INNHOLD
Atohm Sirocco 1.24 – En fransk debut med dype røtter
TAYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
FRANK ZAPPA. SHEIK YERBOUTI - RUBBER SHIRT
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
Vigleik Storaas – Live at Trondheim Jazzfestival
Tanita Tikaram – Liar (Love Isn`t a Right)
Kenneth Lien og Center of the Universe – Electronic Folk Music
Nils Petter Molvær – Khmer (Live in Bergen)
Deep Purple – Made i Japan (Live / Stewen Wilson 2025 Remix)
I historien om Atohm er det som så ofte ellers en enkelt mann som står som en visjonær og ambisiøs skaper. Og siden Atohm er et høyttalermerke som kanskje har gått under radaren til en del audiofile herrer inklusiv meg selv, koster vi på oss et lite historisk tilbakeblikk.
ATOHM SIROCCO 1.24 – EN FRANSK DEBUT MED DYPE RØTTER
Atohm Sirocco 1.24 er en kompakt stativhøyttaler som ved første øyekast kanskje kan fremstå som en nykommer i markedet. Men bak denne modellen skjuler det seg en historie som starter allerede på 90-tallet – med en mann som har vært en sentral skikkelse i fransk høyttalerdesign: Thierry Comte.
Comte startet sin karriere i hi-fi-bransjen hos Triangle, en produsent vi har hatt mange modeller på test fra. Der ble han ble hentet inn som teknisk direktør på midten av 90-tallet. Triangle var på det tidspunktet i en økonomisk krevende fase, og Thierry Comte imponerte etter sigende med sine forbedringer av høyttalerelementene, noe som etter hvert ga ham en sentral rolle i selskapets tekniske utvikling. I løpet av fem år bidro han til å løfte Triangle til nye høyder, både teknisk og kommersielt.
Men Comte hadde en annen visjon enn å være funksjonær. I 2000 etablerte han Welcohm Technology, et utviklingsselskap med base i Øst-Frankrike, som skulle bli ryggraden i hans videre arbeid. Welcohm spesialiserte seg på utvikling og produksjon av høyttalerelementer og elektroniske komponenter, og leverte blant annet elementer til merker som Waterfall Audio og Onix.
I 2002 lanserte Comte sin første høyttalermodell under eget navn, og i 2007 ble dette videreført i en komplett serie kalt Sirocco Series. Serien besto av fire modeller - stativhøyttaleren Sirocco 1.0 og de gulvstående modellene Sirocco 2.0 og 3.0, samt senterhøyttaleren C1. Disse modellene bygget på teknologien fra tidligere Atohm-modeller som Notus, Ghibli, Dzhari og Hegoa, men ble videreutviklet med nye komponenter og forbedret kabinettkonstruksjon.
Et sentralt element i serien var SD20ND04F-diskanten, en 20 mm silke-dome med neodymiummagnet og Atohm sin egen ADP™-teknologi (Anamorphic Dispersion Pattern), som gir forbedret spredning og reduserer refleksjoner i de høyeste frekvensene. Bass- og mellomtoneelementene LD130 og LD165 var også egenutviklede og inngikk i Atohm sin Classic Series. Disse ble kjent for sin presise og varme mellomtonegjengivelse, kombinert med imponerende bassrespons for størrelsen.
Et annet særtrekk ved Sirocco-serien var delefiltrene, som benyttet TCC™ (Time Coherent Crossover) – en teknologi som sørger for optimal fasejustering mellom elementene, og dermed en mer presis og naturlig gjengivelse av lydbildet. Serien ble også tilbudt som byggesett for DIY-markedet, noe som gjorde den populær blant både ferdigkjøpere og hobbybyggere.
SIROCCO-SERIEN I 2024
I 2024 ble Sirocco-serien relansert i en ny og oppdatert utgave, med nyutviklede elementer, forbedret kabinettkonstruksjon og oppdaterte delefiltre. Og det er nettopp her testmodellen Sirocco 1.24 kommer inn. Dette er den minste modellen i serien, men den bærer tydelig preg av å være utviklet med samme kompromissløse filosofi som storebrødrene. Siroccoserien har også en gulvstående modell med benevnelsen Sirocco 2.24, og som koster en drøy titusenlapp mer enn Sirocco 1.24.
