I begynnelsen var STAX...
Da jeg var knappe elleve år gammel fikk jeg et par røde hodetelefoner. Hvor disse kom fra husker jeg ikke. Uansett var de fremstilt i samme materiale som det plastjoller er laget av i dag - du vet disse grå, vemmelige baljene man finner i nærmeste havn. Lyden var forferdelig. Nei; den var grusom! I så måte bar min tidlige audiofile karriere preg av en formidabel sonisk nedtur. Nedturen snudde til opptur. Som femtenåring fikk sommerjobb på lageret i byens HiFi-butikk. Lønnen var jo god; en pose popkorn til lunch og en times lytting etter arbeidstid. Butikken var rimelig godt utrustet med Quad ELS63, Bose 901, Rogers Ls3/5a - alt hva en ung entusiast måtte begjære fantes i denne butikken.
Første gangen jeg nådde den audiofile himmel fikk jeg likevel først da vi sprettet kartongene på noen litt sære hodetelefoner som kom rykende varm fra Japan. Jeg plasserte dem på hodet, snurret i gang platespilleren (CD-spillerne var ikke oppfunnet) - og fikk høre hvordan Verdis La Traviata egentlig kunne reproduseres. Jeg ba pent om å få låne med meg hodetelefonene - pluss tilhørende «boks» som fulgte med og som hadde peiling hva var for noe. Et par dager etter kjøpte jeg hele rukkelet!
Klart man kan betvile et lydminne som strekker seg 30 år tilbake. Ting har jo en tendens til å bli en smule rosenrødt med tiden - HiFi også. Men jeg er rimelig sikker på at det jeg opplevde av musikk var himmelvidt bedre reprodusert enn alt annet. Det vet jeg, for i skrivende stund sitter jeg med nøyaktig samme modell STAX på hodet; STAX MR-XmkIII.... etter tredve års bruk er det stort sett bare øreputene som er slitt!
Jeg kjenner ikke til andre hodetelefoner med et så pass langt liv, i alle fall ikke med en type lyd som fremdeles kan måle seg mot dyrere dynamiske hodetelefoner.
Avlive myte
Først vil jeg avlive en myte. Nemlig den at STAX hodetelefoner er så kostbare at de er utenfor rekkevidde for oss dødelige. Hvordan en slik oppfatning har bredt seg kan jo ha så ymse grunner. Delvis skyldes produsenten selv; hvor er annonsene for de rimelige modellene? Delvis har pressen også skylden; man tester STAX MRX-007, og 009 hvor den siste koster rundt 32.000,- NOK eksklusive driver. Kanskje er det mer moro å teste en dyr enn en rimelig hodetelefon?
SR-507 koster imidlertid kun 7.340.-. Driveren vi har valgt er - SRM-006tS - er priset til 12.985.- Hva får du av dynamiske hodetelefoner - pluss passende hodetelefonforsterker - for denne prisen? Jo en hel skokk, men du får ikke samtlige toppmodellene fra de største produsentene. Og det er disse vi må sammenlikne STAX settet med - ikke rimeligere modeller fra samme produsenter. I alle fall om vi ønsker å snakke mer om musikk og mindre om «lyd»....
Kort om «drivere»
Den boksen vi til vanlig kaller hodetelefonforsterker kaller STAX for «Driver».
Kjøper du deg en dynamisk hodetelefonforsterker kan du selv velge hvilken hodetelefonforsterker du vil ha - om du i det hele tatt vil ha en da.
Uten driver får du ikke et eneste kvidder ut av STAX hodetelefoner (Egne tester av drivere kommer). Her begrenser vi oss til og si at STAX for tiden har 6 (7) drivere i stallen. Alt fra fra rimeligste modell SRM-252S til kr. 3.750,- og opp til SRM-009tII som da koster kr. 18.000,-
SRM-006tS - som vi valgte valgte for denne testen virker svært prisgunstig; (Tor pris ) Sammenliknet med toppmodellen - SRM-007tII - får vi dennes funksjonalitet; tre relestyrte innganger, to utganger for hodetelefoner og dual volumkontroll. Begge driver har balanserte innganger. Det betyr at jeg får balanserte signaler fra DAC til hodetelefon (som også er balansert) Begge drivere er bestykket med rør av typen 6CG7/6FQ7 - 2 stk. i rimeligste modell og 4 stk. i dyreste. De har bortimot samme front, kliss likt chassis og de veier omtrent det samme. Virker ikke dette ikke dette pirrende for økonomisk anlagte entusiaster så vet ikke jeg....
