The Last Record Album (Deluxe Edition) er en sånn utgivelse, og man skal ikke ha særlig mye fartstid som platesamler før man aner hva dette dreier seg om. Og da sikter jeg ikke til originalalbumets tittel, som i seg selv er en liten merkverdighet. «The Last Record Album» hevdes å antyde at dette kunne være bandets siste plate – noe det selvfølgelig ikke var. Men tittelen speilet kanskje Lowell Georges ambivalens og interne spenninger i bandet på den tiden. Det jeg siktet til var den delen med "Deluxe Edition". Ordvalget er i seg selv ikke spesielt besnærende, men vi har blitt vant med at en Deluxe Edition inneholder bøttevis med ekstramateriale, og i dette tilfellet altså det meste av ekstramaterialet ikke utgitt tidligere.

Utgivelsen

Utgivelsen kommer i fire ulike versjoner:

4CD-boks:

• Disc 1: Ny remaster av originalalbumet fra 1975.
• Disc 2: Hotcakes, Outtakes, Rarities – demos, alternative versjoner og tidligere uutgitte spor.
• Disc 3 & 4: Hellzapoppin’ – komplett liveopptak fra Halloween-konserten på Orpheum Theatre i Boston, 31. oktober 1975.

2LP-utgave: Inneholder remasteren og studio-rariteter.

Digital versjon: Tilgjengelig med samme innhold.

Eksklusiv CD (kun via Rhino.com): Liveopptak fra Charlton Athletic Football Ground i London, mai 1976.

Jeg har lyttet til den digitale versjonen, som da skal være identiisk med 4 CD boks-versjonen. Og så skal det innrømmes at jeg også gjerne skulle ha tatt en prøvesmak på den eksklusive CD-versjonen utgitt på Rhino, med Liveopptak fra Charlton Athletic Football Ground i London.

Volum 1 – remaster av originalalbumet

Rent musikalsk er dette identisk med originalen fra 1975, og sånn sett det minst interessante. Slike remasteringer vil alltid være avhengig av kvaliteten på den jobben som gjøres, og jeg har ikke gått inn og sjekket den originalen som ligger på TIDAL/Qobuz, som i sin tur også kan være remastret. Men lyden på denne 2025 remasteren later til å være av god kvalitet, selv om den ikke er proppfull av dynamikk.

Et av de største musikalske høydepunktene i mine ører er låten All That You Dream, som også var en av de beste sporene på albumet Waiting for Colombus. Men denne studioversjonen har også sine kvaliteter som ikke nødvendigvis er like tydelig på WfC. Det er også en litt tungsindig og sørgmodig karakter over både Long Distance Love og Somebody‘s Leavin‘ som taler til den litt sentimentale siden av meg. Day or Night er en av Little Feat sine aller beste låter, men jeg savner den bundlingen vi får på det tidligere omtalte Livealbumet Waiting for Colombus. Og dessuten blir det i sistnevnte tapning behørig demonstrert at Little Feat var et vanvittig bra Liveband.

Volum 2 - Hotcakes, Outtakes, Rarities

Innledningsvis er det tre litt merkverdige demoer, før vi blant annet får servert en veldig bra alternativ versjon av All That You Dream, med en ekstra flott og litt lang intro. Denne låten dukker ellers opp i en annen versjon som siste spor, en versjon jeg ikke finner like interessant.

Front Page News er en låt jeg første gang stiftet bekjentskap med på albumet Down on The Farm som ble utgitt 1979. Men denne versjonen har innspilt tidligere i 1974, uten at den ble benyttet da. Også sporet High Roller et slags pre-ekko av versjonen som kom i 1977 på Time Loves a Hero. En låt godt over pari.

En instrumentalversjon av Day or Night er faktisk en litt spennende sak, som alternativ til de velkjente utgavene.

Volum 3 og 4 – Live at the Orpheum Theatre

Ok – nu kjør vi. Her er vi over på Little Feat Live i midten av sin glansperiode midt på 70-tallet. Dette konsertopptaket er fra Orpheum Theatre i Boston i Massachusetts den 31. oktober 1975, for nøyaktig femti år siden neste fredag. Den digitale utgaven som ligger på TIDAL og Qobuz som jeg har lyttet til består av 15 spor, mens komplett setlist skal bestå av totalt 23 spor.