Visste du forresten at navnet Sirocco som Atohm har valgt for sin høyttalerserie er inspirert av den varme og kraftige vinden som blåser fra Sahara og nordover mot Middelhavet. Ifølge Atohm selv symboliserer dette navnet deres ambisjon om å skape høyttalere med høy ytelse i forhold til pris, samtidig som de skal være tilgjengelige for et bredt publikum. Navnet reflekterer altså både kraft og varme, noe Atohm har ambisjoner om at skal prege lydsignaturen i serien.
Denne symbolikken er videreført i den relanserte Sirocco-serien fra 2024, som bygger på over 25 års erfaring og er utviklet med helt nye elementer, kabinetter og delefiltre – alt med ambisjoner om å gi lytteren en intens og engasjerende musikkopplevelse.
ATOHM SIROCCO 1.24
Konstruksjon
Atohm Sirocco 1.24 er en kompakt stativhøyttaler i toveis bassrefleksdesign, og utgjør den minste modellen i den relanserte Sirocco-serien fra 2024. Til tross for et beskjedne ytre, er dette en høyttaler som bærer med seg Atohms DNA, med gjennomført konstruksjon og komponenter utviklet fra bunnen av.
Kabinettet er bygget i 18 mm MDF og er tilgjengelig i flere utførelser, inkludert ekte trefiner i valnøtt og lys eik, samt satenglakkert hvit og sort.
Spesiell bassportløsning
Bassrefleksporten i Atohm Sirocco 1.24 er et gjennomtenkt elementene i høyttalerens konstruksjon. I stedet for å plassere porten på baksiden eller fronten, har Atohm valgt en nedovervendt (down-firing) bassrefleksløsning, der porten munner ut i bunnen av kabinettet. Dette gir flere fordeler: For det første gjør det høyttaleren mindre følsom for plassering nær bakvegg, noe som er en stor fordel i mindre rom. I tillegg bidrar det til en jevnere spredning av lavfrekvent energi, og reduserer risikoen for stående bølger og lokal bassoppblomstring.
Selve porten er vertikalt orientert og består av to separate kanaler, som munner ut i en bunnplate av MDF. Denne platen er mekanisk avkoblet fra kabinettet ved hjelp av fire aluminiumsspacere, som skaper en definert luftspalte mellom kabinett og underlag. Dette gir ifølge produsenten porten et kontrollert og effektivt utløp, samtidig som det reduserer turbulens og kompresjon i luftstrømmen – to faktorer som ofte fører til uønsket støy og forvrengning i bassområdet.
Ved å plassere portens åpning langt unna høyttalerelementene, unngår man også interferens og refleksjoner som kan oppstå når porten er for nær elementene. I tillegg er portens lengde og tverrsnitt nøye optimalisert for å gi riktig tuningfrekvens og balanse mellom dypbass og kontroll. Den interne dempingen er også angivelig justert for å sikre at porten ikke bidrar med uønsket ringing eller resonanser.
Denne løsningen er også praktisk og elegant – og bidrar til at Sirocco 1.24 leverer en bassgjengivelse som er i overkant av det jeg er vant med fra en høyttaler i denne størrelsen.
Dimensjoner
Sirocco 1.24 har en høyde på 34,5 cm og en bredde på 18 cm, og er dermed en relativt kompakt stativhøyttaler, selv om den ikke er helt nede på LS3/5a-nivå. Vekten på 7 kg per høyttaler bekrefter en relativt solid og resonansdempet konstruksjon.
Drivere
Elementbestykningen består av en 20 mm tekstildome-diskant med neodymmagnet, modellen WSD20 DND 04F som er montert i en waveguide med integrert faseplugg. Dette bidrar til jevnere spredning og lavere forvrengning i de høyeste frekvensene.
Bass- og mellomtoneregisteret
håndteres av et 150 mm element med behandlet papirmembran, modellen C150 DCR 04 som er utviklet for høy linearitet og lav forvrengning. Dette er egenskaper som regnes som typiske for Atohms egenproduserte drivere. Det må likevel presiseres at mens C150 DCR 04 har en nominell diameter på 150 mm, er den effektive membrandiameteren er 130 mm. Dette er en vanlig praksis i høyttalerspesifikasjoner, der modellnavnet kan referere til den ytre størrelsen på elementet, mens den akustisk aktive flaten er mindre.
