, er det veldig nærliggende å anta at det blir registrert avstander og nivåforskjeller, som i sin tur danner grunnlag for tidsforsinkelser og nivåjusteringer av de ulike aktørene i surroundoppsettet.

Nest runde består i at man vandre rundt i rommet og vifter med mobilen mens nye testsignaler spilles. Denne runden antas å sørge for klangtilpasning til rommet, eller det vi normalt kaller romkorreksjon.

 

 

Surround uten kjepper i hjulene

Innledende runde med surroundoppsett var dypt urettferdig på grunn av håpløs plassering av surroundhøyttalerne, og var stort sett med for å finne ut hva Sonos kunne få ut av den umulig oppgaven.

Tid for å flytte hele oppsettet opp til entusiastetasjen. Her finner vi kinoavdelingen i en del av et 50m2 stort gutterom for aldrende gutter. Her blir PLAYBAR plassert under en 46-tommes LG, som i utgangspunktet er litt lite samarbeidsvillig ved at den har bein i hver ende av skjermen. Her må PLAYBASE derfor smyges under TVen, og det viser seg at klaringen er et par mm for liten.

Etter at TVen er løftet en cm. smyges PLAYBAR greit på plass, flankert av SUB og et par Play:1 som denne gangen får en langt mer optimal plassering.

Etter en ny runde med Trueplay er det klart for å kjøre film fra Netflix, og med tilfredshet kan det konstateres at kinofølelsen er på plass. Også surroundbildet er nå bra, selv om presisjonen ikke er helt på nivå med et konvensjonelt 5.1-oppsett. For ikke å snakke om at man selvfølgelig må glemme Atmos og høydehøyttalere.

 

 

 

Vi spiller Pure Audio Blu-ray fra 2L

Jeg tok også en testrunde med 2L sin utgivelse på Blu-ray - Mass for Modern Man, som har lydspor i fire ulike formater. At sporet i Auro-3D ikke gir noe lyd med Sonos-oppsettet var ingen bombe, siden det krever en egen dekoder som man i tillegg til noen eksklusive prosessorer bare finner på AV-receivere i høyere prisklasser fra Denon og Marantz. Derimot kan det være en nyttig påminnelse at Sonos heller ikke ar dekoding av DTS, så sporet i DTS Maser HD må også ligge i fred. Derimot fungerer sporet i Dolby Atmos som et vanlig 5.1-spor på dette Sonos-oppsettet. Det samme gjelder også for stereosporet, som talentfullt blir oppmikset til 5.1 dersom du ber om det.

Og gjengivelsen av denne utgivelsen fra 2L fungerer også greit, selv om det må innrømmes at vi etter hvert befinner oss litt vel langt fra Sonos-oppsettet sin hjemmebane. Det savnes unektelig litt av det raffinementet som kan yte denne utsøkte innspillingen full rettferdighet.

 

 

Konklusjon.

Sonos PLAYBASE har gjort et svært godt inntrykk i testperioden, og har fått meg til å revurdere et par eksistensiell spørsmål. Disse har til nå gått ut på at TV- og filmlyd skal gjengis via en AV-receiver med tilkoblet høyttalerpakke, ferdig diskutert.

For PLAYBASE kombinerer på sin forførende måte et godt design og uforskammet bra lyd, med Sonos sine sedvanlige multiromsegenskaper som i dette tilfellet får et par nye fasetter. Svært bra jobba, Sonos!

 

Veil. Pris for Sonos PLAYBASE er kl. 6.999,-

Les mer om PLAYBASE hos Sonos.

 

Lest 480 ganger
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen