INNHOLD:

KAJSA BALTO OG KORK - Sámi Juovllat Operas - Samisk jul i Operaen. Historisk samisk juleplate

KJETIL HUSEBØ – ONTOLOGY OF SILENCE. Ambient og utforskende musikk

COLOSSEUM - COLOSSEUM XI.  Et nytt kapittel i en lang samtale.

CARL PETTER OG JOHANNES OPSAHL – FOLKCORE.  Uvanlige sammensmeltinger

WINGS (Deluxe) – et historisk tilbakeblikk på Paul McCartney sitt band

KAJSA BALTO OG KORK - Sámi Juovllat Operas - Samisk jul i Operaen.
Historisk samisk juleplate

Den 1. desember i fjor fikk jeg oppleve en julekonsert med den samiske artisten Kajsa Balto sammen med hennes eget band og kringkastingsorkesteret – KORK. Det var en stor opplevelse, selv om jeg på det tidspunktet ikke hadde anelse om at det skulle bli til en plateutgivelse.

Kajsa Balto er samisk, men selv om hun er oppvokst i Oslo med norsk mor, hun er ikke sørsamisk. Hun har røtter i Karasjok i Finnmark, et område med nordsamisk kultur og språk. Og musikken hennes henter inspirasjon fra nordsamisk joik og tradisjoner fra Sápmi. Vi har hatt mange interessante sammensmeltinger av norsk og samisk musikk, og mitt siste møte med den kategorien var i en utgivelse fra Gabba, med viddeblues.

Jeg tror likevel at dette er mitt første møte med samisk julemusikk, noe som i seg selv er et interessant fenomen. Og enda mer interessant blir det når den aktuelle konserten den 1. desember i fjor var den første samiske julekonserten i operaen, og ble derfor definert som et historisk øyeblikk av kulturministeren.

I tillegg til KORK hadde Kajsa med seg sitt faste orkester, som besto av cellist og komponist Ragnhild Tronsmo Haugland, Anders Sjølie på gitar og Jakop Janssønn på slagverk. Sistnevnte har jeg også skrevet om tidligere for fem år siden, med albumet Bricoleur.

Det var også en håndfull gjestemusikere på denne konserten - Pål Moddi Lue, Georg Buljo og Sara Marielle Gaup Beaska.

Kringkastingsorkesteret trenger egentlig ingen presentasjon, men vi skylder alle å nevne at de notorisk er formidlere av musikk med lyd langt over pari.

Musikken

En betydelig del av musikken besto av tradisjonelle julesanger med samisk tekst, og dette var i mange tilfeller den aller mest fascinerende musikken. Jeg har etter hvert innsett at det har med Kajsa sin særegne måte å bruke stemmen på. For det er når hun er på det aller mest lavmælte og hviskende at det musikalske uttrykket blir aller sterkest. Eller kanskje rettere i spenningsfeltet mellom det veldig lavmælte og det mer kraftfulle.

Og det slår inn fra første tone på den samiske versjonen av Deilig er Jorden - Hávski lea eanan i en så stor grad at jeg blir sittende nesten forstenet og lytte til musikken. Forsterket av mine audiofile tilbøyeligheter og den flotte lydgjengivelsen i testoppsettet blir dette ren magi. Også den lavmælte og litt forsiktige begynnelsen på O bassi idja - O helga natt, en tolking som kan få selveste Jussi Bjørling til å blekne.

Også Vuonagiid juovlasálbma - Nordnorsk julesalme der Kajsa Balto synger duett sammen med Moddi skiller seg ut blant de beste sporene, det samme gjelder Mu váibmu vádjol doppe - Mitt hjerte alltid vanker, med sin varsomme tilnærming etter en nesten mørk og litt mysisk intro fra Kork. Også den etterfølgende Vuordit juovlaruohta - Vi venter på julekvelden har denne halvskumle stemningen i åpningen i arrangementet som er signert Jacob Janssøn.

