søndag mai 26 , 2019
fredag, 11 september 2015 13:23

TEST: Air Tight Pc-1

Skrevet av

 

De som følger mine tester husker sikkert at jeg var ganske langt oppe i fistel over Air Tight Pc-3, en pickup tett oppunder 30,000 kroner, som jeg fremdeles mener er noe av det aller ypperste man kan kjøpe i prisklassen, og som gir selv langt dyrere pickuper kamp til døra. Riktignok hadde jeg et par forbehold over at den med sin utrolig oppløste topp fort kunne vippe litt over kanten i enkelte anlegg, men hjemme hos meg låt den som noe gudene hadde sendt ned til meg, og flere som var innom syntes også at det var noe av det aller ypperste de hadde hørt uansett pris.

Denne gangen har jeg påtatt meg å teste den nesten dobbelt så dyre storebroren Pc-1. Jeg var rett og slett litt redd for oppgaven da lillebror låter så bra som den gjør. Jeg tenkte hva om jeg ikke hører rare forskjellen........ hva skal jeg da komme med ?

 


 

Heldigvis skulle det vise seg at det slettes ikke var så vanskelig som jeg først var redd for. Forskjellene er slett ikke vanskelige å skjelne. MEN !! - det som ER vanskelig er å klare gjenfortelle hva jeg opplever, men jeg skal da herunder gjøre et ærlig forsøk.

I og med at forhistorien er den samme for Pc-1 som for Pc-3 pickupene, så gjentar jeg bare hva jeg skrev om Air Tight i forbindelse med testen av Pc-3.

Atasushi Miura, eller Miura-San som han heter på japansk, er grunnlegger og leder av Air Tight. Air Tight ble til pga Miura-San's misnøye med kvalitetsforringelse av komponenter fra begynnelsen av 80 tallet. La meg forklare litt mer nøye - faren til Miura var sjefen hos Luxman helt tilbake før andre verdenskrig, og drev bla med utvikling av trafoer hvor kvalitet og presisjon var alfa og omega. Kall det gjerne fullstendig i tråd med stolte japanske håndverkstradisjoner, hvor ære og stolthet spilte og spiller en vesentlig rolle. Miura gikk læretiden sin hos Luxman og jobbet under sin far og videre helt oppover til utpå sent 70-tall. Miura-san har således fullstendig korrekt oppvekst for å kunne drive et firma hvor kvalitet er det aller viktigste. Men tilbake til hvorfor AirTight ble til - på begynnelsen av 80 tallet begynte masse produksjonen av billigkomponenter hvor fabrikkene kjøpe inn deler i bulk fremfor i antall. Og hvor kvalitetskontrollen til de grader sank, ned til et nivå hvor mennesker med stolte tradisjoner som bla Miura-san slett ikke kunne akseptere eller bruke (hva som var blitt) den nye standarden. Løsningen lå i å starte selv og lage alt selv fra håndviklede trafoer til kondensatorer for på den måten ha full kontroll på alt i produksjonen.

Den dag i dag 28 år etter starten er AirTight viden kjent for å lage produkter av ypperste kvalitet, noe som gjenspeiler seg i prisen på en del av produktene, som jo ikke akkurat er gratis. Men vil man ha fra øverste hylle må man også regne med å åpne lommeboken på vidt gap. Så lenge man får full valuta for pengene er det helt ok, spør du meg, og det finnes pr i dag kun et fåtall japanske mestere igjen som innehar en så vidt-ragende kompetanse som det Miura-san har.

 

Test anlegget i bruk har som vanlig bestått av følgende komponenter:

  • Einstein The Tube MKII preamp
  • E.A.R 509 MKII 100 watts rør mono blokker
  • Hovland Stratos Reference monoblokker
  • Høytalerne er Rockport Diva Grand MK II.
  • Det hele er "wiret" oppå med kabling fra Hovland reference serien.
  • Riaa'er i bruk har vært Einstein sin fullballanserte, EAR 324 og Dynamic Precsission fullballanserte i blodtrimmet utgave.
  • Platespiller har i all hovedsak vært Montegiro Luzzo Dupplo påmontert SME V-12 og Da Vinci Nobile armer.

Når jeg tester pickuper bruker jeg alltid å være ganske så systematisk, og jeg har en lang testliste jeg går gjennom hver gang hvor jeg gir enkelt karakterer for vært testpunkt. Hvorpå jeg tilslutt ender opp med en totalsum som forhåpentligvis gjenspeiler pris kontra ytelse.

Ytelsen fra en pickup som koster 60.000.- er ikke nødvendighvis dobbelt så god som en som koster 30.000.-, de siste 30.000.- kan nok av mange oppleves som bortkastede penger, men jeg håper testen min klarer å beskrive hva det er man får for den "dobble" summen.

Yndlingsarmen min er som mange sikkert vet SME V-12, en enkel, men meget fleksibel arm som spiller nær optimalt med de aller fleste pickuper. Det hele handler jo om å la en pickup få så gode arbeidsforhold som overhodet mulig, og jeg mener at SME V-12 gjør denne jobben på en utmerket måte. Enkel og justere er den også.

Air Tight Pc-1 er som sin lillebror Pc-3 en svært enkel pickup å hanskes med, gir man den et par gram stifttrykk og en load på rundt 100 ohm eller mindre, har man et godt utgangspunkt å lytte seg ut fra, litt småjusteringer underveis må man alltid beregne seg. Som sagt så gjort, og etter Baerwalds geometri på innstillingene, var det bare igjen å skride til verket og begynne lyttingen.

