Det er selvfølgelig ikke snakk om en utgivelse der Frank Zappa selv deltar – den fristen gikk ut for over tjue år siden. Men det er like fullt en ekte Zappa-plate i den forstand at den inneholder musikk komponert av Frank Zappa. Ihuga Zappa-kjennere vil sikkert få assosiasjoner av platens tittel, som åpenbart spiller på «The Perfect Stranger» - en låt Zappa har komponert, og som også var undertittelen på en utgivelse i 1984 der den legendariske dirigenten Pierre Boulez dirigerte en del Zappa-komposisjoner på plata Boulez Conducts Zappa.
Situasjonen er altså den at Thomas Søndergård hopper etter Boulez når han dirigerer Kringkastingsorkesteret i disse komposisjonene med samtidsmusikk av Zappa, på en innspilling gjort på Rockefeller i 2010. For ikke å snakke om Peter Rundel og Frank Zappa selv som dirigerer Ensemble Modern i The Yellow Shark, innspilt i 92 og 93 like før Zappa døde av kreft.
Men first things first. For selv om dette er en ekte Zappa-plate, er det ikke en ren Zappa-plate. Den første snaue halvtimen består av komposisjonen Suite for Sampler and Orchestra i ti deler av Heiner Goebbels, og er en del av det større verket Surrogate Cities. ECM New Series har utgitt en rekke CDer med komposisjoner av Heiner Goebbels. Han er en komponist født i 1952, og er dermed vesentlig yngre enn Frank Zappa. Han kan godt ha blitt inspirert av Zappa sin samtidsmusikk, og har uansett laget veldig mye spennende musikk, til tross for at han kanskje ikke er så godt kjent som han fortjener. A Perfect Stranger?
Musikken av Goebbels på denne LaWo-utgivelsen har de egenskapene at i tillegg til å være musikk som passer godt sammen med Zappa sin samtidsmusikk, er det musikk som i mine ører er minst like spennende som Zappa sine komposisjoner. Deler av dette delverket har et musikalsk uttrykk som gir lette assosiasjoner til Zappa sin musikk, mens andre deler minner mer om minimalistgiganten Steve Reich. Særlig gjelder det Reich sitt verk City Life, som i likhet med Surrogate Cities også har urbane snapshots som tema.
Det er blant annet de to åpningsdelene Sarabande/In-Touch og Allemande / Les ruines som minner om Steve Reich sitt City Life, blant annet på grunn av kraftige rytmiske elementer og en del repetitive elementer. Dette er i mine ører veldig spennende musikk, og har også en glitrende fremførelse av Kringkastingsorkesteret.
Blåser- og strykerarrangementene i Curante og Gigue gir på sin side nokså klare assosiasjoner til Zappa sine arrangementer, selv om Curante har en langt mer rytmisk karakter enn de fleste av Zappa sine komposisjoner på denne utgivelsen. Også Bouree og Passacaglia gir sterke assosiasjoner til Zappa, men da til hans mer synth-baserte komposisjoner som f.eks. på utgivelsen Jazz from Hell fra 1986.
Den siste delen av Suite for Sampler and Orchestra vender tilbake til den karakteren som de to åpningsnumrene hadde. Som sagt uhyre spennende musikk som er glitrende uført av Kringkastingorkesteret.
Tilbake til Zappa. Selv om hans musikk er ganske godt kjent, er det ikke på langt nær like utbredt kunnskap om at han var en fremragende samtidskomponist. De fleste kjenner han fra «ren» rockemusikk, gjerne med satiriske eller erotisk betonte tekster. Samtidsmusikk var noe han begynte å lefle med på tampen av 70-tallet. Men det er viktig å være klar over at det er ikke snakk om noen Dr. Jekyll og Mr. Hyde her. Det er på ingen måte en avgrunn mellom hans rockeutgivelser og det han har gjort innen samtidsmusikk. Tvert imot er det klare føringer i det musikalske uttrykket i samtidsmusikken som vi finner igjen i store deler av hans rockeproduksjoner, ikke minst måbæret av perkusjonisten Ruth Underwood, som spilte xylofon, vibrafon og marimba på svært mange Zappainnspillinger allerede fra tidlig på 70-tallet. En viktig musikalsk link til hans senere samtidsmusikk. De som tror at Zappa var en rølpete rockemusiker, har fått et helt feil budskap. Et av hans varemerker var til tider svært intrikate arrangement, og han krevde veldig høy presisjon fra sine musikere.
Den første Zappakomposisjonen på Perfect Strangers er Dog Breath Variations, som også var åpningsnummeret på The Yellow Shark med Ensemble Modern. Minst like interessant er det at denne komposisjonen startet som en rockelåt allerede i 1969 på Uncle Meat, og med klare elementer av samtidsmusikk. Den var også med på Helsinki-konserten i 74, utgitt på YCDTOSA Vol.2, hvor Ruth Underwood briljerer. Men arrangementet på «våre» Dog Breath Variations er mer eller mindre likt det Ensemble Modern fremførte i 92/93. Det vil si et frodig, men tungt og krevende blåserarrangement supplert med strykere. Her kreves veldig høy rytmisk presisjon, og det er veldig godt ivaretatt av kringkastingsorkesteret.
Duprees Paradise er også et av numrene fra Helsinkikonserten i 74, og ble også dirigert av Boulez i 84, sammen med tittelnummeret The Perfect Stranger. Disse to er rytmisk noe mer tilbakelent, men ikke mindre krevende når det gjelder presisjon. Sistnevnte har en litt mystisk karakter, understreket av sine glissando-innslag i strykerekken – for øvrig en karakter som blir fremragende ivaretatt i denne tolkingen.
G-spot Tornado er heftig – også rytmisk. Den har sin opprinnelse fra tidligere nevnte Jazz From Hell, og har en svært hektisk og stakkato karakter. Den var ellers også med på repertoaret i innspillingen til Ensemble Modern.
Avslutningsnummeret Revised Music for Low Budget Orchestra startet sin karriere som Revised Music for Guitar and Low Budget Orchestra på det spennende albumet Studio Tan fra 78, som kanskje var det aller første Zappa-albumet som kan plasseres i båsen samtidsmusikk. Et album som ellers er verd sin pris alene for utrolige The Adventures of Gregory Peckory. På vårt album Perfect Strangers er gitaren droppet, men musikken har ellers mye av den samme karakteren.
Dette er et av de albumene LaWo utgir som er en multikanals SACD. 5.0 miksen er til dels svært offensiv og radikal, og har en mikrofon/instrumentplassering som er egnet til å forarge enkelte konservative stereofile menn. Og fryde andre, som meg selv. Det er i tillegg en svært høy kvalitet på miksen, noe spesielt Suite for Sampler og Orchestra av Goebbels får nytte av. Lydkvaliteten er også fremragende på øvrige parametre.
Jeg opplever subjektivt at det er en forskjell i mengden av romklang fra Goebbels sin Suite til Zappa sine verker. I følge dokumentasjonen er begge deler innspilt på Rockefeller i 2010, og det er trolig under samme arrangement. Likevel opplever jeg at mens romklangen fungerer perfekt på Goebbels sitt verk, er det et par av Zappa sine verker der det er en anelse for mye somklang til at presisjonen i de svært krevende verkene kommer helt tydelig frem. Det gjelder Dog Breath Variations og G-spot Tornado. Dette kan være en vanskelig avveining, og med verker av ulik karakter kan det være vanskelig å finne en balanse som passer til alle, særlig i og med at dette er en live-innspilling med publikum.
Jeg hadde visst veldig mye på hjertet denne gangen, og det er fordi Perfect Strangers er en spesielt interessant utgivelse. Den er spesiell både fordi det er en milepel med innspilling av Zappakomposisjoner, men også fordi den har en spesielt høy kvalitet i alle ledd, og med veldig spennende musikk.
Også surroundmiksen skiller seg fra mengden, og er en grunn i seg selv til å kjøpe denne utgivelsen. Så er du ute etter å komplettere Zappa-samlingen, eller ønsker en utsøkt samling med spennende samtidsmusikk, er det ingen vei utenom. Vi triller ikke terninger i Audiophile.no, men skulle vi gjort det, ville det blitt en soleklar sekser.
Les mer hos LaWo.