Dálvejorggáldat – Solsnu er arrangert av Georg Buljo og Nils Økland, og har også en flott og litt mørkt atmosfære. Og på Dál juovlabiellut skájaidit - Det kimer nå til julefest får vi igjen denne lavmælte stemmebruken til Kajsa Balto som stadig fascinerer

Lyden

Jeg har vært innom det tidligere, men lyden på denne utgivelsen er en vesentlig bidragsyter til å gjenskape den magien jeg også opplevde i operaen 1. desember i fjor, og som du får en mulig til å oppleve også 30 november i år, hvis det ikke allerede er utsolgt. Og da er det spesielt innspillingens evne til å fange opp nyansene i Kajsa Balto sin lavmælte stemmeprakt som fascinerer ekstra.

Oppsettet

Lytteoppsettet på denne og de andre utgivelsene denne helgen består av et testsett med forsterkeren Cyrus 40 AMP og streameren 40 ST, og med en Cyrus 40 PSU koblet vekselvis til forsterkeren og til streameren. Høyttalerne er B&W 706 S2 med stativene B&W FS 700 S2.

Terningen

 Her har vi en unik kombinasjon av veldig flott musikk, med sammensmelting av norsk og samisk tradisjonsmusikk i en innpakning som var ny for meg før 1. desember i fjor. Og når dette er presentert med en lydgjengivelse som er godt over pari, og da må det bare bli en sekser på terningen.

Les mer hos Kajsa Balto

KJETIL HUSEBØ – ONTOLOGY OF SILENCE.
Ambient og utforskende musikk

Kjetil Husebø er en svært produktiv og kreativ norsk musiker, og i høst har han utgitt en trilogi kalt Interiors. Dette er musikk som er ganske utforskende, men uten at den mister blikkontakt med allfarvei. De tre utgivelsene er Oscillisations of memory, Unseen topography og den siste utgivelsen som jeg skriver om her - Ontology of Silence.

Ifølge Kjetil Husebø selv betyr handler musikken om minimalistisk og ettertenksom musikk der blikket vendes innover – og der stillhet ikke er fravær, men nærvær. En lydlig meditasjon over stillhet og introspeksjon.

I motsetning til en del andre utgivelser fra Husebø er dette synthbasert musikk. Landskapet er også soleklar ambience, selv om han primært regnes som en jazzmusiker. Og den beskrivelsen gjelder for alle de tre utgivelsene i trilogien Interiors. Dette altså i motsetning til albumet Piano Transformed – Interspace, som er mer nærliggende å definere som ren pianobasert samtidsjazz. Også dette et veldig spennende album det kan anbefales å utforske.

I fjor utga han også det veldig spennende albumet Emerging Narratives i en trio sammen med Arve Henriksen og Eivind Aarset. Dette er et album der den aktuelle trioen står frem som en virkelig kreativ og fascinerende kraft, og anbefales på det varmeste å lytte til.

Musikken

Men tilbake til musikken i Ontology of Silence. Alle sporene på albumet har en ganske ensartet karakter, der landskapsendringene er mer langsiktige, og understøtter den klart kontemplative karakteren i musikken. Det blir litt unaturlig å trekke frem favorittspor, siden de alle er en del av en sammenhengende helhet.Det forhindrer ikke at det blir noen klare stemningsskifter, som når sporet Between Breaths and Dreams tar til. Eller i overgangen til Unspoken Dimensions.

Dette er musikk som legger opp til klart individuelle opplevelser, og som bidrar til å senke tempoet i hverdagen.

Lyden

Denne utgivelsen har en veldig bra lyd, i likhet med både de andre utgivelsene i trilogien og tidligere utgivelser fra Kjetil Husebø.

Terningen

Dette er nok helt åpenbar musikk som ikke nødvendigvis passer for alle, men uten at jeg dermed vil si at den er vanskelig tilgjengelig. Det handler bare om å ha et litt åpent sinn, og å kunne senke pulsen. Jeg får følge mine egen rytme, og lander på en femmer på terningen.

Les mer hos Kjetil Husebø

COLOSSEUM - COLOSSEUM XI.
Et nytt kapittel i en lang samtale.

