Innhold:
Jon Anderson And The Band Geeks. Live – Perpetual change.
Lyden på Live – Perpetual Change
MAHLER Symphony No.5 – Tonhalle-Orchester Zürich - Paavo Järvi.
Building Instrument – Månen, Amradillo.
Jon Anderson And The Band Geeks. Live – Perpetual change.
Yesss – dette er ånkli Yes
Rent bortsett fra at det egentlig startet med Yes i 1968, startet det nye eventyret med samarbeidet mellom Jon Anderson og The Band Geeks i 2023. Denne legendariske Yes-vokalisten oppdaget The Band Geeks via podcaster og Youtube, og tok initiativ til et samarbeid. Og at dette skulle vise seg å være et fruktbart samarbeid ble ettertrykkelig bekreftet da de utga et nytt album med ferskt materiale signert Jon Anderson i albumet True for et drøyt halvår siden. Albumet ble varmt omfavnet av gamle prog-helter, og godkjent som et fullblods Yes-album. Og det er ingen liten bragd, for i tillegg til å være unike musikalsk som et band, har Yes hatt mange glitrende instrumentalister som i seg selv har vært musikalske fyrtårn. Og for de fleste dukket The Band Geeks opp fra intet
Utgivelsen
Allerede sommeren 2023 var Jon Anderson på en turne sammen med The Band Geeks, og i august spilte de en konsert i Arcada Theater i St. Charles, Illinois. Denne konserten ble filmet, og det ble også gjort lydopptak som har resultert i den utgivelsen jeg nå skriver om, og som hadde utgivelsesdato 14 mars 2025.
Albumet har ti svært velvalgte låter, og hadde dette vært et vanlig rockeband kunne ti låter kanskje fått plass på en singel LP. Men dette er fullblods prog-rock, der den lengste låten er på nesten 23 minutt. Da må det en trippel LP til for å romme alt, eller en dobbel CD + en tilhørende DVD.
Musikken
Utvalget på Live - Perpetual Change er særdeles velvalgt, og inneholder ingen transportetapper. Av de ti låtene som alle er fra 70-tallet er hele fire fra The Yes Album, inklusiv min favoritt fra det albumet - Starship Trooper. Ellers er det to låter hver fra albumene Fragile og Close to the Edge, samt et hver fra Relayer og Going for the One. De to sistnevnte kommer vi grundigere tilbake til i gjennomgangen av mine tre favorittspor, som også er mine favoritt Yes-låter. Skulle jeg likevel ønsket meg noen endringer, måtte det ha vært at Your Move – I`ve Seen All Good People ble erstattet av Long Distance Runaround fra Fragile.
Heart of the Sunrise
Dette er en av mine tre favorittlåter av Yes, og overgår også Long DIstance Runaround som beste låt på albumet Fragile. Dette var på en måte litt Chris Squire sin show-off, og også i senere tid har han briljert med fantastiske live-versjoner av Heart of the Sunrise. Og noe av det magiske med låten er kontrasten mellom den heftige og ganske aggressive fire minutter lange bassdominerte introen, og den etterfølgende lyriske vokalpassasjen med Jon Anderson.
For bassisten Richie Castellano blir dette selvfølgelig litt som å hoppe etter Chris Squre. Og det er ikke helt det samme som denne prog-legenden som jeg utallige ganger har utropt som tidenes beste prog-bassist. Men du verden så flott det er likevel.
Gates of Delirium (Relayer)
Dette er min kandidat til tidenes beste Yes-låt, selv om det er litt under tvil, og i sterk konkurranse med Awaken. Disse to låtene har diametralt motsatte scener, der Gates på mesterlig vis beskriver en heftig og voldsom krigsscene.
Det er ganske prisverdig at hele dette krigseposet blir gjengitt uten noen avkortninger, og med interessante tolkinger som er nødvendig med denne helt nye besetningen. Man kan selvfølgelig savne både Steve Howe og Chris Squire i tillegg til Patrik Moraz, men du verden for noen flotte erstattere. Ikke minst gjelder det for bassisten Richie Castellano, som både her og på resten av albumet gjør en fantastisk jobb med å skape noe av den ikoniske bass-sounden til Squire. Det kan til og med høres ut som han bruker en Rickenbacker 4001 for å gjenskape den samme distinkte sounden, som innimellom kan være fristende å kalle en tenor. Det er likevel ikke helt det samme, men det kan det heller ikke bli siden Chris Squire døde for ti år siden.