Både åpningssporet Two Trains og den påfølgende Skin it Back er veldig bra låter, som også har gode tolkinger her. De setter litt standard for drivet i konserten. Til vi kommer til selve lakmustesten – mitt favorittspor fra Waiting for Columbus. Fat Man in the Bathtub er en utrolig bra låt, og det er spesielt det litt intrikate rytmiske som fenger meg, og har gjort det i nesten femti år. Og det må bare erkjennes at denne versjonen ikke er helt på høyde med versjonen på WfC. Og så må vi ta med i betraktningen at Little Feat hadde med seg blåserrekka Tower of Power på det legendariske livealbumet. Men når det er sagt er også denne versjonen fra Boston veldig bra, selv om lyden er godt under pari sammenlignet med lyden fra de andre låtene på konserten.

Et nytt høydepunkt fra WfC er A Apolitical Blues, med sitt vekselvis haltende rytmiske uttrykk som er magisk. Og denne Boston-versjonen er jeg ikke umiddelbar klar for å erklære som svakere enn versjonen på WfC. De er en del forskjellige fra hverandre, men vi får dømme det til remis. Lyden er forresten en del bedre på denne låten enn på Fat Man, av en eller annen grunn.

On Your Way Down er også en veldig bra tolking av coverlåten som først ble utgitt på LF-albumet Dixie Chicken. Og så er det langt mer saftig tolking av Day or Night i Bostonkonserten enn på de to studioversjonene vi hørte på Volume 1 og 2. Faktisk er Lowell Goerge sin gitar i overkant av det som presteres på WfC, og Bill Payne sin stakkato keyboardintro er nydelig. Hadde det hele bare blitt innledet med Time Loves a Hero ville det hele vært magisk. Men den låten var enda ikke laget i 1975. Bill Payne har en veldig utagerende B3-solo midt i løpet som er med på å krydre. Her har B3en til Payne innimellom en vreng til tider som kunne gjort selv Jon Lord misunnelig. Men det er neppe en Marshall-produsert vreng. Day and Night er definitivt konsertdelen av albumets foreløpige høydepunkt. Men jeg er ikke helt sikker på om det varer veldig lenge, for All That You Dream er også vanvittig bra på Bostonkonserten – minst på høyde med min tidligere favoritt fra WfC.

Vi kommer ikke unna å snakke om Willin` - en låt jeg opplevde fra rett ved scenekanten på Little Feat sin konsert på jazzfestivalen i Molde i 1990. Utrolig fin låt, som er god også på Bostonkonserten. Og så må det nevnes at Spanish Moon er en verdig avslutning av denne konserten, og en fin tolking på høyde med tolkingen på Waiting for Colombus.

Lyden

Lyden på Volume 1 og Volume 2 er godt over pari for studioalbum fra Little Feat fra 70-tallet. Det eneste jeg kunne ønsket meg var et hakk bedre dynamikk. Jeg opplever derimot en litt variabel kvalitet på lyden på Bostonkonserten på Voume 3 og 4. Det er et lavpunkt på Fat Man, og så blir det bedre etter hvert. Det er et kjent fenomen at lyden noen ganger ikke er optimal i starten av en konsert, og så justerer man seg inn etter hvert. Om det er dette som skjer her, vet jeg ikke.

Oppsettet

Denne gangen er elektronikken et testsett fra Cyrus bestående av forsterkeren Cyrus 40 AMP og streameren Cyrus 40 ST. Et eksemplar av strømforsyningen Cyrus 40 PSU er også på plass, men venter på fase 2 av testen før den får lov til å komme i aktivitet. Høyttalerne er B&W 706 S2.

Terningen

Jeg var i tvil denne gangen. På et tidspunkt hadde jeg bestemt meg for å være litt streng, og la terningen vippe tilbake på en femmer, under begrunnelsen at Waiting for Colombus var referansen. Men etter hvert reflekterte jeg over at den referansen har jeg selv definert som tidenes beste live rockealbum, og at det må være rom for flere LF-albume med terningkast 6. Og dessuten var det faktisk flere spor på Bostonkonserten som er på høyde med tilsvarende versjoner på Waiting for Colombus, så vi får la nåde gå for rett, og gi også The Last Record Album (Deluxe Edition) en sekser.