Delefilter
Delefilteret er et førsteordens elektrisk filter, men med sofistikert impedanskompensasjon og Atohms egen TCC™-teknologi (Time Coherent Crossover), som sikrer optimal fasekoherens mellom elementene. En praktisk detalj er muligheten for å justere diskantnivået via et potensiometer på baksiden – en funksjon som gjør det mulig å tilpasse høyttaleren til ulike rom og preferanser, med innstillingene -2dB, 0dB eller +2dB.
Under testen prøvde jeg alle innstillingene, men fant fort ut at det som passet mine preferanser best i mitt rom var den innstillingen som dempet diskanten mest, det vil si -2dB.
Sirocco 1.24 har en følsomhet på 88 dB (2,83V/1m) og en nominell impedans på 6 ohm, med et minimum på 4,4 ohm ved 200 Hz. Den tåler en kontinuerlig effekt på 100 watt, og kan håndtere kortvarige effekttopper opp til 270 watt, som gir et maksimalt oppnåelig lydtrykk på 110 dB.
Frekvensresponsen strekker seg fra 46 Hz til 25 kHz (–3 dB), noe som er ganske imponerende for en såpass kompakt konstruksjon, og gir grunnlag for en fullverdig og balansert lydgjengivelse uten behov for subwoofer i moderate rom. Særlig hvis man som jeg har et lytterom som gir god støtte i dypbassen.
Terminaler
På baksiden finner vi et enkelt sett med høyttalerterminaler med god kvalitet, men ingen mulighet for biwiring eller biamping. På terminalplaten sitter også den tidligere omtalte venderen der du kan velge mellom -2dB, 0dB og +2dB justering av diskanten.
TERRENGET
Jeg pleier å ta med et avsnitt der jeg definerer hvilke kandidater testobjektet konkurrerer mot, gjerne med hovedvekt på de jeg har testet tidligere, eller nære slektninger av disse. Og hva er vel da mer nærliggende enn å starte med Den franske konkurrenten Triangle, som Atohm sin primus motor Thierry Comte startet sin karriere hos, og som han bidro sterkt til utviklingen av. Og den prismessig mest sammenlignbare modellen er Triangle Comète 40th, som nå har en veiledende pris på rundt en tusenlapp under Atohm Sirocco 1.24. Dette er en veldig bra høyttaler som jeg testet for noen år siden, og en verdig konkurrent til Sirocco 1.24. Den større og mer påkostede Triangle Signature Theta testet jeg litt tidligere. Den er enda litt bedre, og ganske mye dyrere.
Hos Bowers & Wilkins er det B&W 707 S3 som nok er den mest nærliggende konkurrenten, selv om det kunne vært fristende å pekt på den større 706 S3 til rundt 26.000,- , og som nok ligger tettere på en av mine referanser i klassen, som er forgjengeren 706 S2 som også er en slags motduellant i den obligatoriske testløypa.
Linn sin Majik 109 som jeg testet for noen år siden hadde en identisk prislapp som Sirocco 1.24 før den seilet ut i evigheten, erstattet av en langt dyrere Linn 119. Den hadde en magisk transparent lyd, men var nok litt mer avhengig av støtte fra en Subwoofer enn det Sirocco 1.24 er. Eller av aktiv deling og drift- Atohm sin innstegsmodell er nok klart mer balansert enn det Majik 109 er.
Krix sine Equinox Mk5 har jeg ikke testet selv, men forgjengeren Equinox Mk4 testet jeg for noen år siden, og så har jeg lyttet til Mk5 inne hos Paul Mortensen på flere messer. Disse er også verdige motkandidater til Atohm Sirocco 1.24, og har nå omtrent samme pris med finer finish.
KEF har noen interessante og vellydende modeller i dette segmentet. Det vil si de treffer ikke helt prismessig, for LS50 Meta ligger klart lavere i pris enn Sirocco 1.24, mens R3 Meta ligger en femtusenlapp over. Jeg har foreløpig ikke testet noen av disse, men har hørt de en del ganger på messer og demoer.
Sonus Faber har modellen Lumia II Amator som treffer ganske pris prislappen til Sirocco 1.24, og til en tusenlapp mindre har Dali en lekker liten modell som bygger på en klassiker - DALI Menuet SE.
