Den særpregede russiske komponisten Alfred Schnittke levde fra 1934 til 1998. Han oppfattes gjerne av mange som komponisten med det tyske navnet, men som egentlig er russisk. Det er nok bare delvis riktig, for han var egentlig tysk hele tiden, med både far og mor med tysk opprinnelse. Han var født i Engels ved elven Volga, i et område med tyske bånd. Selv definerte han seg som russeren uten en dråpe russisk blod, og etter en periode fra 1977 der han oppholdt seg- og jobbet mest i Østerrike og Tyskland, fikk han tysk statsborgerskap og flyttet til Hamburg i 1990.
Han var en moderne komponist som knyttet musikalske bånd til eldre komponister, ofte i form av lånte motiv. Dette var et av hans aller sterkeste varemerker, og han hadde et veldig aktivt forhold til gjenbruk av eldre komponisters musikk.
Schnittke skrev en del filmmusikk, men hadde også en veldig stor samling med kunstmusikk for større besetninger, i tillegg til en del kammermusikk. Han skrev mange symfonier, og i likhet med mange store komponister før han, var han en av de som døde like etter å ha skrevet sin niende.
Denne utgivelsen inneholder Schnittke sin tredje symfoni, som ble komponert i 1981, og var et bestillingsverk for konserthuset Gewandhaus i Leipzig. Det er en symfoni som har en ekstrem musikalsk spennvidde.
Den åpner i førstesatsen Moderato med en harmoni som vokser til et crescendo, for så å veksle mellom å falle av, og vokse igjen. Andresatsen Allegro har store kontraster, der det åpner veldig lett og lyst, før det går over i stor dramatikk, og mer moderne tonespråk. Og det er i denne overgangen at mine første assosiasjoner til den langt yngre norske komponisten Flint Juventino Beppe dukker opp. Dette gjelder både den frie, nesten fandenivoldske musikalske fraseringen, men også en del bruk av klangbilder. Allegro er ellers den satsen med størst musikalsk spennvidde, og scenebildene skifter flyktig på tvers av århundrene. Vi finner flere steder sitater fra Mozart sine klaversonater. Men det interessante er ikke at Schnittke bruker disse musikalske sitatene, men hvordan han bruker dem.
Også i den tredje satsen Allegro pessante dukker assosiasjonene til Beppe opp. Dette er ellers en mer gjennomført moderne sats, med høy dramatikk og stor tyngde. Tonespråken kan glimtvis gi link til en Schotakovich, men det er også innslag av el-gitar, og Schnittke presterer det mesterstykket å la en el-bass nærmest opptre som solist med den største selvfølge i en ellers fullspekket instrumentering.
Som en litt morsom kuriositet dukker det noen steder i tredjesatsen opp assosiasjoner til Musique Mecanque, en særdeles spennende og annerledes utgivelse av jazzmusikeren Carla Bley, som her beveger seg i skulderområdet mot klassisk- og samtidsmusikk.
Adagiogir en stor kontrast med sin nærmest lyriske åpning. Hele denne satsen er ellers veldig assosiert til Gustav Mahler, ikke i form av direkte sitater, men i tonespråk og musikalsk atmosfære. Den er ellers en veldig flott avslutning av en særdeles spennende tredjesymfoni fra Alfred Schnittke.
Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin (The Radio Symphony Orchestra Berlin) har sin historie helt fra 1923, og har hele tiden hatt et nært forhold til samtidsmusikk. På PENTATONE har de tidligere deltatt på et stort antall innspillinger, der en komplett serie med Richard Wagner sine operaer er det mest dominerende. RSB dirigeres her av Vladimir Jurowski, som ellers er høyt profilert også fra London Philharmonic Orchestra, Orchestra of the Age of Enlightenment og Russian State Academic Symphony Orchestra.
Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin gjør en strålende jobb med fremførelsen av Alfred Schnittke sin tredje symfoni. Spesielt er det grunn til å berømme dirigent og orkester for den mesterlige måten de store musikalske kontrastene blir forent på.
Lyden.
Schnittke sin tredje symfoni ble innspilt i Haud des Rundfunks i Berlin, i juli 2014. Orgelet er innspilt separat på Seifert-orgelet i St. Matthias-Kirche, Berlin-Schöneberg . Utgivelsen er som alltid eller hos PENTATONE I form av hybrid multikanals SACD, som i tillegg har stereospor som DSD + redbook.
Lyden på Schnittke – 3rd Symphony er meget god. Det er gode dynamiske kontraster, og stereoperspektivet er fjellstøtt. PENTATONE har en noe mer offensiv multikanalsmiks enn på en del av sine andre utgivelser, i form av at vi kommer noe tetter på orkesteret. Og det passer utgivelsen svært godt, ved at det gir bedre innblikk og involvering i det store orkesteret og de tidvis komplekse orkesteringene.
Innpakning.
Jeg har behov for å fremheve at PENTATONE på sine utgivelser den siste tiden har funnet frem til en ekstra tiltalende innpakning, ved at den tradisjonelle jewel-case i SACD-stil har blitt supplert med et papp hylster ganske tilsvarende det ECM-benytter på sine utgivelser. I kombinasjon med en ensartet og elegant sort utførelse på selve plateetiketten gir dette en særlig delikat innpakning. Noen vil kanskje mene at dette er uvesentligheter, men jeg mener at alt for mange plateselskap undervurderer betydningen av å gi platene en innpakning som forsterker eiergleden. Ikke minst i vår tid, da det fysiske platemediet blir sterkt utfordret.
Alfred Schnittke – 3rd Symphony
Dette er en spesielt spennende utgivelse som gir en utmerket anledning til å bli kjent med en av det forrige århundres mest spennende komponister. Alfred Schnittke føyer seg inn i en rekke av moderne komponister som beholder kontakten med tidligere musikk, og han gjør det på en svært særpreget måte.
Schnittke sin tredje symfoni er noe av det mest spennende han har skrevet, og Rundfunk-Sinfonieorchester Berlin dirigert av Vladimir Jurowski er glimrende budbringere av dette egenartede musikalske budskapet, på en SACD med lyd av høy klasse.
Les mer om Alfred Schnittke – 3rd Symphony hos Pentatone.
Les også vårt portrettintervju av PENTATONE.
