Likevel er det nok mange av oss som syns at de ti-tolv første albumene av Chicago var de beste, og at de tre første kanskje var aller best. Det ble litt game over for Chicago etter at Terry Kath døde i forbindelse med et vådeskudd en sen nattetime i 1978. Og siste rest av entusiasme forsvant for de av oss som likte Chicago best som et rocka band med blåserrekke etter at Peter Cetera sin kommersielle soft-balladelinje fikk dominere en kort stund sent 70-tall og tidlig 80-tall.

Men likevel har det vært litt vanskelig å slippe taket, også på nyere utgivelser, og studioalbumene Now (Chicago XXXVI) i 2014 og Born For This Moment (Chicago XXXVIII) i 2022 har definitivt inneholdt åpenbare lyspunkt.

I tillegg til et lite antall studioalbum med ny musikk har Chicago utgitt en rekke tøysete kompilasjoner og julealbum de seneste tiårene. Og så har det kommet en lang rekke livealbum med variert kvalitet.

Chicago i 2024

Selv om flertallet av det som opprinnelig var et 7-manns-band nå er borte, er det fremdeles tre som holder koken. Robert Lamm har vært en slags frontfigur hele tiden, og sammen med Lee Loughnane og James Pankow utgjør de stayerne i Chicago. Og det etterlates absolutt et inntrykk av at de fortsatt yter utmerket. Til sammen er et nå 10 bandmedlemmer i Chicago

Live At 55

I utgangspunktet kvalifiserer senhøstens utgivelse derfor bare til et forsiktig gjesp. Men det er før man fordyper se litt i hva dette er, og oppdager at det er to forhold som gjør at dette likevel er en utgivelse vi gamle Chicagoentusiaster bør få med oss. For det første har Chicago med en lang rekke gjesteartister - Chris Daughtry, Robin Thicke, Judith Hill, VoicePlay Christone “Kingfish” Ingram og Robert Randolph.

I tillegg er det mest interessante gjesteinnslaget Steve Vai, som fikk en karriere gjennom Zappa på slutten av 70-tallet. Og det som gjør Steve Vai ekstra interessant er at han er en gitarist som kan regnes å tilhøre samme høye klasse som Terry Kath gjorde, i hvert fall nesten. Og selv om man skulle regne han som like bra som Terry Kath kan han aldri bli noen erstatning. På samme måte som Simon & Sinatra aldri ville blitt helt det samme som Simon & Garfunkel

Arven etter debutalbumet CTA

Det andre aspektet som gjør Live At 55 til noe spesielt, er at dette er et slags 55-års jubileumsalbum, der deres debutalbum Chicago Transit Authority (CTA) har blitt viet spesiell oppmerksomhet, og det liker vi. Hele den første bolken i Live At 55 har spor fra CTA i kronologisk rekkefølge, og bare de mest spesielle sporene har blitt utelatt.

Introduction er for meg en kandidat til å være tidenes beste Chicagolåt, og da gir det et ekstra perspektiv at det var åpningssporet på bandets debutalbum, som på toppen av det hele var et dobbeltalbum. Og sett i lys av det var det en fantastisk djerv åpning. Robert Lamm demonstrerer at han fremdeles behersker B3 (eller noe), men han får det til å låte veldig annerledes her enn i 1969.

Does Anyone Really Know What Time It Is har aldri vært mitt favorittspor på CTA, men det star seg likevel bra på Live At 55

Beginnings er en annen av de bedre låtene fra CTA. Den er skrevet av Robert Lamm, og i likhet med på originalen høres det ut til at det er han som synger også på denne jubileumsutgaven. Litt annerledes arrangement gir en forfriskende opplevelse, uten at jeg vil si at det er en klar forbedring. Pianaoinnslaget er nytt og annerledes, og også blåser arrangementet er nyfrisert. Og du kniper aldri blåserrekka til Chicago i å være upresis.

Også Questions 67 og 68 er blant mine favorittlåter og på CTA var det Peter Cetera sin vokal som dominerte. Og dette var så tidlig i Chicago sin karriere at Peter Cetera var en entydig gigantisk ressurs for Chicago, i motsetning til et tiår senere da han bidro til å føre badet i et spor som ikke var etter min smak.