Den eneste lille irritasjonen på denne tolkingen er faktisk at Jon Andersen selv lager et litt kreativt avvik i melodiføringen i starten, rett etter at timeglasset har rundet treminuttersbøyen. Dette er litt i tråd med det Chris Farlowe har gjort de siste årene på reunionfremførelser av Colosseum-klassikeren Lost Angels. Farlowe har åpenbart gjort det for å kompensere for et sterkt innskrenket stemmeleie, men jeg er usikker på om det samme gjelder for 80-åringen Jon Anderson. Han holder sin særegne stemme uforskammet godt i hevd, og så var han tross alt rene ungdommen på 79 i gjerningsøyeblikket.
The Band Geeks greier å gjenskape musikalsk dramatikk og magi gjennom hele det lange eposet, inklusiv det punktet der det er fristende å tolke musikken som en avgjørelse til triumferende seier når timeglasset passerer ca. 12:15. Og når den fredsskuende passasjen som også kalles Soon dukker opp etter at røyken og blodtåka har lagt seg.
Jeg foretrekker vel fremdeles studioversjonen fra 1974, men denne tolkingen overgår alle live-utgaver jeg har hørt med ulike inkarnasjoner av Yes. De har ofte manglet den presisjonen som er nødvendig med det komplekse og krevende materialet, og enkelte av dem har også hatt veldig dårlig miks. Og så må det bare aksepteres at heller ikke denne utgaven er siste ord i ren lyd, i likhet med studioversjonen fra 1974.
Awaken
I forbindelse med en platesmaking av Yes 50 Live i 2019 skrev jeg at Awaken litt er Rick Wakeman sitt domene. Jeg burde selvfølgelig ha tilføyd Jon Anderson, for selv om Rick Wakeman presterer et utrolig bra tangentspill som har blitt ikonisk, er det egentlig Jon Anderson sin atmosføre som ligger over hele denne komposisjonen. Det er et epos som lefler med åndelige verdier, og det gjennomsyrer hele teksten. Eller egentlig er det samspillet mellom tekst og det musikalske uttrykket. Ikke minst når den instrumentale mellomfasen er tilbakelagt og Jon Anderson kommer tilbake med teksten «Master of Images….» osv er det en musikalsk magi som gjør at man kan bli religiøs av langt mindre.
På den opprinnelige innspillingen av Awaken på albumet Going for the One i 1977 var det benyttet et ekte kirkeorgel. På den tiden var vel egentlig ikke synth-teknologien kommet så langt heller, så det var egentlig ikke noe alternativ med en analog synth. I vår tid er situasjonene en helt annen, men konsertlokalet har et Marr & Colton pipeorgel installert, så det er ikke utenkelig at det er benyttet på Awaken.
Tiden er vel egentlig moden for å gi en rikelig honnør til gitaristen Andy Graziano, som gjør en fantastisk god jobb på hele albumet. Ikke minst på Awaken hadde Steve Howe en veldig flott jobb på gitaren, og Graziano erstatter han godt, men uten å forsøke å imitere. De har en ganske forskjellig personlig stil på gitaren, og det er helt flott. Steve Howe er vel egentlig ikke lenger helt den gitaristen han en gang var heller, og det må vi kunne tilgi han med en alder som nærmer seg 78.
Lyden på Live – Perpetual Change
Nå har jeg lyttet gjennom hele dette to timer lange albumet to-tre ganger, og det som jeg i starten betraktet som en veldig problematisk lydkvalitet, har vokst på meg. Nå er Yes ikke kjent for en utsøkt lyd på alle sine utgivelser, og sånn sett er dette ikke et ukjent fenomen. Det er mange flotte passasjer med veldig god og åpen lyd. Ikke minst Jon Anderson sin vokal blir godt gjengitt. Det er likevel en gjennomgående hardhet i mange av sporene som jeg kunne greid meg godt uten.
Det er også en del av bildet at denne platesmakingen blir foretatt på et nettopp ankommet testanlegg – se nedenfor.
Oppsettet
Lytteoppsettet denne gangen består av en Marantz Model M1 strømmeforsterker og et par Polk R200. Begge disse produktene er på test. Albumet er strømmet på TIDAL, via HEOS
Ukens plate
Denne gangen snek det jeg for enkelhets skyld velger å kalle Yes seg foran Gustav Mahler i kåringen av tittelen Ukens Plate. Jeg var lenge litt i tvil, og var blant annet samtidig i tvil om Live – Perpetual Change fortjener en sekser på terningen, som Järvi sin tolking av Mahlers femte utvilsomt fortjener. Men etter lengre lytteøkt ble jeg klar over at det musikalske kvalitetene må gå foran lydkvaliteten, og både sekseren og kåringen til Ukens plate falt på plass.
Les mer om Live - Perpetual Change hos plateslskapet
MAHLER Symphony No.5 – Tonhalle-Orchester Zürich - Paavo Järvi.
