Dette er første gang jeg retter min oppmerksomhet mot den finske akkordeonmusikeren Harri Kuusijärvi. Han ga ut et nytt Album den 17. januar, og denne gangen var det med en trio som spiller noe det er uunngåelig å definere som jazz. Ganske rendyrket- og litt snill jazz, men det må ikke mistolkes til uinteressant eller uspennende. For til tross for at det er relativt lett tilgjengelig og melodifokusert musikk, er det samtidig nyskapende og spennende. Dette er ikke musikk jeg har hørt før.
Trioen
Men la oss presentere musikerne i denne trioen, der Harri Kuusijärvi åpenbart er hovedpersonen. Kuusijärvi har en del andre utgivelser på samvittigheten, og det er sjangermessig en temmelig stor spennvidde, der han både flørter med mer rendyrket samtidsmusikk, og også involverer seg i jazz-rock med et snev av 70-tallsvibrasjoner i bandet Koutus.
På utgivelsen Aallot spiller han akkordeon sammen med bassisten Jori Huhtala og trommeslageren Mika Kallio. Og kompet på trommer og bass fremføres i et landskap som gir koblinger til ganske tradisjonell akustisk jazz. Og med akkordeon som hovedinstrument er det vel dermed ganske åpenbart at vi her har en akustisk jazztrio?
Kanskje ikke, for vi oppdager ganske umiddelbart at det er et annet element involvert. Er det noen som har børstet støvet av en Mini Moog ellerno`? Ikke helt, for Harri Kuusijärvi trakterer noe han kaller et elektronisk utvidet trekkspill. Det er ikke gitt detaljerte opplysninger om hva dette går ut på, men mine assosiasjoner går til gitar-synth og blåse-synth som var litt utbredt en periode. Men i dette tilfellet altså med en akkordeon som vertsinstrument? Om det er snakk om en modulering av de akustiske akkordeontonene eller et mer MIDI-basert konsept vites ikke.
For meg er dette et av de virkelig interessante elementene i utgivelsen, for konvensjonelle akkordeon-klanger flyter harmonisk og musikalsk sammen med lekende synth-toner og skaper musikalsk spennende musikk, som samtidig er vakker og velklingende. Ofte i en dialog.
Smakebiter
Mange av låtene i dette albumet har låtnavn med en geografisk tilknytning til området i Tornedalen i grenseområdet mellom Sverige og Finland.
Etter en rolig og fabulerende åpning i sporet VItsaniemi, får vi en flott låt kalt Gøteborg, som har liflige synth-lignende toner som gir en musikalsk magi, supplert av mer konvensjonelle akkordeon-toneløp. Også Mustavalkoinen er blant mine favorittspor, og har en litt mørk grunngroove på akkordeon, supplert av suggererende, syntetiske klanger.
Savua gir en litt svevende atmosfære med sin dominerende «synth-solo» i midten, og den låten kommer foran det som for meg er albumets transportetappe – Jokkmokk. På Kalix har vi et lydlandskap preget av mystikk.
Det avsluttes, med albumets tittelspor Aallot, som betyr bølgene. Dette serverer en lavmælt og fabulerende dialog mellom rene akkordeon-toneføringer og en litt svevende syntetisk melodilinje. Vakkert.
Lyden
Utgivelser med denne musikalske retningen har en tendens til å også ha en lydkvalitet godt over middels. Eller kanskje det er snakk om at musikken ikke er spesielt utfordrende å lage gode innspillinger av? Uansett er lyden på denne utgivelsen på plateselskapet Flame Jazz vellykket, og jeg vil spesielt fremheve den varme og inderlige gjengivelsen av Harri Kuusijärvi sitt akkordeon. Den har en veldig fin klangbalanse, og gjengis også med et veldig godt nærvær på det oppsettet jeg benyttet.
Oppsett for platesmakingen
Platesmakingen har blitt foretatt på dette oppsettet:
- Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 44,1kHz, frekvenskorrigert for B&W 706 S2
- Denon PMA-1500AE og Bowers & Wilkins 706 S2
Terningen
Jeg var ikke et øyeblikk i tvil om dette må bli en femmer på terning, en sterk femmer. Og det som gjorde at den til og med snuste litt på sekseren i gode øyeblikk er at denne utgivelsen har en så nyskapende musikk som samtidig er ganske lett tilgjengelig.
Les mer om Aallot hos Harri Kuusijärvi