Deer Head Inn er ifølge dem selv den eldste jazzklubben i USA med kontinuerlig drift, og ligger i Delaware Water Gap i Pennsylvania – en av vippestatene som ikke gjorde jobben sin tidligere denne uken. Men det er historie nå inntil videre, og det samme er også det historiske opptaket fra en aften høsten 1992, da Keith Jarrett besøkte denne jazzklubben med sin trio.

Men denne gangen var det ikke den helt ordinære trioen hans, som vanligvis har bestått av Gary Peacock på bass og Jack DeJohnette på trommer. Nå var Jack DeJohnette erstattet av Paul Motioan, en trommeslager som også har hatt en veldig lang fartstid med Keith Jarrett i hans tidligere karriere, men dette møtet den 16 september var et slags uannonsert reunion.

At the Dear Head Inn

Innspillingen denne kvelden resulterte i en liveplate i 1994 med tittelen At The Dear Head Inn, og dette har vært en av mine favorittutgivelser fra den mer konvensjonelle delen av Jarrett sin katalog – ikke minst på grunn av en fantastisk gjengivelse av den klubbatmosfæren som gjennomsyrer utgivelsen, der noe over hundre tilhørere var til stede inne i lokalet, supplert av en større mengde ute på terrassen.

The Old Country

Og så viste det seg at denne 1994-utgivelsen bare var halve historien, for det har vært en omtrent like stor mengde musikk som har vært tatt opp fra denne kvelden, og som ikke ble med på den opprinnelige utgivelsen. Den gode nyheten er at resterende del av konserten ble utgitt i dag, fredag 8. november 2024. Og dette materialet er av like høy musikalsk kvalitet som det som ble utgitt i 1994. Og selvfølgelig er også den fantastiske klubbatmosfæren formidlet minst like godt her som på At the Dear Head Inn.

Albumet inneholde 8 låter, og har en samlet spilletid på godt over en time. Og jeg er vel ekstra svak for de sporene der Keith Jarrett er i det aller mest lyriske hjørnet. På denne utgivelsen betyr det at det er veldig krevende å komme unna det andre sporet med standarden I Fall In Love Too Easily som en favoritt på albumet. Og ikke minst når Gary Peacock kommer inn blir det utrolig vakkert. Peacock er en bassist som har vært Jarrett sin sidemann på de aller fleste trioinnspillingene, og han presterer alltid et fantastisk samspill med Keith, et samspill det er fristende å anta får Jarrett til å yte ekstra, der de gjensidig lytter til hverandre.

Some Day My Prince Will Come er det andre sporet jeg vil fremheve på denne utgivelsen. Dette sporet ble udødeliggjort av Miles Davis på hans utgivelse med samme navn i 1961 på en utgivelse jeg ble godt kjent med et drøyt tiår senere, selv om denne låten selvfølgelig først ble kjent gjennom Disney sin film Snøhvit. I Jarrett sin tapning får denne låten naturligvis en helt annen karakter enn den Milde Davis ga den sammen med Coltrane.

Avslutningslåten How Long Has This Been Going On er for meg av samme lyriske kaliber som I Fall In Love Too Easily, i hvert fall nesten. Og det blir veldig tydelig at det er når the lights are low at Keith Jarret får vist en av sine aller beste sider. Men du verden hvor mange andre fantastiske siden han har,

Lyden

Lyden på denne utgivelsen er av virkelig høy kvalitet. Det er vi vant med fra før med Keith Jarret sine utgivelser på ECM, og i tillegg får vi den flotte klubbatmosfæren strålende gjengitt som er ren bonus. Skille jeg likevel pirke på noe, må det være at det kanskje låter enda en anelse mykere på At The Dear Head Inn enn på enkelte av sporene på denne utgivelsen..

Oppsett for platesmakingen

Platesmakingen har blitt foretatt med dette oppsettet:

• Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 44,1kHz, frekvenskorrigert for B&W 706 S2
• Denon PMA-3000NE via analog inngang. (f.t. på test)
• Bowers & Wilkins 706 S2

Terningen

  Terningen vaklet litt mellom en femmer og en sekser. Men denne gangen vippet den ned til en sterk femmer.

Les mer om The Old Country hos ECM