Jeg vil anta at så godt som alle Little Feat-entusiaster er enige i at Little Feat var best på 70-tallet, og at bandet aldri helt ble det samme etter at frontfiguren Lowell George døde i juni 1979. Av samme grunn er det for oss som er- eller i det minste har vært blodfan en stor berikelse når det kommer et tilfang på nytt materiale fra denne perioden, og da primært materiale som ikke har vært utgitt tidligere.

De av oss som syns at musikken gikk litt i vasken på 80-tallet opplevde selvfølgelig likevel en rekke hyggelige overraskelser etter at 70-tallet var ugjenkallelig over. En av disse musikalske lyspunktene het Tanita Tikaram, selv om lyspunkt kanskje ikke er en helt velvalgt beskrivelse. For det har alltid vært et litt mørkt drag over musikken- og ikke minst tekstene til Tanita Tikaram.

Denne gangen har jeg valgt å gå tilbake til gamle «synder» med å smake på fem plater i en slurk. Og grunnen er at det var så mange utgivelser jeg bare måtte ha smakt på før de gikk ut på dato.

Rundt århundreskiftet var det mye som skjedde med Norsk Jazz, og Nils Petter Molvær var en av de sentrale figurene på den tiden. Han debuterte som soloartist med sin ikoniske plate Khmer fra 1997 på ECM Records, en utgivelse som satte dype spor også internasjonalt.

Etter å ha utgitt en kontroversiell nytolking av tidenes beste prog-album i sitt 80-års jubileumsår har Roger Waters i dag utgitt et dobbelt livealbum.

I denne helgens platesmaking skjedde noe tilsvarende til det som skjedde forrige helg. Jeg hadde i nesten en hel uke bestemt meg for at det var Paavo Järvi sin fantastiske Mahler-tolking som skulle bli kåret til ukens plate, men så var det også denne gangen de samme gamle prog-heltene som skulle spolere det hele på oppløpssiden.

I dagens Platesmaking er det mye musikk fra helter som hadde sin storhetstid på 70-tallet. Bortsett fra en utgivelse, som har hentet musikalsk materiale fra middelalderen og gjort noe veldig spennende ut av det.

Denne uken faller jeg delvis tilbake til gamle synder. Men jeg har en god grunn, og det er at jeg har valgt en utgivelse som «Ukens Plate» som egentlig ikke er noe å skrive hjem om. Ikke musikalsk, men den har likevel et uhyre viktig budskap.

Tryllefløyten av Mozart er ikke et hvilket som helst verk av Mozart, og helt fra jeg hørte en introduksjon til denne utgivelsen for et par uker siden på P2 med tilhørende smakebit av ouverturen som ga lett hakeslipp, har jeg huket av datoen 21. februar i kalenderen som øremerket til å smake på denne spesielle tolkingen av Wolfgang sin nest største Opera. Eller var det den aller største?

Platesmakingen denne helgen landet på en av de norske jazzgigantene. Men det skjedde ikke helt uten sverdslag…