Innhold:

MIKOO – IT FLOATS Et album som flyter mellom komposisjon og improvisasjon

KRISE – APT OPT KROMA.  Mikrotonalt, og vel så det.

MIKOO – IT FLOATS
Et album som flyter mellom komposisjon og improvisasjon

Livet har lært meg at når man skal introdusere noe nytt, skal man begynne forsiktig. Og dette «nye» er i dette tilfellet mikrotonalitet. Og Mikoo har bare en liten touch av mikrotonalitet, så derfor starter jeg med denne utgivelsen, selv om det ikke må oppfattes som en rangering av akkurat disse to albumene.

Mikoo med debut på Sofa Music

Når Mikoo nå har sluppet sitt andre album It Floats, markerer det et nytt kapittel for bandet, med en debut på det norske plateselskapet Sofa Music, kjent for sin kompromissløse profil innen eksperimentell musikk og improvisasjon. Sofa ble etablert i 1999 av musikerne Ingar Zach og Ivar Grydeland, og har siden vært en viktig plattform for kunstnere som beveger seg i grenselandet mellom samtidsmusikk, fri improvisasjon og lydkunst.

Det at Mikoo nå utgir sin andre CD på Sofa Music understreker bandets tilknytning til denne tradisjonen. Og samtidig er vel denne nye utgivelsen fra Mikoo en av de mer tilgjengelige utgivelsene jeg har lyttet til fra dette plateselskapet på en stund. For noe av det jeg har lært meg å verdsette med Sofa Records er den dypt utforskende tilnærmingen til mye av musikken. Denne gangen er vi altså mer på landkjenning, eller blikkontakt med allfarvei.

Bandet og bakgrunnen

Mikoo ble startet av den slovakiske trommeslageren og komponisten Michaela Antalová i 2016. Mitt tastatur sitt første møte med denne musikeren var for seks år siden, på utgivelsen Solo For Trio, der hun spilte sammen med Atle Nymo og Mats Eilertsen. Hun har bakgrunn fra både klassisk og improvisert musikk, og har tidligere samarbeidet med profiler som Kim Myhr.

Antalová har også gitt ut soloplater som utforsker rytmiske og poetiske landskap – en signatur som er tydelig i Mikoo, men her er det i dialog med fire andre sterke musikalske stemmer. Ina Sagstuen er tekstforfatter, i tillegg til at hun bidrar med vokal og elektronikk, mens Fredrik Rasten spiller på gitarer og sitar. Vojtěch Procházka trakterer tangenter, nærmere bestemt orgel, synth og piano, mens bassisten er Magnus Skavhaug Nergaard – den eneste nykommeren på dette andrealbumet fra Mikoo. På sporet Place gjester den i tillegg den svenske saksofonisten Martin Küchen.

Fra Dear til It Floats

Debutalbumet Dear som kom i 2020 ble utgitt på Jazzland Recordings og viste Mikoo på et sted mellom indiejazz og eksperimentell sangkunst. It Floats føles i etterkant både som en videreføring og et modent oppgjør med intensiteten fra første album, nå innspilt mellom 2022 og 2025 i Praha, Berlin, Lund, Oslo og Nesodden. Det er mikset av Nergaard, mastret av Helge Sten og produsert sammen med Kim Myhr.

Og på dette nye albumet er det en klar bevegelse i det musikalske terrenget, samtidig med at det kanskje er en anelse mindre spredning enn på Dear. Debutalbumet var det litt fristende å plassere i grenselandet mellom jazz og samtidsmusikk, og selv om disse elementene absolutt også er med i It Floats, er vi likevel litt mer over i Indie-terreng.

Produksjonen

Albumet er resultatet av over fire års arbeid, med en prosess som har involvert både strukturert komposisjon og spontane improvisasjoner. Omslagskunsten er laget av Dorothy Hoof, med kunstnerisk regi av Stephen O’Malley. Det gir en visuell ramme som understreker albumets poetiske og utforskende karakter. CDen har også et veldig flott 3-fold CD-cover, som gir en ekstra dimensjon til CD-utgivelsen.

MUSIKKEN

Allerede fra start er det klart at en av heltene på denne utgivelsen er vokalisten Ina Sagstuen. Hun har en nydelig og lyrisk stemmebruk på låten Ties. Og på dette åpningssporet blir også en av albumets karakterer eksponert ganske klart – en karakter som gir meg assosiasjoner til litt drømmeaktig Indie-rock.

