Innhold:

Kenneth Lien og Center of the Universe. Treffsikker nyskaping

Chrome Hill – En Route. Stadig fascinerende og nyskapende

Gabba – SMESTÁNIÁ. Mer viddeblues?

Taylor Swift – The Life of a Showgirl. Skamfull glede nr. 1

Sparks – MADDER. Skamfull glede nr. 2

Kenneth Lien og Center of the Universe. Treffsikker nyskaping

Dette er ikke første gang denne duoen fascinerer meg. Også albumet Snu hver Stein som kom for et par år siden gjorde et såpass stort inntrykk på meg at jeg hadde alvorlige planer om en Platesmaking av utgivelsen. Men tiden strakk ikke til den gangen, og i år er det ingen vei forbi.

Bak Center of the Universe finner vi Jørgen Skjulstad, og har mange tidligere utgivelser bak seg. I tillegg til en omfattende DJ-bakgrunn. Men det er bare Snu Hver Stein som også inkluderer Kenneth Lien. Og både Jørgen Skjulstad og Kenneth Lien er såpass rampete at de nekter å holde seg innenfor en etablert bås. De som har lest mine Platesmakinger en stund har sikkert registrert at jeg ser akkurat sjangerutfordringer som et musikalsk kvalitetstegn, men utfordringen er mange ganger at det blir litt krevende å gi en presis definisjon av hvilket landskap vi befinner oss i.

Ikke så med dagens utgivelse, for albumets tittel Norwegian Electronic Folk Music er samtidig en veldig presis beskrivelse av hvilket dalføre vi oppholder oss i. Og så har de selv på coveret oversettelsen Norsk elektronisk folkemusikk.

Dette er slett ikke første gang noen har det litt moro med å lage en rocka utgave av Fanitullen. Den første gangen jeg vet om var da Christiania Fusel & Blaagress gjorde det i 1972, og også den utgaven fascinerte den gang da. Også Annbjørg Lien har gjort en fin og spennende tolking, men åpningssporet på Norwegian Electronic Folk Music er litt i en særklasse, der den elektroniske biten utgjør en viss minimalisme som gjør at dette fremstår som en veldig selvfølgelig tolking uten påfunn. Og der den elektroniske biten har nesten et EDM-preg. Og også en slått er opprinnelig dansemusikk, så det passer utmerket.

Også den etterfølgende Røyskatten har en veldig suggererende rytme, eller Groove, som gjør at den har et klart mer moderne preg enn Fanitullen med sine uomtvistelige røtter til det gamle sagnet fra Hol i Hallingdal. Også Pillarguri har litt av den samme karakteren som Røyskatten, mens Faremoganger har litt mer samme karakter som Fanitullen.

Låten Søtebroke skiller seg ut med en ganske ambient åpning som gir en litt flott kontrast til de forutgående sporene. Og det etterfølgende Gamle Vølin er en av mine favoritter, som gir en egenart med enkle virkemidler, mens Gamle Teigen etter hvert nesten bringer oss over i et fusionlandskap – eller kanskje det er rettere å si et annerledes fusionlandskap.

Kenneth Lien og Center of the universe har lyktes med å skape en fullverdig oppfølger til Snu Hver Stein fra 2023. Og det er takket være en veldig stilsikker bruk av elektronikk som supplement til den folkemusikken som ligger i bunnen. Det får meg til å oppleve albumet som en genuin musikkstil, og ikke egentlig en fusjon. Og det er ment som et kraftig komplement til opphavsmennene.

I likhet med den forrige utgivelsen har Norwegian Electronic Folk Music en utmerket lyd, og den bidrar til å løfte inntrykket enda mer fra en allerede strålende musikalsk og nyskapende opplevelse.

Til tross for at det er et par uker siden Norwegian Electronic Folk Music ble utgitt, fortjener den å få tittelen Ukens Plate, og en sekser på terningen.

Les mer om Norwegian Electronic Folk Music hos Heilo

Chrome Hill – En Route. Stadig fascinerende og nyskapende

Det er nesten fem år siden jeg skrev om Chrome Hill sin første utgivelse, og jeg kåret den til Ukens Plate etter målfoto, med en sekser på terningen. Og de serverte en veldig spennende hybrid mellom jazz og rock som jeg ble fristet til å kalle punk-jazz.

Årets utgivelse En Route er egentlig fra slutten av mai i år, så her er jeg sent ute. Men denne platen er alt for god til å bli forbigått av den grunn.

Og vi starter med å presentere bandet, som er uendret fra forrige utgivelse i 2020. Det innebærer at vi har denne besetningen:

• Asbjørn Lerheim: Fender Bass VI, electric guitar, electronics
• Atle Nymo tenor: saxophone, bass clarinet
• Roger Arntzen: double bass, electronics
• Torstein Lofthus: drums

Det er Asbjørn Lerheim som står for komposisjonene, og selv om de grovmaskede signalementet er litt sammenfallende med albumet This is Chrome Hill, er det en klar retningsendring I atmosfæren. For her blir det et klarere terreng som de selv ytrer er inspirert av Ennio Morricone, Paul Motian og Bill Frisell. Selv vektlegger jeg Morricone av disse, selv om vi ikke helt parallelle med den ikoniske The Good The Bad and the Ugly.