DESIGN OG FINISH
Det er noen elementer som utgjør hovedessensen i Sirocco 1.24 sitt gode design og høye finish. Jeg har tidligere nevnt at Sirocco 1.24 kommer i ekte trefiner i valnøtt og lys eik, i tillegg til muligheter for satenglakkert hvit og sort. Testeksemplarene av Sirocco 1.24 er i lys eik, og er mitt førstevalg blant de tilgjengelige utførelsene. Det gir en nøktern eleganse, som kler disse litt minimalistiske høyttalerne.
Det neste særtrekket som definerer høyttaleren, er selvfølgelig bassportløsningen og aluminiums-spacerne som løfter både port og kabinett over den bunnplaten som er en del av del av konstruksjonen og gir et særpreg.
Og så kommer vi ikke unna at waveguiden også er en del av designuttrykket, selv om den primære funksjonen er av akustisk art, der den både gir en ønsket spredningskarakteristikk og bidrar til presis fase mellom de to driverne.
Foran mellomtone/basselementene er det en tilpasset grill, som også er enkel å ta av. Siden den ikke dekker diskanten har den minimal innvirkning på klangbalansen, og den er også langt mer visuelt tiltalende enn griller flest på stativhøyttalere. Men jeg foretrakk likevel å spille på høyttalerne med grillen demontert.
HØYTTALERPLASSERING
Høyttalerne ble plassert på sandfylte B&W FS700 S2 stativ i mitt lytterom Peisestua i Fjellgata. Jeg eksperimenterte en del for å finne den optimale plasseringen, og startet først med en plassering litt nær LP-reolen som danner en god bakvegg med fin akustisk demping og diffusjon. Med en plassering der baffelen var ca. 50-55 cm fra platereolen, og en liten meter fra den egentlige bakveggen i slemmet og malt tykk naturstenvegg med ujevn struktur, ble det et lite løft i bassen.
Jeg foretrakk likevel en plassering lenger ut fra LP-reolen. Dette ga et bedre perspektiv, og kanskje egentlig også en mer balansert klang, som ble mer opptil på mye av musikken, men ikke på alt. Jeg foretrakk i begge tilfellene en orientering totalt uten toe-in.
TESTLØYPE
Denne testløypa er avspilt på TIDAL, og består som alltid ellers av spor som jeg er veldig godt kjent med, og som har en naturlig rolle som referanser. Her er det gjengitt lytteinntrykk også av mine B&W 706 S2, som ble benyttet som referanse i testen. Testløypa ble først gjengitt i testen av Eversolo Play som var publisert for en liten uke siden, der den også hadde med en bolk med sammenligninger av de samme sporene med ulike høyttalere avspilt på en Marantz Model M1. For utfyllende inntrykk kan du lese den testen.
TAYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
Taylor Swift sitt ferskeste album, og åpningssporet Fortnight er et av de beste på det 30 spor lange dobbeltalbumet. Og med klar Taylor Swift-karakter av nyere årgang. Og som vi har forstått en stund nå er tekstene til Taylor Swift ingen søndagsskole, og på dette sporet åpner det halvfriskt med «I was supposed to be sent away But they forgot to come and get me»
På det utvalgte sporet er synth-bassen et dominerende- og bærende element.
Atohm: Tilstrekkelig synthbass, og ellers bra vokalgjengivelse.
706 S2: Fin og distinkt synthbass, og ellers en bra gjengivelse av dette sporet. Det skilles bra mellom vokalene
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
Et fascinerende spor av Infected Mushrooms som er mye benyttet som demospor rundt omkring. Og med god grunn, for her er det virkelig dyp og heftig bass som gjelder
Atohm: Kanskje ikke like heftig bass-bonansa som på enkelte andre høyttalere, men likevel mer enn tilstrekkelig for en litt heftig opplevelse.
706 S2: Dette oppsettet overbeviser mer i dybden enn det Atohm Sirocco gjorde. Fint rytmisk driv
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
Dette sporet Birds har ført til at Dominique har blitt den nye Kari Bremnes på HiFi-messer rundt omkring. Og som en skjebnens ironi har også Kari et spor med tittelen Birds – også det en av mine favoritter. Det er veldig forståelig at Dominique sine fugler har blitt så populære som demospor, for det er en eksepsjonell miks som fokuserer på dynamikk og en hengekøyeformet frekvensrespons.