Da Colosseum Live ble utgitt i 1971, var det et musikalsk mirakel som fanget et band på sitt mest magiske. Og så var det plutselig over, i hvert fall for en veldig lang stund. Nå, over fem tiår senere, kommer Colosseum XI. Dette er et album som kom tidlig i vår, og som jeg lenge har smugsmakt på, men så ble det ikke plass til dette albumet før nå. Beklager til den nye gjengen bak Colosseum.

Fra Bluesbreakers til Valentyne Suite

I begynnelsen var The Graham Bond Organisation, og etter hvert også John Mayall’s Bluesbreakers. Det disse to sekstitallsbandene i London hadde til felles var at de oppfostret trommeslageren Jon Hiseman og saksofonisten Dick Heckstall-Smith, i tillegg til en del andre kjente figurer i grenselandet mellom rock, blues og jazz. The Graham Bond Organisation har også oppfostret de to musikerne Jack Bruce og Ginger Baker, som senere skulle bli en del av den legendariske Cream-trioen sammen med Eric Clapton, som i sin tur også har vært innom Mayall sitt legendariske band i to omganger. Og faktisk har også John McLaughlin en veldig kort fartstid i Bluesbrakers, i begynnelsen av `68.

Sammen med Dave Greenslade og Tony Reeves la John Hiseman og Dick Hecktall-Smith grunnlaget for bandet som skulle bli blant de første til å smelte sammen blues, jazz og rock i en form som var både fri og raffinert. Etter hvert kom også gitaristen Clem Clempson og ikke minst vokalisten Chris Farlowe med, og sammen med bassisten Mark Clarke utgjorde de bandet som fremførte Colosseum Live i 1971.

Jeg har regnet Colosseum Live som tidenes nest beste Live rockealbum, som jeg bare verket etter å skrive om på den tiden jeg holdt på med omtaler av klassiske LPer under vignetten Evig eies kun en LP. Det var bare et problem, jeg hadde ikke lyktes å få tak i et brukbart eksemplar av LPen, etter at jeg hadde lånt et album og tatt det opp på tape på 70-tallet. Og da jeg omsider lyktes, resulterte det i denne artikkelen

To fyrtårn ved siden av sjefen

På Colosseum Live var det én musiker som særlig brant gjennom lydbildet - Dave "Clem" Clempson. Hans gitarspill var følelsesladet og melodisk – en gitarist som sang gjennom strengene. Da han i 1971 varslet at han ville forlate bandet, valgte Jon Hiseman å legge ned Colosseum. Det sier alt om hvilken kraft Clem Clempson representerte.

Chris Farlowe kom inn i Colosseum i 1970 og løftet bandet til nye høyder. På Colosseum Live er det hans tolkning av "Lost Angeles" som fortsatt gir meg mest gåsehud. Og jeg vil også påstå at det kanskje aller mest er Chris Farlowe som skal ha æren for at dette livealbumet ble så legendarisk. På Colosseum XI er stemmen hans klart forandret, men like fullt umiskjennelig selv om han ikke er i stand til å gå like høyt på skalaen.

Jon Hiseman

Hiseman var ikke bare bandets trommeslager – han var Colosseum sin leder og arkitekt. Etter bandets oppløsning grunnla han først det prog-inspirerte Tempest (1972–74) med blant annet en av mine desiderte favorittgitarister Allan Holdsworth, og deretter Colosseum II (1975–78), med Gary Moore og Don Airey. Sistnevnte tok bandet inn i jazz-fusjonens verden, og debutalbumet Strange New Flesh står for meg som det desidert beste av de tre med Colosseum II – et album jeg har et spesielt forhold til, som jeg skrev om i denne omtalen, fremdeles under vignetten Evig eies kun en LP.

En lang stillhet

Etter nesten 25 års stillhet gjenoppsto det opprinnelige Colosseum i 1994 med originalmedlemmer og ny energi. Besetningen var den samme som i 1971. De turnerte og ga ut flere album, men det var først etter Hisemans død i 2018 at bandet igjen fant en ny form. I 2020 ble Colosseum gjenforent med Chris Farlowe, Clem Clempson og Mark Clarke, denne gangen flankert av Nick Steed på tankgenter, Malcolm Mortimore på trommer, og Kim Nishikawara på saksofon. Og det er denne besetningen som står bak Colosseum XI.