Det er temmelig stor spennvidde i musikken, og tittelsporet En Route er et av de rytmisk heftigste, selv om gitarsounden bæres med fra mange av de andre låtene. Også Desolation der Atle Nymo utfolder seg i fri dressur i store deler av låten før resten av teamet kommer inn er blant mine favoritter. Og kanskje den låten som er nærmest å definere som ren jazz, tenkte han med et flakkende blikk.

På Wandering Alone er vi tilbake i lett Morricone-terreng takket være Asbjørn Lerheim sin gitartraktering, og det er fortsatt like fascinerende.

Avslutningssporet More Climbing har en spennende dirty gitarklang i den lange introen som også fascinerer, og bidrar til albumets vidtspennende karakter.

Det blir bare en femmer på terningen denne gangen. Men vi ligger tett oppunder toppkarakteren, for dette er veldig spennende og nyskapende musikk.

Les mer om En Route på Chrome Hill sin nettside

Gabba – SMESTÁNIÁ. Mer viddeblues?

I 2022 skrev jeg om debutalbumet til Gabba, og var veldig fascinert over den flotte syntesen mellom samisk joik og inspirasjoner fra amerikansk blues og roots-musikk. Og jeg bifalt at Gabba kalte dette Viddeblues, en dekkende beskrivelse av en for meg uvanlig musikkdialekt, på samme måte som beskrivelsen Norsk elektronisk folkemusikk er en presis beskrivelse av en annen plate i denne Platesmakingen.

Det er fremdeles joikeren John André Eira som er vokalist og frontperson, og musikken er også fremdeles en sammensmelting av samisk musikk og helt andre musikterreng. Med seg har Eira Christoffer Mietle Furuheim, Espen Bakke, Idar Eliassen Pedersen, Marius Trøan Hansen og Ola Brandsnes Vårtun.

Og så er jeg ikke like sikker på at viddeblues er like dekkende karakteristikk som på debutalbumet, men det er egentlig revnende likegyldig. For som produsent og bandmedlem selv skriver i presseskrivet:

«På denne platen har vi fanget energien og følelsen av å være i Smestániá, vår egen verden i kråkeslottet Drengestua i Oslo. Der yrer det av liv, jamming i studio, fest i stua, grilling i hagen og fuglesang i trærne. John André sitter og joiker i godstolen, mens vi andre, hans armé av søringer, slenger oss på med hver vår musikalske ryggsekk, pakket med folkemusikk, hip-hop, blues og afrikanske rytmer, til tider krydret med indiske smaker. Dette albumet er både mer energisk, lekent og ungdommelig enn vårt debutalbum, samtidig som vi har vokst og musikken er enda mer moden.»

Smakebiter 

Mens åpningssporet Smestániá har en klart rocka utvikling etter introen, er det ikke så lett å finne klare referanser eller assosiasjoner. Det er det derimot på det etterfølgende Iđit Goahkat, for her får jeg veldig klare vibrasjoner som fører meg entydig til Weather Report fra tidlig – midten av 70-tallet. Og det er vel kanskje nordafrikanske inspirasjoner som var opphavet til den siden av Weather Report den gangen. Men her er det selvfølgelig smeltet sammen med samisk joik i en mesterlig syntese. Dette er samtidig en av mine klare favorittspor på utgivelsen, med sitt enorme driv og flotte klangbilder.

Også Raiku har en veldig karakterfull egenart i det partiet som dukker opp et drøyt minutt ute i låten, en klangegenart som gjentas flere steder i låten.

Introen på Vuosterbiegga er en overraskelse, for her dukker det opp et helt nytt landskap, og en karakter som etter hvert blir overtatt av en dyp og dominerende synth-basstone på litt over 30 Hz trekvart minutt ut i låten. En veldig fascinerende vending som bidrar til en stor musikalsk spennvidde på utgivelsen. Her har jeg utfordringer med å finne musikalske referanser – for meg blir dette unikt Gabba.

Et nytt høydepunkt er Leah, som bidrar med enda en fasett av denne musikalske sammensmeltingen, denne gangen i form av en litt underfundig og lavmælt stemning i de instrumentale partiene. Og på sporet Rafi innbiller jeg meg på ny at det er litt Nordafrikanske inspirasjoner som preger det musikalske landskapet, i syntese med samisk musikk. Dette er samtidig den komposisjonen der det er fristende å trekke frem jazz som bestanddel.

Barbmotvous sender tankene østover mot asia, selv om jeg skal være forsiktig med å antyde presise geografiske referanser. Og her blir det litt mer hektisk utover låten. Før det hele roer ned på den nesten andektige avslutningslåten Ahkidussan som kan gi lette assosiasjoner til Amazing Grace.

Med albumet Smestániá har Gabbe prestert et nytt unikt album, en utgivelse som serverer en syntese mellom samisk joik og verdensmusikk som jeg ikke kan minnes å ha hørt av andre tidligere. Jeg opplever at de har beveget seg i en ny retning i forhold til viddebluesen på den første utgivelsen. Og jeg skal ikke vurdere om det er en positiv utvikling eller ei, annet enn at jeg alltid syns det er interessant med en musikalsk utvikling.