Atohm: Også på dette oppsettet blir den litt utpregede hengetøyemisken eksponert. Men ikke like ekstremt som noen andre oppsett, og dette er kanskje en «riktigere» gjengivelse.
706 S2: Bra balanse, selv om det er en litt overeksponering av ytterpunktene. Vokalen bra gjengitt
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
Du skal ikke bry deg om det mange sier – at Kari Bremnes er oppbrukt i HiFi-sammenheng, og i denne testløypa er det tradisjonen tro funnet plass til et spor med Kari. Kanskje er et av mine favorittspor på albumet Det vi har, og har vært stamgjest i mine testløyper i over tre år, og har vært med på over 30 tester tidligere.
Atohm: Bra dyp og samtidig distinkt bass. Kari sin vokal blir veldig bra gjengitt. Og så er det en litt tydeligere luft i gjengivelsen enn jeg har lagt merke til tidligere.
706 S2: Veldig bra gjengivelse, og en godt kontrollert bass. Kari sin vokal fint og uanstrengt gjengitt.
ODIN. SILLAJASS – PARADE
Dette sporet er hentet fra albumet Sillajass, som jeg anmeldte for tre og et halvt år siden. Og siden både lyden og musikken er dypt fascinerende, har det vært stamgjest på mine testløyper siden, avbrutt av at sporet ikke var tilgengelig for strømming en lengre periode. Sporet er eksepsjonelt åpent og hudløst.
Atohm: Veldig bra balanse i gjengivelsen av et spor som i utgangspunktet er veldig naken og rått. Men det er uten at karakteren i låten er sviktet.
706 S2: Det rå og hudløse i dette sporet kommer veldig godt frem.
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
Dette albumet er Lynni Treekrem på sitt aller beste, og er en av svært mange utgivelser der Ketil Bjørnstad skriver musikk til- og for vokalist, gjerne basert på historisk lyrikk. Denne gangen er det som kjent Arne Garborg som er lyrikeren for dette eposet om Haugtussa
Albumet har vært fast innslag i min testløype et par tiår.
Atohm: På dette sporet pleier jeg å skille mellom de oppsettene som fokuserer på detaljer, og de som peker mest på musikken. Atohm SIrocco 1.24 er litt midt imellom, eller litt begge deler. Men klangen er myk og fin.
706 S2: I likhet med Atohm Sirocco 1.24 er også komboen med B&W midt mellom det detaljfokuserte og det musikalske, Men likevel n anelse mer detaljfokusert med 706 S2
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
Åpningen på et av mine favorittalbum av Joni Mitchell, hentet fra hennes beste periode – andre halvdel av 70-tallet, og en dobbel-LP som ble anskaffet rett etter at den ble utgitt. Og dette sporet et flittig benyttet i mine testløyper, men også Arve har dette albumet som referansealbum i flere av sine tester. På mange oppsett er det litt i overkant skarp lyd for Joni Mitchell sin vokal og gitar. Og så er bassen til Jaco Pastorius ved 1:45 i Overture ikonisk
Atohm: Bra klangbalanse i introen, selv om den på akkurat dette punktet blir slått av Polk R200. Det som mangler av ekstra dybde i Jaco sin bass, kompenseres med at den er veldig distinkt og fin. Og dermed er helheten også veldig bra når vi er over i Cotton Avenue. Jeg merker meg et ekstra godt rytmisk drive litt ut i C.A., samtidig som bassen er veldig melodiøs. Skulle nesten tro vi hadde med en engelskmann å gjøre.
706 S2: Litt mer fokus på toppen i Joni sin gitar i introen her enn med Atohm. Flott dypbass fra Jaco.
FRANK ZAPPA. SHEIK YERBOUTI - RUBBER SHIRT
Også dette Zappa-sporet er en gjenganger i mine testløyper. Det er hentet fra 1979-utgivelsen Sheik Yerbouti, og kommer umiddelbart etter det som ble en slags Zappa-sviske etter hvert – Bobby Brown. Sporet Rubber Shirt ble umiddelbart en favoritt hos meg etter at jeg kjøpte denne dobbelt-LPen i 79.
Atohm: Fin rytmikk i dette klassiske Zappasporet.