I 2022 utga Colosseum albumet Restoration med den nye besetningen. Her var det helt nytt låtmateriale, og streng tatt liker jeg vel kanskje dette albumet enda bedre enn Colosseum XI. Men det er en annen historie, og før vi penser helt over på Colosseum XI skal jeg neve det observante Colosseumtilhengere allerede har registrert. For coveret på begge de to siste albuminene bygger på den samme figuren som hopper på frontcoveret til Colosseum Live, men i helt andre omgivelser. Og i motsetning til hva jeg lenge har trodd, er ikke denne hopperen på Colosseum Live et bandmedlem, men en modell som fotografen Keef benyttet i forbindelse med oppdraget. Jeg trodde kanskje at dette var en ung versjon av Chris Farlowe. Nå er det helt nye personer som er involvert i coverdesignet til de to ferskeste Colosseumalbumene, og det er nærliggende å anta at dette lånet er gjort for å skape en link til det legendariske livealbumet. Eller kanskje de bare vil illustrere at dette blir litt som å hoppe etter Colosseum Live…?

Musikken

I den grad vi skal knytte en soleklar link til Colosseum fra tidenes morgen på dette nyeste albumet, er det kanskje mer til studioalbumene før Colosseum Live. Og da kanskje helst Valentyne Suite og Daughter of Time.

Men vi starter med en låt som er et stykke ut i albumet, for på Nowhere To Be Found har vi et spor som gir helt andre assosiasjoner enn gammen Colosseum. Vi er derimot på Superstar av Carpenters, som har veldig mye av melodiføringen i introen, og også stemningen og lengselen er gjenkjennelig. Og så er det utypisk nok Mark Clarke som har den største vokalmikrofonen, og demonstrerer at han behersker langt mer enn et eminent basspill.

På det etter følgende sporet Won`t be Satisfied derimot får jeg soleklare assosiasjoner til Dave Greenslade sitt C3 på orgelgrooven som starter et lite halvminutt ut i låten, med klar referanse til introen på åpningssporet Walking in the Park på debutalbumet Those about to die – mitt favorittalbum etter Colosseum Live. Og det minner meg samtidig om at jeg egentlig savner Greenslade i den nyeste inkarnasjonen av Colosseum, selv om heller også Nick Steed gjør en god jobb..

Det er få ting her i livet som kan måle seg med en seig 12-takter. og det er det vi får på No more Second Chances, eller kanskje vi skal kalle det 12-takter med avvik? Og da er det ingen bønn – Chris Farlowe må få tilbake mikrofonen. Kanskje kandidat til albumets beste låt?

På låten Out Into The Fields er det også Chris Farlowe som er oppgitt som vokalist i TIDAL, men siden dette åpenbart må være feil, har jeg sjekket med andre kilder, og fått opplyst at det er gitaristen Clem Clempson som er vokalist på akkurat dette sporet, og det kan jeg få til å stemme. Han sang også på enkelte låter back in the days, helst før Chris Farlowe kom på banen. Og her demonstrerer han at han ikke har mistet sin vokale kompetanse. Kanskje et av albumets beste spor, men i veldig sterk konkurranse med Hunters der Farlowe enda en gang er tilbake bak mikrofonen.

Lyden

Ok, vi får bare være åpen om disse tingene. Og Colosseum XI har ikke lyd på et audiofilt nivå. Men på en annen side er det ikke alle andre rockeutgielser heller som har det, så vi får roe oss greit ned med at lyden fungerer tålelig bra, selv om det ikke alltid er siste ord i klarhet og ren lyd.