Det etterfølgende sporet Chased overrasker litt på flere måter. For samtidig med at det musikalsk er litt mer perkussiv karakter, gir den samme Ina Sagstuen litt assosiasjoner til 60- og tidlig 70-tall med en av fasettene til Grace Slick, den beste- og mest ikoniske av mange vokalister i Jefferson Airplane. Men musikken er likevel på en litt annen planet. Og mens jeg først har havnet på assosiasjonskjøret greier jeg ikke å la være å nevne at introen på Blues gir litt Come Together-vibrasjoner, uten at det skal overdrives. Og også her er musikken svært annerledes, og vi er kanskje et lite stykke fra allfarvei på en fascinerende måte. Den klart drømmende karakteren fra åpningssporet kjennes igjen. Et av flere kandidater til favorittspor på albumet, og kanskje også Michaela Antalová sitt glansnummer.

Three Scars er en annen kandidat til favorittspor, og samtidig en av de mest lavmælte komposisjonene. En spesiell atmosfære der Ina Sagstuen må få en stor del av æren. Det sporet overgås nok likevel av Tide som favorittkandidat, også her en fantastisk vokalprestasjons av Ina.

På avslutningssporet Bells blir Mikoo sine mikrotonale tilbøyeligheter tydelig eksponert, og det er primært en av Fredrik Rasten sine gitarer som står for det.

Lyden

Lyden på denne utgivelsen er god, men varierer likevel litt mellom det utsøkte til rundt pari. Ikke helt på høyde med de aller beste utgivelsene fra Sofa Music.

Terningen

 Selv om det rykker litt i toppkarakteren på en del av sporene får vi beherske oss, og gi dette flotte albumet en solid femmer på terningen. Dette er et virkelig bra album fra Mikoo!

Releasekonserten 9.desember kl20 på MIR i Toftes gate

Les mer om It Floats hos Sofa Music

KRISE – APT OPT KROMA
Mikrotonalt, og vel så det

Dette er det andre albumet til det eksperimentelle samtidsensemblet KRISE. Og der Mikoo touchet litt innom det mikrotonale elementet på albumet It Floats, er det full pakke på Apt Opt Kroma.

Selv om det ikke er helt riktig å si at jeg ikke har lyttet til-, eller for den del skrevet om mikrotonal musikk tidligere, er det definitivt et langt stykke på siden av min hverdagsmeny. Jeg var innom en ganske annerledes variant i Jo David Meyer Lysne sin utgivelse «For Renstemt Klaver» i slutten av februar.

Når det gjelder mikrotonal musikk er det ellers viktig å skille mellom den mikrotonaliteten som skapes ved at noen tradisjonsrike musikkinstrumenter ikke ligger innenfor den tempererte skalaen, og musikk der mikrotonaliteten er et bevisst og kreativt, utforskende element. Og det er den siste kategorien vi befinner oss i på denne utgivelsen fra KRISE.

KRISE

Ensemblet utforsker nye territorier ved å blande ren intonasjon, mikrotonalitet, indierock og folkemusikk på en innovativ måte. Og KRISE opplyser at det er eksperimentering med ideer fra Ben Johnston, Harry Partch og Eivind Groven.

KRISE er ledet av Kristian Enkerud Lien, som også trakterer gitarer. Ensemblet består ellers av trombonisten Emil Bø, Anna Ueland på synth og Bjørn Andre Syverinsen på trommer og synth. De utga debutalbumet Svartsymra for to år siden, og nå kommer oppfølgingsalbumet Apt Opt Kroma to år senere.

Apt Opt Kroma

Etter å ha smakt grundig på Mikoo sitt klanglige univers på It Floats, er det fascinerende å se hvordan et annet norsk prosjekt KRISE tar utforskende musikk i en helt annen retning. Apt Opt Kroma er et album som kombinerer mikrotonalitet, indie-estetikk og avantgardistiske strukturer med en rå energi som både utfordrer og inviterer til dyp lytting.

Der Mikoo beveger seg i et landskap preget av tidvis lyrisk vokal, er KRISE mer analytisk og rytmisk orientert.

Produksjonen

Produksjonen er like kompromissløs som musikken: innspilt hos Ugla Lyd med Morten Qvenild, mikset av Bård Ingebrigtsen og mastret av Helge Sten – et navn som også dukker opp på Mikoo-albumet. Denne forbindelsen er ikke tilfeldig - begge utgivelsene deler en lydmessig presisjon og en vilje til å utforske klangens yttergrenser.