706 S2: Veldig bra, med godt kontrollert bass.
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
Barb Jungr er en artist jeg har fulgt i et par tiår, spesielt i den perioden hun hadde jevnlige utgivelser på Linn Records. Denne utgivelsen er på labelet Marquee Records, og her har hun laget en magisk tolking av den gamle Cream-klassikeren Sunshine of your love.
Atohm: Ganske utagerende dynamikk. Men selv om også den samme hardheten i vokalen er til stede her som på andre oppsett, maskerer det ikke de åpenbare musikalske kvalitetene.
706 S2: Slående dynamikk i pianoet i introen. Og som alltid ellers er det en hard vokal fra Barb.
LYTTEINNTRYKK – HELE ALBUM:
Vigleik Storaas – Live at Trondheim Jazzfestival
En veldig flott innspilling fra 2009 som Morten i NAT gjorde oppmerksom på i et oppslag på HiFisentralen, og der Jack DeJohnette deltar på – trommeslageren som blant annet har blitt udødelig gjennom hans bidrag i Keith Jarrett sine trioer.
Veldig bra detaljering og presist perspektiv samtidig som det rytmiske drivet er på nivå med de beste engelske høyttalerne. Bassen til Palle Danielson er også veldig rytmisk og flott, ikke minst på Isotope Det er ingen ting som mangler på bassnivået i gjengivelsen, og DeJohnette sin trommesolo i samme låt er veldig dynamisk gjengitt. vil nesten si nakent, til tross for at det blir veldig feil å kalle det analytisk i den tradisjonelle betydningen, for klangbalansen er ikke utpreget lys på denne utgivelsen av Jan Erik Kongshaug, snarere tvert imot.
Benedicte Maurseth – Mirra
En veldig spennende utgivelse av Benedicte Maurseth på Hubro, med bidrag fra Mats Eilertsen, Håkon Stene og Morten Qvenild.
På åpningssporet får vi en ganske utpreget analytisk gjengivelse, som samtidig eksponerer et veldig bra perspektiv. Det analytiske beholdes videre også i det etterfølgende sporet, og kombineres med en nesten magisk atmosføre i Kalven reiser seg.
Tanita Tikaram – Liar (Love Isn`t a Right)
Denne multinasjonale jenta fra England som etter hvert har blitt godt voksen utga et album den 10. oktober, som jeg snuste på i min Patesmaking. Og her blir hennes karakteristiske og karakterfulle stemme gjengitt veldig flott, samtidig som det er god dynamikk i gjengivelsen, ikke minst på et av mine favorittspor – Fais Moi La Solitude.
Kenneth Lien og Center of the Universe – Electronic Folk Music
Denne flotte og litt unike utgivelsen fra Kenneth Lien og Center of the Universe smakte jeg på for et par uker siden. Og allerede på åpningssporet med den unike tolkingen av Fanitullen er det et spesielt rytmisk driv som backer opp denne utgivelsen. Klangen er flott, og synth-bassen setter en ekstra spiss på denne innspillingen.
Nils Petter Molvær – Khmer (Live in Bergen)
En veldig bra innspilling som uten fnugg av tvil skapte en sekser på terningen da jeg smakte på den en drøy uke ut i september. 
Her er det ganske heftig elektronisk jazz som både skaper store opplevelser med sin groover med kraftig driv. Men også de litt lyrisk betonte sporene blir veldig godt gjengitt, som på sporet Maja, som jeg i ettertid har blitt oppmerksom på er en omdøpt versjon av Little Indian på Molvær sitt tredje album NP3.
Deep Purple – Made i Japan (Live / Stewen Wilson 2025 Remix)
Denne reutgivelsen har skapt mange og lange diskusjoner, ikke minst rundt trommesoloen på The Mule på LP-versjonen. Jeg hadde denne på min platesmaking da den ble utgitt, og var ganske begeistrer for den, også gjengitt på dette oppsettet med Atohm og Eversolo Play. Det må likevel innrømmes at gjengivelsen på tre ulike versjoner av Linn LP12 var enda et hakk råere. Eller kanskje to-tre hakk, avhengig av hvilken versjon av LP12 det refereres til. Men det låter som sagt bra også på dette oppsettet, selv om tiden kanskje er moden for å erkjenne at det ikke er rå og ganske hard rock som er livretten til oppsettet.