Terningen

I likhet med Wings Deluxe er også Colosseum XI et album som svever mellom en firer og en femmer på terningen. Men siden jeg er litt streng med både Wings og Carl Petter Opsahl, får jeg heller la det vippe i motsatt retning for mine gamle helter i Colosseum, selv om det bare er tre av dem som er tilbake i – skal vi kalle det Colosseum III, siden to-ern ble oppbrukt på 70-tallet?  Og ja- dette er fremdeles Colosseum, selv om de har fornyet seg, og selv om kaptein Jon Hiseman er borte og Dave Greenslade er pensjonist.

CARL PETTER OG JOHANNES OPSAHL – FOLKCORE
Uvanlige sammensmeltinger

Carl Petter Opsal har jeg lyttet til tidligere, og skremmende nok må jeg innse at det er seks år siden jeg skrev om albumet #23 som han utga sammen med Jo Asgeir Lie. Den gang var det en hybrid litt mer innenfor allfarvei, mellom jazz og folkemusikk.

På utgivelsen som kom i går har han et samarbeid med sønnen Johannes Opsahl, og når jeg blir gjort kjent med at han har en fartstid fra EDM pirres unektelig nysgjerrigheten for hva dette kan avstedkomme. Og fremdeles er det vel temmelig trygt å si at Carl Petter står for en sammensmelting av jazz og folkemusikk. Og en smugsmaking på hans ganske omfangsrike bak-katalog bekrefter det, kanskje med den tyngste foten i jazzlandskapet?

Musikken

Det er egentlig en litt stor spennvidde i musikken på Folkcore, og det er en styrke.

Carl Petter Opsahl sin bassklarinett dominerer på de fleste av sporene, for øvrig et av mine favorittinstrumenter etter at Bennie Maupin udødeliggjorde det på Bitches Brew i 1969.

Og åpningssporet Strange Call er for meg et av de aller sterkeste sporene på albumet, og setter litt av den samme stemningen som jeg senere på albumet gjenkjenner i Concrete, Flowers. Og for meg er dette et enda sterkere spor enn det som fremheves som det mest toneangivende, selv om også Carlpetternator er flott, og med en litt midtøsten/nordafrikansk-inspirert fargepalett. Spring of Hope har en åpning som skiller seg fra de andre, og introen domineres av et elpiano, mens det etter følgende Psalm Anatomy har noe av den litt mørke essensen jeg verdsetter på en del av sporene på Folkcore.

Magnar er kanskje et av de aller mest utforskende på albumet, og igjen opplever jeg at turen går kraftig sørover.

Et av mine desiderte favorittspor er den litt mystiske Concrete, Flowers. Her får jeg litt assosiasjoner til en sammensmelting mellom nordiske og Nordafrikanske klanger. Og så pirrer det uvegerlig min nysgjerrighet når jeg oppdager at det etterfølgende sporet har tittelen The Reel Joe`s Garage, og lurer selvfølgelig på om selveste Frank Zappa er involvert her, selv om lyttingen ikke gir en umiddelbart bekreftelse. Men en morsom låt er det.

Lyden

Lyden er god på Folkcore, selv om jeg opplevde den enda et hakk bedre på et tidligere omtalte #23, der Tor Magne Hallibakken sto for lyden.

Terningen

Enda en gang står jeg og vakler mellom en femmer og en firer, og denne gangen slår det ned på fire.

Les mer hos Carl Petter Opsahl

WINGS - WINGS (Deluxe)
Et historisk tilbakeblikk på Paul McCartney sitt band

Det er en ting jeg pleier å styre unna, og det er å anmelde kompilasjonsalbum. Og så ser det ut til at det er nettopp det jeg styrer målbevisst rett inn i denne gangen. Og når sånne ting skjer - at man avviker fra sine prinsipper - da er det viktig å finne en god unnskyldning. Eller to. Ok, den første fant jeg med en gang: dette er Wings. Og når jeg tok en vareopptelling i LP-reolen ….ehhh… eller rettere sagt Discogs, ble jeg pinlig klar over at jeg ikke er så langt unna å besitte en komplett samling av Wings sine studioalbum fra 70-tallet, mangler bare de to første. Og så har jeg det viktigste av alle – livealbumet Wings Over America, i tillegg til seks McCartney-album fra 70- og 80-tallet. Jeg har en kamerat som ville kalt dette overdose.