Den fysiske utgivelsen er en flott 180 grams LP på Ingebrigt Håker Flaten sitt label Sonic Transmissions Records, med et enkeltomslag med karakterfull bildegrafikk av ensemblelederen Kristian Enkerud Lien, og et nydelig innercover helt etter mitt hjerte. Det gir en kvalitetsfølelse som er viktig når du håndterer en LP-utgivelse

MUSIKKEN

Det må innrømmes at lyttingen til denne utgivelsen har vært en reise der tilnærmingen til det mikrotonale elementet har gått fra å være en tilvenning til å være mer eller mindre vanedannende. Og i tillegg er det karakteristisk at selv om KRISE bare består av fire musikere høres det nesten et som et lite storband.

VI hopper ut i det, og på de fem komposisjonene som utgjør LPens A-side opplever jeg at musikken har en annen karakter, en karakter der det mikrotonale elementet får en mer dominerende rolle enn på B-siden, men uten at noen av sidene er fremstilt som et samlet epos ala Prog-heltene sine tilnærminger.

A-siden

Åpningssporet med den underfundige- og litt hemmelighetsfulle tittelen Våre riper og hvite hester skal ifølge KRISE ha en referanse til Portishead, men uten de har sagt hva-, og i hvilen låt. Det aner meg at det kanskje er Portishead-låten The Rip det siktes til, med sin omtale av "Wild, white horses». Her oppfordrer jeg lesere til å lytte nærmere om det finnes en musikalsk link, og gi en tilbakemelding på kommentarfeltet i Hifisentralen.

Uansett har dette åpningssporet et særlig intenst og inntrengende uttrykk, der Emil Bø sin trombone er gitt en dominerende posisjon. Også det etterfølgende Laus er intenst og karakterfullt, og også her er det mikrotonalitet som dominerer, sammen med en klar stop-start struktur som jeg stiftet mitt første bekjentskap med på åpningssporet Great Expectations på Miles Davis-albumet Big Fun for femti år siden- rykende ferskt fra Tandy Records i etterkant av en innbringende sommerjobb etter endt russetid. Men musikken var ellers ikke i nærheten av å være sammenlignbar.

Vi hopper videre til «Septimal dans», som har en fascinerende intro med synthbass som gir assosiasjoner til et Elektronika-dominert og rytmisk landskap, helt til Emil Bø igjen overtar arenaen med lange linjer i melodiføringen, får det hele går tilbake i et mer rytmisk dominert terreng. Her får jeg faktisk litt korte assosiasjoner til Art Ensemble of Chicago, selv om dette avantgardistiske jazzensemblet meg bekjent ikke er bevandret i det mikrotonale.

Avrev er en veldig fascinerende kontrast, med perkussive utforskinger i det lavfrekvente området er supplert med det jeg antar er synth-innslag, sammensmeltet i en flott og ambient komposisjon. Kanskje A-sidens høydepunkt.

B-siden

B-siden åpner med et spor som fører oss inn i et litt annerledes landskap, kanskje primært fordi det er Kristian Enkerud Lien sine gitarer som slår an tonen på Presol. Det hele glir sømløst over i Capsol, der Emil Bø sin trombone er førende i et melodisk terreng som er nydelig i sin mikrotonalitet – kanskje en illustrasjon av hva som etter hvert skaper denne vanedannende tilnærmingen til KRISE sin mikrotonalitet.

Den etterfølgende Benjo er det igjen en synthbass som har en sterk rolle sammen med gitar og Trombone, som begge utfolder seg i et mikrotonalt landskap. Her blir også mikrotonale tette samklanger utforsket mot slutten, før vi føres over i den kontrasterende 09 Polygon.

Avslutningssporet Feblater er vel kanskje den fineste og mest lyriske, med sitt heller lavmælte uttrykk.

Lyden

Lyden på denne utgivelsen er veldig bra, og er et aktivum for Apt Opt Kroma. Fin balanse mellom det analytiske og musikalitet.

Terningen

 Med denne utgivelsen har jeg fått et klippekort til en fascinerende og vanedannende reise innen mikrotonal musikk. Dette er en opplevelse jeg neppe hadde forutsett for et par uker siden.. Og det interessante er at det ikke er til tross for-, men mer på grunn av at den er mikrotonal. Det blir derfor en veldig sterk femmer på terningen, en femmer som snuser på sekseren i sine beste øyeblikk.

Slippkonsert i Oslo 28. november på Kafé Hærverk, og på Bergen Kjøtt 11. desember

Les mer om Apt Opt Kroma hos Sonic Transmissions Records