Rørrulling
Etter min mening en er dette kurant sport som bringer mye glede. Da er det skuffende å få vite at 6CG7/6FQ7 ikke har ekvivalenter. Elektrisk like kanskje - men ikke av typen du kan plassere i en og samme sokkel uten og gjøre modifikasjoner. Jeg har trålt nettet og det ser ut for at man er begrenset til amerikanske rør eks. NOS RCA. Jeg har sett et par NOS produsert i Japan - men jeg har ikke støtt på attråverdige rør som gir meg europeisk lyd; Mullard, Telefunken eller andre godsaker. Rett fra fabrikken komme SRM-006tS med rør fra ElektroHarmonix. Muligens blir disse stående i soklene til veis ende. Hvem vet.
Design
Her tror jeg vi begrenser oss til å si at SR-507 har en svært karakteristisk form. Der hvor man vanligvis finner «klokker» sitter nå et par rektangulære «kabinett». STAX kaller sine kreasjoner for «Ørehøyttalere» mulig er dette en treffende tittel. SR-507 er bortimot kliss lik sine forgjengere i STAX sin Lamda serie. SR-507. Du må nesten se dem selv for og få et inntrykk av form og farge. Enten liker du dem eller så gjør du ikke det. Spiller kanskje ingen rolle for her er det klinkende klart at følger form følger funksjon. Behøver STAX noe moteriktig pynt? Neppe; her handler det om helt andre ting. Som for eksempel musikk...
Konstruksjon
Om vi plukker ST507 «fra hverandre sitter vi igjen vi følgende komponenter; øreklokker av typen «høyttalerkabinett». Hodebøyle er av «dualtypen»; et fleksibelt bånd inn mot hodet med en fast bøyle ytterst. Videre er regulering for tilpassing til hode/øre av «klikktype». Til slutt har vi mekanismen som tråkler i hop det hele - en type klamme av stål som både gir vertikal og horisontal tilpassing.
STAX er jo ikke spesielt oppfinnsom, men det hele FUNGERER så forbasket godt.
Materialet som benyttes i «kabinettene» på SR- 507 er så pass lett at man kan tro det er plast. Jeg trodde i alle fall det. Men materialet viser seg og være aluminium hvilket borger for en langt og uproblematisk liv. For nærmere beskrivelse av elektrostatiske prinsipper kan du besøke STAX sine sider hvor det finnes en rimelig god forklaring.
Ergonomi
Med sine 953 gram skulle man tro at SR-507 var vel drøy og ha på hodet - det er faktisk tvert om. Øreputene er fremstilt av særdeles mykt lammeskinn. Dette er det eneste som berører huden din - bort sett fra båndet mot hodet. Eller håret... om du er så heldig og ha noe da...
Tar du øreputene i nærmere øyesyn vil du se at disse har en organisk form for best mulig tilpassing til ørene. Høyden (og bredden) på «kabinettene» gir en ergonomisk gevinst da hele øret (i alle fall mine) rommes innenfor øreputene. Ingen klem og røde øreflipper med andre ord. Etter noen timers bruk er dette avgjørende for god komfort.
Hodetelefonen fornemmes ikke som tung; jeg vil tro at man jobbet så pass grundig med tilpassingen av de ulike fysiske bitene; vinkler, trykk og materiale at ting bare «funker» slik de skal. Det eneste jeg har og utsette er at hodetelefon kan virke noe trøblete og få helskinnet satt på hodet; de ulike delene synes og gå hver sin vei og gjerne ikke dit du vil ha dem. Jeg har utviklet en spenstig teknikk som etterhvert synes tilfredsstillende. Bare litt trening nå så skal dette gå riktig så bra.
«Benledet» lyd
Et viktig moment når det gjelder øreputer, tilpassing osv. er såkalt «benledet lyd; lyd som klinger i kraniet ditt - og som du oppfatter enten du vil eller ikke. Fenomenet er for så vidt ikke særlig vanskelig å forstå. Har du noen gang gjort et opptak av din egen stemme så merket du kanskje at stemmen din ikke var helt til å kjenne igjen. Årsaken er at lyden fra opptaket er begrenset til den som høres i rommet. Den benledete lyden som klinger ditt hode når du snakker eller synger kommer alltid som et tillegg til lyden i rommet rundt deg, og det er summen av disse «lydene» du i realiteten oppfatter. Jeg tenkte å komme tilbake med en egen artikkel om temaet; poenget i denne sammenheng er a) at hele øret mitt tar plass innenfor øreputene; i SR-507. Ørenes form er altså intakt hvilket har noe å si for den lyden som først treffer ytre del av ørekanalene. Jeg tenker som så at STAX muligens har et pre i denne sammenheng. b) Øreputenes form og materiale varier fra en hodetelefon tilen annen. Og vil i svært ulik grad bidra til å overføre resonans fra øvrige deler av hodetelefonen. Mulig at også SR-507 har et pre her. Vi få se...