En utsøkt tolking av Mahlers beste
Den 63 år gamle Estiske dirigenten Paavo Järvi uttrykker at det har vært hans store drøm å spille inn hele syklusen med alle symfoniene til Gustav Mahler, og han har ventet på det riktige øyeblikket for å gjøre det. Og riktig øyeblikk har først og fremst med å ha det riktige orkesteret, og det sier han at han har med Tonhalle-Orchester Zürich, hvor han har vært sjefsdirigent siden 2020.
Denne innspillingen er altså den første i en serie som totalt vil inneholde alle symfoniene til Gustav Mahler, en veldig god nyhet for oss som holder Mahler som den aller største symfonikeren, og som i tillegg er vilt fascionert over Alpha Classics sin flotte tilnærming til både musikk og lyd. Om denne serien også vil inneholde Das Lied von der Erde vites ikke – den ekstra symfonien som skulle lure døden til å tro at han fremdeles bare hadde komponert 9.
Man kan selvføglelig fristes til å spekulere over om det er tilfeldig at både Bethooven- og Mahler sin femte symfomni har en så ikonisk åpning bestående av enkle toner som gjentas i et ….ehhh….. riff som samtidig både er enkelt og veldig kraftfullt.
I det hele tatt er hele førstesatsen den som kanskje gjør Mahlers femte symfoni til det som må antas å være den aller mest kjente. Og Paavo Järvi gjør denne ekstra flott, med en ekstra kraftfull tolking av denne førstesatsen.
Kanskje enda mer ikonisk er fjerdesatsen Adagietto, som er skrevet for harpe og strykere. Denne satsen har også en rolle i Luchino Visconti sin film Døden i Venedig fra 1971. Og denne satsen skiller Paavo Järvi sin tolking seg enda mer tydelig fra mange andre tolkinger enn det som gjelder for resten av symfonien. For det som fra før er en veldig romantisk og langsom sats, har i Paavo Järvi sin inkarnasjon fått et ekstra silkemykt og nesten drømmeaktig preg.
Lyden på denne utgivelsen er en av de desiderte styrkene med utgivelsen, med en flott og fyldig klang kombinert med en åpen gjengivlse. Dette er en typisk egenskap med utgivelser fra Alpha Classics, et plateselskap med hovedkontor i Brussel og Paris. Jeg har en spesiell oppmerksomhet mot utgivelser fra dette plateselskapet, som ofte domieres av ekstra interessant musikalsk innhold i kombinasjon med en lyd der en god mengde klang er godt balansert med en tydelig lydgjengivelse.
Jeg verdsetter også at det på hevert spor er metadata som forteller noe om satsen, og hvordan komponisten har instruert at den skal fremføres.
Les mer om MAHLER Symphony No.5 hos Alpha Classics
Building Instrument – Månen, Amradillo.
Helt uhørt
I 2014 utga denne trioen bestående av Mari Kvien Brunvoll, Øyvind Hegg-Lunde og Åsmund Weltzien sitt første album. Og den originale tittelen til bandet Building Instrument innbyr ikke i særlig grad til å tvile på at dette er en trio som foretrekker å gå egne veier. Og da skal heller ikke la deg forlede til å tro noe annet basert på det faktum at Mari Kvien Brunvoll er søsteren til den betydelig mer konvensjonelle- men like full eminente Ane Brun.
For helt siden debutalbumet har dette bandet definitivt gått egne veier. De ble opprinnelig til med en ide om å utforske elektronisk musikk, men verden og de selv ville det annerledes. De nevner selv begrepet avantpop, og peker blant annet på Anette Peacock som var aktuell på 70/80-tallet, og som jeg ble vilt fascinert av i min studietid for et lite halvt århundre siden med henne samarbeid med eks Yes-trommisen Bill Bruford på albumet Feels Good To Me. Men nei, likheten er på ingen som helst måte slående. Også Kate Bush nevnes, og jeg nikker forsiktig tvilende mens jeg flakker med blikket.
For det bandet selv har helt rett i er at dette er håpløst å sette i bås, og det er for meg et gedigent kvalitetstegn. Det samme gjelder det faktumet at Mari synger på klingende Moldedialekt. Og dette kommer fra en eksil-Kristiansunder.
Etter at de tre første albumene fra Building Instrument kom taktfast med to års mellomrom, skulle det gå hele 7 år til dette nyeste albumet. Og albumet Månen, Amradillo ble til som et resultat av en invitasjon til å lage musikk til den elektroniske EKKO-festivalen i Bergen i 2022.
Nå har jeg brukt såpass mye energi på å beskrive at musikken ikke kan beskrives, at jeg håper leseren blir inspirert til å lytte til musikken selv. Hvis du er skrudd sammen bare litt på samme måten som meg, blir du antakelig temmelig fascinert av det du får servert. Og lyden er som alltid ellers med en Hubroutgivelse godt over pari.