OPPSUMMERING LYTTEINNTRYKK
Jeg pleier å starte min oppsummering av lytteinntrykkene med en gjennomgang av de ulike frekvensområdene, og får vel gjøre det denne gangen også, selv om det ikke er her det mest interessante med Atohm Sirocco 1.24 ligger.
VI kan kanskje snu litt på rekkefølgen, og ta bassen først. Jeg har nevnt tidligere at høyttalerne overrasker litt med å gå overraskende dypt. Det vil si – dette skal ikke overdrives, for vi snakker ikke om bassmonstre. Men det er likevel en fin miks av god dybde og en ellers presis bass, som sikker ville vært enda mer overbevisende med en enda bedre forsterker enn den høyst kompetente strømmeforsterkeren de ble testet sammen med. I skrivende stund sitter jeg med et innlånt testoppsett i den nye 40-serien fra Cyrus, med elektronikk til en samlet pris mer enn ti ganger Eversolo Play, og det må selvfølgelig bli enda bedre. Men Eversolo gjorde en overraskende god figur sammen med Sirocco 1.24.
Mellomtonen til Sirocco 1.24 vil jeg anse som nøytral, uten at det er en påfallende varme. Men på en annenside er det fristende å omtale den som at den spiller på de strengene innspillingene inviterer til, eller den dansen som kilden byr opp til. Er det litt rått, får vi det tilbake, og er det en innspilling som er i det litt myke hjørnet blir også det avspeilet. Vokaler er kanskje en av favorittene til Sirocco 1.24.
Diskanten er jo egentlig ikke en konstant på disse høyttalerne, men bokstavelig talte en variabel siden du kan justere diskanten i tre trinn. Jeg har allerede avslørt at jeg valgte det laveste nivået, der diskanten blir dempet til -2 dB. Da ligger det implisitt at den i nøytral posisjon er et par desibel over det jeg anser som ideelt, men det er riktigere å rose Atohm å legge til rette for denne individuelle justeringsmuligheten. Og så kan det godt tenkes at andre foretrekker en litt mer eksponert diskantgjengivelse enn det jeg gjør.
Presisjon og detaljering
Her har vi kommet til det jeg syns er det kanskje aller mest interessante aspektet med Atohm Sirocco 1.24. For det er en påfallende god presisjon fra disse høyttalerne, og det gir seg utslag i både godt perspektiv og en god detaljeringsevne. Vanligvis er jeg litt tilbakeholden med å forsøke å gi en forklaring på hvorfor komponenter låter som de gjør. Var det ikke Ibsen som sa noe sånn som at «jeg forklarer ei – mitt kall er kun at lytte». Men jeg forveksler kanskje med Bilie Holiday sin klassiker "Hush now, don`t explain..." Uansett - i dette tilfellet er det flere moment som peker i samme retning, så jeg drister meg ut på denne tynne grenen.
I likhet med en del andre konstruktører av høyttalere i den heller vellydende enden av skalaen sverger også Thierry Comte til førsteordens filter, for å gi minst mulig forstyrrelser i fasegjengivelsen. I tillegg er det en waveguide som i tillegg til å kontrollere spredningen også har som bifunksjon at man får drahjelp i å gi de to driverne en fasekorrigert posisjon i dybden. Og så må jeg bare understreke at begge disse momentene bare er å betrakte som hypoteser fra min side, men resultatet er uansett at Atohm Sirocco 1.24 er et høyttalersett som har presisjon, perspektiv og detaljeringsevne som dyder.
KONKLUSJON
Denne testøkten med Atohm Sirocco 1.24 har vært en stor fornøyelse. Det er vanligvis begrenset hva du får av høyttalere for rundt tjue tusenlapper, og med Sirocco1.24 får du en høy score i de aller fleste audiofile grenene.
De har et design og finish som ligger i øvre sjiktet for prisklassen, med ekte trefiner i høy kvalitet. Du får også og en musikalitet og spilleglede som er vanskelig å forbigå i denne prisklassen på et bredt spekter av musikk, og detaljering og perspektiv er øvelser der Sirocco 1.24 utmerker seg. At de i tillegg er ekte franskmenn får du med på kjøpet som en ren bonus.
Veil pris for Atohm Sirocco 1.24 er NOK 19.800,-
Les mer om Sirocco 1.24 hos Sound of Heaven
Les mer om Sirocco 1.24 hos Atohm