Alt i alt kan vi sammenfatte det hele og si at SR-507 lett kan se ut som en ergonomisk katastrofe. Rent faktisk er SR-507 en ergonomisk vinner - i alle fall på mitt hode!
Grunnleggende forskjellig
Elektrostatiske hodetelefoner fra STAX byr på et sett kvaliteter man ikke helt finner når en tråler jungelen av dynamiske hodetelefoner. Uansett fabrikat og uansett prisklasse. Du kan ha så bra hodetelefonforsterker for dynamiske hodetelefoner du bare vil - et elektrostatisk høyttalerelement vil for alltid være noe ganske annet enn et dynamisk element. De er fysisk forskjellig, og de drives på ulikt vis. STAX krever 580V for å få sving på sine ytterst tynne membraner. En hvilken som helst ordinær hodetelefon klarer seg med noen volt. Membranen i en STAX SR-507 har et større areal enn det du jevnt over finner i dynamiske hodetelefoner. Osv, osv...
Det er ikke meningen å drøfte alle vesensforskjeller her. Poenget med det som er sagt er - ikke bare å forstå - men også akseptere at lyd i et par STAX og lyd fra dynamiske hodetelefoner er grunnleggende forskjellig. Den er like forskjellig som det en kan forvente at lyden i dynamiske mikrofoner er vesensforskjellig fra lyden i en kondensatormikrofon. En studiotekniker vet meget vel å benytte disse to prinsipp - som det jo er - alt etter hvilken oppgave som skal løses. Stort sett er alle opptak av akustiske instrument gjort med kondensatormikrofoner. En artig liten tanke er da at kondensatormikrofonens virkemåte er omtrent samme som STAX sin virkemåte...bare de er på «motsatt side» i rekken komponenter. Egen artikkel kommer.
Rive oss fri fra HiFi-vokabularet
STAX konkurrerer ikke på banen hvor man løser lyd opp enkelte sine enkelte bestanddeler. Både «bass» «diskantgjengivelse» «mellomtone» eller hva det kan være kan du finne «bedre» i dynamiske hodetelefoner. Men da har man allerede forlatt poenget (ene) med STAX. Mulig at vi får tak på opplevelsen det er å avspille musikk i STAX sine hodetelefoner dersom vi - i stedet for å snakke om «lyd» - ser på den musikalske praksis slik musikere kan gjøre det. Sterkt forenklet forholder en seg til noter (klassisk musikk) og et vokabular som blant annet sier en hvordan en skal traktere disse notene. Noe av kunsten ligger - utover tekniske ferdigheter - i tolkningen av det en nå måtte ha på arket på notestativet. Et vilkår for og i det hele tatt og musisere er at man har sin oppmerksomhet rettet mot det en foretar seg det som hender rundt en - dirigent, andre musikere osv.- over noe tid; en for form for vedvarende oppmerksomhet kan vi si. Vi som lytter må også utvise en porsjon vedvarende oppmerksomhet for å få utbyttet av det vi lytter til! Kjernen i STAX sine egenskaper mener jeg ligger akkurat i dette; at vi lettere enn ellers oppnår vedvarende oppmerksomhet mot musikken. Vi kan gjerne si det slik at vi som fokuserte lyttere speiler de musiserende....
Glem hele «lyden»
Så hva betyr da dette? At vi glemmer hele «lydgreien» som jo bare er til bry så lenge vi lytter og skal få noe utbytte av det vi lytter til. Sitter vi i det hele tatt og tenker på lyden i våre kjære anlegg når musikken først finnes i stuen vår - blir det omtrent som en fiolinist har fokus på «lyden» i violinen i stedet for å bruke tiden på å musisere. Musikk handler først og fremst om følelser, og HiFi-utstyr som evner å vekke følelsene er det de fleste av oss vil ha....