Les mer om Månen, Amradillo hos Hubro
Ingi Bjarni – Hope.
Vakker og lyrisk jazz
Island rommer usannsynlig mange spennende musikere, og da spesielt innen grenselandet mellom jazz, klassisk og samtidsmusikk. Ingi Bjarni er en av dem, og regnes vel ganske trygt innenfor jazz-båsen, selv han ikke gir inntrykk av å mistrives også litt utenom allfarvei.
På utgivelsen Hope har han med seg Hilmar Jensson på gitar, Magnús Trygvason Eliassen på trommer, og den svenske bassisten Anders Jormin. Sistnevnte er vel regnet som Sveriges største jazzbassist, og en musiker jeg fikk fornøyelsen av å overvære på Molde Jazz sammen med den amerikanske pianisten Marilyn Crispell for et par snaue tiår siden.
Størstedelen av komposisjonene på albumet ble skrevet i 2021, og Ingi reflekterer i ettertid over at disse var preget av hans mor gikk bort det året. Og samtidig er albumets tittel Hope et uttrykk for håp om fred i den uskire situasjonen vi har i dag.
Ellers har Anders Jormin en ganske dominerende musikalsk rolle på deler av utgivelsen, ikke minst på tittelsporet Hope. Og det er utrolig vakkert og lyrisk. Og har i mine ører en klart svensk instrumental aksent, til tross for Ingi sin islandske nasjonalitet.
Når Hilmar Jensson kommer inn i det påfølgende Uplift får jeg umiddelbart litt jazz-rock vibrasjoner, men det går fort over, for vi er trygt tilbake i mer tradisjonelt jazzlandskap.
Og så får jeg bekreftet gjennom det lavmælte og nokså melakoliske og svært melodiske Chant at det er i dette stemningsleiet jeg verdsetter denne flotte utgivelsen aller mest.
Lyden er veldig flott på albumet Hope, noe vi er vant til fra Losen Records
Les mer om Hope hos Losen Records
Vaarin – Heading Home.
På vei hjem?
Dette er Vårin Strand fra Hokksund sitt tredje fulle album, etter at hun hadde stor suksess med debutalbumet «Even If I Started Seeing Rainbows». Oppfølgingsalbumet Dark Matter kom ganske lenge etterpå, og er kanskje ikke helt treffende å kalle nettopp oppfølgingsalbum. For dette var en veldig spennende utgivelse som viste Vårin Strand på litt utforskende veier. Kanskje var musikken på albumet litt unorsk, men uten at det er noe negativt.
Basert på de to første albumene fikk jeg vel inntrykk av at Vaarin som artistnavnet nå har blitt var litt ubefestet eller søkende i musikalsk retning, og en lovende artist som det ville være spennende å følge med på. Det viktigste er vel at hun går i sin egent retning. Et spor på Dark Matter heter Planet of My Own, kanskje et hint om musikalske ambisjoner?
Etter at tre singler er sluppet tidligere, kom hennes tredje fulle album nå den 14. mars. Tittelen Heading Home er fristende å tolke som at hun oppfatter å ha funnet sin egen retning, og den er uansett litt annerledes enn den kursen man kunne ane staket ut i Dark Matter. Men dette er fremdeles musikk med en sterk personlighet, og det er ikke vanskelig å finne en tråd fra hennes to forutgående album. En litt forhastet konklusjon kan være å anta at vi beveger oss i retning roots, selv om steelgitar er et instrument vi lett fristes til å koble i den retningen. Et kort øyeblikk vandrer tankene mine til First Aid Kit, før jeg hurtig avviser tanken. Vaarin er på en litt annen musiaklsk planet. Hadde singer/songwriter vært et begrep i kollega Stig Arne sin rettskrivingsordbok ville det kanskje ha vært en gyldig karakteristikk.
Hvis vi er litt mindre opptatt av båser og karakteristikker, og heller lytter til musikken, er det åpenbart for meg at Echoes From Our Time er en nydelig låt, og at fremførelsen er i en høy klasse som vi er vant til fra Vaarin. Og Something er en kanskje enda vakrere låt. For meg er likevel det musikalske høydepunktet den lavmælte sangen There`s No Other. Og den bidrar til å illustrere at Vaarin har en stor spennvidde i stemmeuttrykket.
Sistnevnte låt er også fri for vreng i vokalen, noe som dessverre ikke gjelder på alle låtene. Dette er åpenbart et moderne lyduttrykk, men for gretne gamle gubber som meg kan det lett bli litt i overkant.
Jeg følger fremdeles med videre på ferden og er litt spent på hvor Vaarin sitt Home ender opp å være.