South California Purples er en låt som har vært et ganske sjeldent innslag på liveinnspillinger fra Chicago. Denne tolkingen er ganske annerledes, og er også det første av sporene der Steve Vai trakterer gitaren. Også her er det Robert Lamm som har signert låten, og han trakterer vokalene i 2024 som for 55 år siden. Praktfullt.

Steve Vai spiller også gitar på Poem 58, også det et sjeldent innslag på liveinnspillinger. Og dette er faktisk en av de aller mest interessante- og mest annerledes tolkingene på albumet, selvfølgelig ikke minst takket være gjestegitaristen. Kandidat til albumets beste spor, og det er det ikke bare Steve Vai som bidrar til.

I`m A Man er helt umulig å komme forbi blant stjernesporene på Chicago sitt debutalbum, selv om det egentlig var en coverlåt lånt fra Spencer Davis Group, og den eneste coverlåten i manns minne fra Chicago.. Og selv om også denne tolkingen er frisk, greier jeg ikke å komme unna savnet av vokalmiksen med Peter Cetera og Terry Kath. For ikke å snakke om sistnevnte sin gitar. Lange trommesoloer var 70-tallet sin greie, og Danny Seraphine greide å gjøre dem langt mer interessante i 1969.

Smakebiter fra resten av albumet

Dialogue Pt. I og II er hentet fra Chicago V, der det var et vokalt samarbeid mellom Terry Kath og Robert Lamm. Denne tolkingen når ikke helt opp til gamle høyder

Mongonuceousis er et av innslagene fra Chicago VII med glimt i øyet. Dette albumet var det kanskje mest originale av alle Chicagoalbumene, der bandet forsøkte mange ulike retninger som hadde litt jazz i munnvikene.

Make Me Smile, Color My World og Now More Than Ever er alle gjenhør fra Chicago II, men uten at de greier å berike Chicagohistorien nevneverdig i mine ører.

Jeg er litt vaklende i mitt syn på tolkingen av Wishing You Were Here. For på den ene siden er dette egentlig en veldig bra og interessant versjon, og tydelig annerledes enn originalen på Chicago VII. Og den originale versjonen er faktisk en perle. Jeg blir fristet til å sakse inn det jeg skrev om Wishing You Were Here for ca. 5 år siden, i min omtale av Chicago VII:

Da jeg hørte på denne for første gang på temmelig mange år ca. en uke før skrivende stund, gikk det ufrivillige ilinger nedover ryggen under introen. Og jeg som tenderer til å være kritisk til Peter Cetera, i hvert fall når han slipper til med søte ballader i fri dressur, fikk et forklaringsproblem. For det er ikke til å komme fra at dette er ganske nydelig. Dukket det kanskje opp noen gamle minner i det skjulte…? En morsom detalj er at all musikken ble innspilt ferdig før vokalen ble lagt på. Og Cetera, som selvfølgelig hadde planlagt seg selv i rollen som eneste vokalist, oppdaget at han hadde bommet litt på tonearten. Den lå litt for lavt for hans stemme, noe som førte til at han måtte dele oppgaven med Terry Kath. I mine ører er dette bare en av kvalitetene med låten.

In The Country er et av høydepunktene fra Chicago II, både da og nå. Det samme greier ikke jeg si om den påfølgende Saturday In The Park. I Live At 55 opplever jeg en gjestevokalist som forgjeves forsøker å slepe denne låten litt over soulterreng

25 or 6 to 4 er selvfølgelig en av Chicago sine største hits, hentet fra deres 2. album. På denne innspillingen funker det ikke helt. Delvis blir det lit for trangt i arrangementet, og dessuten er vel dette bortimot kandidat til albumets dårligste lyd. Og på toppen av det hele har Terry Kath sin gitar aldri vært er savnet.

Lyden på Live At 55

 Bare for å ha sagt det med en gang: lydkvaliteten er ikke grunnen til at du skal lytte til dette albumet. Men i rettferdighetens navn skal det sies at den varierer fra anstendig til smågroggy.

Men til tross for en delvis begrenset lydkvalitet lar jeg terningen vippe over på en svak femmer, og det er fordi det er et betydelig antall interessante tolkinger på et album, der ikke alt fungerer like godt.

Les mer om Live at 55 hos Chicago