«Flyt»
Et annet aspekt ved STAX er deres evne til å formidle musikken som i en bevegelse framover. Legato er begrep vi kan misbruke litt. En sanglærer kan illustrerelegato for en elev ved løfte og føre hånden i en kontinuerlig bevegelse i noe som kan likne en forsiktig bølge i vann. Din reaksjon bør da være på motsatte enden av å stamme fram en og annen lyd som i stakkato. Musikkens medium er toner og stillhet. Dette er ikke poetisk ment - men slik det nå en gang er. Musikk er ikke som kontinuerlige toner, men avbrutt av pauser i en eller annen forstand. Dette kan du ganske enkelt oppleve ved å lytte til en som synger akkompagnert av et piano.
Selv når sangeren ikke kommer med en eneste lyd er musikken til stede. STAX klarer på et eller annet vis å illustrere denne bevegelsen som veksler mellom lyd og stillhet. Det vi oppnår er først og fremst konsentrasjon. Musikere er til stede i musikken selv om de ikke lager en eneste lyd.
Komplekst sammensatt (vertikal) klang
Atter et annet aspekt ved STAX sine elektrostater er deres evne til å beskrive sammenhenger av musikalsk betydning man nødvendigvis ikke tenker så mye over. For eksempel kan en komponist bygge musikalske poeng over kompleks (vertikal) klang - slik man kan oppleve det når mange instrumenter i et symfoniorkester klinger på og samme gang (tid). I Messian sin «Turangalila» finnes det flust av musikalske poeng helt avhengig av at utstyret du benytter kan gjengi et vell av harmoniske komponenter i et og samme øyeblikk. Et melodisk musikkstykke er forholdsvis enkelt å gjengi selv på en transistorradio. Turangalila vil tappes for musikalsk mening når stykket gjengis over samme radio. Jeg har ennå ikke hørt hodetelefoner som er bedre på kompleks klang - bort sett fra toppmodellene fra STAX.
Et sunnhetstegn
Et ganske alminnelig fenomen vi kan opplever i ulike øretelefoner er at vi ikke helt får med oss hva som hender i musikken dersom vi ikke spiller «høyt nok». Ørene våre er best på å oppfatte detaljer på et langt lavere nivå av volum enn det de fleste av oss operer med i egen stue. Når en så skrur opp volumet for liksom og få med seg mer av «lydlige detaljer» så er «detaljene» en forsterker av en annen art enn det innspillingen tilsier at de skal være. Fenomenet bunner blant annet i at hodetelefonene ikke har tilstrekkelig med dynamiske egenskaper. Det hender meg titt og ofte at jeg skrur opp og må ile til volumkontrollen når en operasanger trår til på veien opp mot et forte.
Mangler anlegget evne til å illustrere mindre dynamiske foreteelser - også på lavt lydnivå - mister mye av musikken «nerven» som skal til for at vi blir sittende og lytte .
Ettersom det er slitsomt - og skadelig - å lytte i hodetelefoner ved for høyt lydvolum slår vi like godt av hele anlegget. Eller så nøyer vi oss med lavt volum, og slår til slutt slår av hele anlegget vårt av ren kjedsomhet. Når jeg da finner musikken fengende ved lavt volum ser jeg på dette som et sunnhetstegn der hvor mange hodetelefoner ikke vise tegn til bedring. Det er vel nesten unødvendig å si at STAX SR-507 er på denne sunne siden....
Sumarum
STAX SR-507 har kvaliteter dynamiske hodetelefoner har lite av eller ikke har i det hele tatt!
Forholder vi oss analytisk til lyd - slik vi vanligvis gjør - og løser den opp i enkelheter som «bass», «diskant» osv. klarer vi ikke helt og gripe hvordan STAX SR-507 bidrar til å formidle musikk. STAX spiller på en helt annen bane; i stedet for analyse dreier det seg mer om syntese; hvor lydlige fenomen allerede er lappet sammen på riktig vis.
Når du lytter til musikk med STAX SR 507 på ørene vil du oppleve musikken i form av «sammenheng» og «flyt» - egenskaper som har mer med musikk og gjøre og mindre med «lyd». En hodetelefon som STAX SR-507 bidrar til at vi oppnår vedvarende oppmerksomhet på musikken - slik musikerne jo har - har kvalitetersom langt overgår enhver hodetelefon som selges på «lyd» alene. Uansett pris.
Klart jeg kan leve med en hodetelefon fra STAX - det har jo jeg stort sett gjort i rundt 30 år...
Pris SR-507 kr. 7.340,-