Første plate opp på tallerkenen var Ricky Lee Jones sin "Easy money" med sin voldsomme dynamikk hvorpå låtene "Night train train" og "Chuck E's in love" fulgte tett etter. Nærheten og tilstedeværelsen fra disse opptakene gjorde at jeg nærmest fikk litt bakoversveis, men lydsignaturen fra Air Tight Pc-3 friskt i minnet kunne jeg kjapt ovenfor meg selv bekrefte tette familebånd mellom disse 2 pickupene. Lyden var helt klart den samme super veloppløste og dynamiske med STORT, bredt og dypt lydbilde.

Evnen til å gjengi dynamikk er helt fantastisk. Man får litt følelsen av at de fleste andre pickuper er litt halvdaffe i forhold. Både Pc-1 og Pc-3 har denne rappe eksplosive måten og gjengi dynamikk på. Det er som de fleste pickuper har 100 hk's motor og som om de to Air Tight-søsknene har 5000 hk, om jeg kan forklare det hele på den måten.

Suzanne Vega's Sollitude standings er annen fast testplate hos meg og enkelte av låtene har et vell av detaljer som setter noen og enhver platerigg på prøve, og det er på slike plater som denne at Pc-1 viser seg å være sine lillebror overlegen, måten Pc-1 henter ut mikrodetaljer på, og gjengir hver eneste detalj formelig som en og en, med hver sin egen atmosfære og luft rundt seg er enormt å oppleve, Pc-1 pensler de sarteste detaljer klart og tydelig utover et stort bleket lerret på en slik måte at jeg knapt finner ord. Air Tight Pc-1 kan sies å være ultraanalytisk, men jeg vil på ingen som helst måte kalle den anemisk, det hele foregår bare liksom en klasse opp.

Thelma Housten's gamle klassiker I've got the music in me var neste opp på platetallerkenen, og igjen dro Pc-1 ut detaljer jeg knapt har hørt tidligere fra denne innspillingen, og igjen med denne siste prikken over "i"'en hele tiden, masser med luft rundt instrumentene og levende og dynamisk.

Tracy Chapmanns "Crossroads" er også en gammel, men meget god innspilling med Tracys kraftige stemme rungende i rommet var det nesten så jeg måtte klype meg selv i armen for å forstå at jeg ikke var på live konsert i lytterommet mitt. Altså igjen svært levende gjengitt. Når Hans Thessink tråkker i gang "Call me" blir ikke akkurat live følelsen mindre, rocke foten går konstant, volumet går oppover, svetten begynner og piple i panna og jeg er helt med på notene.

Problemet når man først blir så gira og har slik lyd er at man ikke får stoppet lyttingen.

Det er fort gjort at klokken passerer både 02.00 og 03.00 før Ole lukkeøye kommer på besøk, noen ganger går det helt frem til resten av huset våkner opp. Det blir liksom sånn at jeg bare må spille en til hele tiden, og vipps så stikker kona nesa inn og lurer på om jeg vil ha frokost snart. Og svaret blir som dere sikkert allerede visste nå - skal bare spille EEEEEN til først.

Audiophile Arve var innom når jeg testet Air Tight Pc-3 og han har senere nevnt at det er antakeligvis den beste pickupen han har hørt. Vel Arve - denne er et godt hakk bedre, så stålsett deg før lytting på Pc-1 Arve.

Forskjellen mellom en super 30,000 kroners pickup som Air Tight Pc-3 og den dobbelt så dyre Pc-1, ligger altså i de fine små detaljene og evnen til å grave frem prikken over "i"'en hele tiden. Pc-3 klarer alt utenom denne superdetaljeringen, Pc-1 klarer også å gjengi denne utpenslingen av supersarte detaljer på en måte som kan ta pusten fra deg som den "billigere" av de to må se seg slått på.

MEN !! Air Tight Pc-1 og Pc-3 er ikke for alle anlegg og eller smak, oppløsningen i toppen på disse pickupene er av en slik karakter at mange opplever de som litt lyse, og at man balanserer litt på en knivegg. Hjemme hos meg låter begge pickuper helt fantastisk og jeg synes de begge hører hjemme blant topp 3 i respektive prisklasser. Har man en topp vinylrigg og aller helst en 12" arm eller lengre synes jeg man skylder seg selv å høre en Air Tight Pc-1 før man handler pickup i denne prisklassen. Air Tight Pc-1 får således en av mine klareste anbefalinger så fremt du kan gi den optimale arbeidsforhold.

 

Rudi,

September 2015.

 

Takk til Exotic Audio for utlån.

 Forhandlere i Norge er Audioaktøren og NAS (Norsk Audioteknikk).

Lest 3994 ganger
Rudi

Vinylguru

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Nyeste Tester / Artikler

De 20 nyeste Hovedartiklene:

Nyeste Nyhetsoppslag

Nyeste Musikkartikler

Annonser

Annonsere på Audiophile.no?

Audiophile.no i flere kanaler:

Nyeste fra Audiophile-TV

Les det digitale tidsskriftet AUDIOphile No.1:

Annonser

Nyeste tråder på Hifisentralen

Nye plateutgivelser