Lyden er i likhet med debututgivelsen tidvis dominert av tilsiktet vreng, som en vesentlig del av uttrykket.

Terningen lander på en femmer denne gangen, og på samme måte som med En Route er det i grenseland mot sekseren. Men jeg er visst litt i det strenge hjørnet i dag.

Taylor Swift – The Life of a Showgirl. Skamfull glede nr. 1

Det hele startet for min del for et par år siden, da jeg oppdaget at jeg likevel hadde sansen for Taylor Swift til tross for at hennes image bryter fundamentalt med min lettere snobbete musikktilnærming. Og alvorlig talt, hadde NAL fått greie på dette, hadde jeg sikkert blitt ekskludert umiddelbart. Men så er det dette alibiet som på engelsk heter guilty pleasures, og som jeg må finne en brukbar norsk oversettelse av for ikke å få grov kjeft av en annen skribent i Audiophile.no. Og siden jeg ser at jeg benyttet begrepet Skamfulle gleder i min omtale av Midnights, får jeg holde på det denne gangen også.

Åpningssporet The Fate of Ophelia er velvalgt start på albumet, og eksponerer samtidig Swift sin åpenbare forkjærlighet for å synge i en løype med hyppige kvinter, og også en ganske typisk veksling mellom utagerende stil og lett hvisking.

Vi hopper over transportetappen Elisabeth Taylor og over til Opalite, som også er en av de bedre, og det gjelder også for den ganske annerledes Father Figure som har lett dirty trommelyd som jeg egentlig kan styre min begeistring for.

Eldest Daughter later til å være et litt selvutgivelde og lavmælt sang, og et av høydepunktene på denne utgivelsen. Selv om det er ganske velkjente musikalske resonnement fra Taylor Swift. Det gjelder for så vidt også for den etterfølgende og mer utadvendte Ruin The Friendship.

Låten Wood har et åpningsgitarriff som nesten kan gi litt sene Tamla Motown-vibrasjoner, men uten at det blir til et høydepunkt. Og låten Honey oppleves nesten som et musikalsk gjenbruk, men uten at jeg helt greier å lokalisere det.

Albumet The Life of a Showgirl er fremdeles popmusikk med høy kvalitet. Og lyden er også stort sett bra. Men i motsetning til de to seneste albumene Midnights og The Tortured Poets Departments som begge to hadde rimelig bra grad av nyskaping i Taylor Swift sin reise fra Americana til Synthpop, syns jeg The Life of a Showgirl får litt karakter av en musikalsk holdeplass. Og de innimellom geniale synth-krydderne som prydet Midnights er bortimot fraværende.

Så selv om jeg innimellom lekte litt med tanken på en svak femmer til Taylor Swift må vi være litt strenge med en kommersiell gigant, så det blir bare en firer på terningen.

Les mer på Taylor Swift sin webside

Sparks – MADDER. Skamfull glede nr. 2

Sparks har vært en favoritt helt fra jeg byttet til meg Kimono my House en gang i første del av 70-tallet. Og jeg har sikkert nevnt det tidligere, men akkurat det albumet er uten sidestykke det aller beste albumet fra denne europeisk klingende gruppen fra San Fransisco. Kjernen er de to brødrene Ron og Russel Mael, der det er Ron som trakterer tangenter med sin stivbente fremferd, mens Russel er vokalisten med en svært særpreget stemmeprakt.

Jeg skriver vanligvis ikke om EPer, men siden jeg forsømte deres forrige album MAD etter at jeg hadde skrevet om deres forrige utgivelse med den Sparks-typiske tittelen The Girl Is Crying In Her Latte gjør jeg et unntak og skriver om oppfølgings-EPen MADDER, der også coveret understreker at dette er en etterfølger til MAD.

Og jeg skal være helt ærlig om at heller ikke MADDER når Kimono My House til knærne. Men det er et unntak, og det er avslutningslåten They, som har noe litt unikt og genialt over seg. Og det bringer meg til hva som er kjernen med Sparks, og som jeg antydet litt med albumtittelen The Girl Is Crying In Her Latte. For Helt siden tidens morgen har Sparks vært mestere i å lage tekster med et ironisk skråblikk på livets mangfoldige detaljer. Og akkurat det er vel hovedgrunnen til at jeg har gjenopptatt min interesse for Sparks, etter at jeg en stund fryktet at de hadde logget av for godt.

Og det er definitivt ikke mine audiofile tilbøyeligheter som har vedlikeholdt fascinasjonen, for helt siden Kimono My House har lyden vært litt spiss og anstrengt på deres utgivelser, kanskje en del av imaget til Sparksbrødrene.

Det får bli en firer på terningen, for en kombinasjon av stadig standhaftige ironiske stillfoto og en kreativ retning innen det mange velger å kalle kunst-pop. Og det er tross alt noe som lyser opp i min hverdag hver gang jeg ser en ny utgivelse av Sparks.

Les mer om MADDER hos Sparks