Som bringer oss umiddelbart over på unnskyldning nr 2 – Den utgivelsen som kom i dag 7. november er den første trippel-LPen fra Wings siden Wings Over America, og det er jo noe stort. Og siden dagens utgivelse Wings (Deluxe) er en kompilasjon er det ikke til å unngå at det er en del gjengangere på disse to albumene, særlig siden Wings Over America ble utgitt mer enn halvveis i livsløpet til Wings, som eksisterte fra 1971 til 1981, men der siste studioalbum kom allerede i 1979.

Nå er ikke dette det første kompilasjonsalbumet til Wings. Wings Greatest som kom i 1978 inneholder både Wingslåter og andre låter som er signert Linda og Paul McCartney, Og så har vi Wingspan, som både inneholder hits og mer ukjente låter.

WINGS Deluxe

Denne utgivelsen kommer i to størrelser, og både på LP og på CD, i tillegg til en versjon på Blu-ray med Dolby Atmos. LP-utgaven kommer både i en singel LP og en trippel LP, mens CD-utgaven kommer i enkel og dobbel CD. Jeg har lyttet til den digitale utgivelsen på TIDAL og på Qobuz. TIDAL har også tilgjengelig en utgave i Dolby Atmos, men jeg har i skrivende stund ikke mitt Atmos-kompatible oppsett tilgjengelig.

I det siste har vi vært litt bortskjemt med at en Deluxe-utgivelse både skal inneholde tidligere uutgitt materiale, og en remiks, gjerne utført av Steven Wilson. Og hvis vi ser bort fra Atmos-remiks er det bare en remastering ute og går her. Og lydkvaliteten er av litt blandet kvalitet, enkelt spor låter veldig bra mens andre låter på grensen til begredelig.

MUSIKKEN

Låtvalget er bra, og inneholder mange flotte låter som noen av oss fremdeles sette stor pris på. Og selv om låtene på ingen måte er sortert kronologisk på denne utgivelsen, er det likevel en overvekt av låter i perioden 71-76 på Volume 1. Det gjør også at mine favoritter som jeg har lært meg å verdsette høyt på livealbumet Wings over America også befinner seg i stor grad på dette Albumet. Men også på Volume 2 finner vi gamle storheter som Bluebird og Let Me Roll It.

Det er likevel på Volume 1 det er tett mellom de klassikerne jeg setter aller størst pris på. Det starter med førstesporet Band in the Run, og fortsetter tett med Hi, Hi, Hi, SIlly Love Song og Letting Go. Live and let Die er en av de aller beste Wingslåtene i mine ører, men her er vi over på den katastrofalt dårlige lyden midtveis i låten, som kan få deg til å storme bort for å sjekke om stiften er full av støv, helt til du kommer på at det verken er stift eller støv som rammer et album på TIDAL. Let `Em In er også et av høydepunktene, det samme er Jet. Og så kommer kanskje albumets aller beste låt i My Love nesten aller sist på Volume 1. En annen låt fra slutten av Wings-æraen som peker seg ut er Arrow Through Me, med en litt uvanlig karakter og stort sett distinkt lyd, bortsett fra blåserne når de setter inn, som ikke låter bra i det hele tatt. Tittelsporet fra debutalbumet Wild Life er også en bra låt som er litt utypisk Wings, og som jeg ikke har hørt særlig mye tidligere.

LYDEN

Jeg har allerede vært innom at lyden er av variabel kvalitet på denne utgivelsen, og det bidrar nok i litt negativ retning når vi kommer over på terningen.

TERNINGEN

Jeg hadde litt lyst til å være grei med den 83 år gamle ærverdige mannen fra Liverpool, men det holdt ikke helt i mål. Det er tross alt gammel vin på litt nye flasker, og selv om det er skikkelig årgangsvin er det den blandede lydkvaliteten som gjør at det ikke rekker lenger enn til en firer. Men en bunnsolid firer, som tenderer til å snuse på femmer`n. Og så er det alltid hyggelig ed et gjenhør av Wings.

Les mer hos Wings