INNHOLD:
TAYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
FRANK ZAPPA. SHEIK YERBOUTI - RUBBER SHIRT
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
LYTTEINNTRYKK – KOMPLETTE ALBUM
Mozart: Symphonies Nos. 35 & 36, Violin Concerto No. 3
Taylor Swift - The Life Of A Showgirl
Jonah Parzen-Johnson & Lau Nau – Flight Attendant
Chrissie Hynde & Pals – Duets Special
SAMMENLIGNING MED ET PAR AV KONKURRENTENE
Eversolo Play vs. Marantz Model M1
Og skulle du lure på hva som var «nok», er det ganske enkelt at Eversolo har lenge vært et svært interessant produkt i det norske og internasjonale markedet, som vi likevel ikke har invitert inn til en test, til tross for en oppfordring for halvannet år siden. Og det har ikke manglet på interessen, men på kapasitet. Nå tok vi en Carpe Diem, og fikk tilsendt et testeksemplar av den nye integrerte Play i CD-edition
LITT EVERSOLO MODELLHISTORIKK
Selv om Eversolo har eksistert som HiFi-produsent siden 2014, var det først for 2-3 år siden de ble tilgjengelig i det norske markedet. Og det var vel omtrent samtidig de fikk en slags wonderboy-status blant streamere, med ord på seg for å kombinere flott design med god lyd og veldig god brukervennlighet og fleksibilitet. Og alt det til en svært moderat pris.
Den første streameren var DMP-A6 som kom sommeren 2022, og ble supplert med en Master Edition som av mange regnes som et bedre kjøp til tross for en litt høyere pris. På høsten i ‘23 kom en forbedret og mer påkostet utgave i DMP-A8, som også hadde forforsterkerfunksjoner. Første kvartal i fjor kom 2. generasjon av DMP-A6 inklusiv Master Edition, og tidlig i år ble deres nyeste flaggskipmodell DMP-A10 introdusert.
Det har også kommet effektforsterkere som pris- og designmessig er tilpasset de respektive streamerne. Den første var AMP-F2, som kom for et drøyt år siden, og som har en bredde tilpasset DMP-A6 og DACen Z8 med sine kompakte bredder på 27 cm. Forsterkeren AMP-F10 kom i år, og er designmessig tilpasset DMP-A10
Og så har vi testobjektet – strømmeforsterkeren Eversolo play, som er siste tilskudd i kolleksjonen. Den ble lansert i München i midten av mai, og kom til Norge andre halvdel av juni.
TERRENGET
Jeg pleier å ta med en beskrivelse av det jaktterrenget mine testobjekter konkurrerer i. Og for Eversolo Play er det åpenbart naturlig å definere det som kompakte strømmeforsterkere i moderat prisklasse. Av bredder kan vi vel akseptere rundt 30cm før vi må til å diskvalifisere konkurrentene for utagerende dimensjoner.
Onde tunger vil kanskje kalle denne kategorien for «Lifestyleprodukter». Og onde tunger skal man lytte til, for det de sier kommer fra hjertet…
Hvis vi starter med et historisk tilbakeblikk er det ikke til å komme forbi at det var Sonos som startet det hele. ZP100 og ZP120 ble omsider til Connect Amp. Men også Linn var blant pionerene innen strømming, og i tillegg til mellomklasse- og HighEnd streamere lanserte de også veldig tidlig en av de aller første strømmeforsterkerne Sneaky DS, som etter hvert ble til Sneaky DSM. Også Naim var tidlig på banan med sin UnitiQute og vi testet 2. generasjon av denne i 2015.
Bluesound har også historisk vært en dominerende aktør som kom tidlig på banen i dette segmentet, og av dagens modeller er det PowerNode (N330) og Powernode Edge (N230) som er aktuelle, med en prislapp på hhv. 10.998,- og 7.998,-. Sistnevnte er den som ligger rundt samme pris som Eversolo play, men har en vesentlig lavere oppgitt effekt. Det er også en oppdatert versjon PowerNode (N331) som har landet, med veil. pris på 12.998,-.
Pro-Ject har også den integrerte strømmeforsterkeren Uni Box S3 til 12.999,- der forsterkerteknologien bygger på MaiA S3, og med strømmemoter der operativsystemet er hentet fra Wiim.
Marantz Model M1 hadde vi på test i vår, og er på mange måter sammenlignbar med Eversolo play. Den har en prislapp på 11.490,-, og vi kommer tilbake med en sammenligning mot slutten av testen. Det gjør vi også for Sonos Amp til 7.990,- som vi også hadde til test for noen år siden.
Marantz sin modell har en rimeligere fetter i Denon Home Amp, til 7.998,-. Den har store likhetstrekk med Marantz Model M1. Og så må vi ikke glemme en av de aller rimeligste – Argon Audio SA2, til 5.998,-. I pris slås den bare av Wiim Amp, til 4.490,-. Har jeg forresten nevnt at Wiim også har en mer påkostet modell, i form av Wiim Amp Ultra. Denne er mer sammenlignbar med Eversolo Play på grunn av stort display, og er sikkert en interessant konkurrent.
I motsatt ende av skalaen har vi NAD sin C700 V2. Den koster 17.998,- og overgås prismessig i min oppstilling bare av Naim sin kandidat Uniti Atom, som er den desidert dyreste til 32.990,-. Hakket rimeligere enn NADen er den ganske ferske Ruark R610 til 17.990,-, en ganske sjarmerende kandidat med et lett retrodesign. Cabasse sin modell AMP 240 S ligger på samme pris, mens den rimeligste modellen Stream Amp fra Cabasse ligger på 7.995,-.
Yamaha har hatt en veldig interessant kandidat i strømmeforsterkeren WXA-50, halvbroren til strømmeforforsterkeren WXC-50 som vi testet for et par år siden, og der de begge har vært veldig aggressivt priset. Men disse er utgående modeller, så du er trolig avhengig av overligger hvis du skal kunne sikre deg et eksemplar.
Også har Arcam en modell som kom for fem år siden, og som fremdeles er på markedet. Arcam Solo Uno har en prislapp på i underkant av ti tusenlapper.
Og så må vi ikke glemme vår hjemlige produsent Electrocompaniet, som kom på banen med sin Living-serie for et drøyt tiår siden, og som nå har modellen RENA SA2 til 12.490,-.
DESIGN OG FINISH
Hva slags Lifestylemonster er det så vi har fått på testbenken denne gangen? En kompakt strømmeforsterker med kabinett i en aluminiumslegering som er CNC-frest i et helt stykke, og som derved i utgangspunktet skal skjerme effektivt mot elektromagnetiske forstyrrelser. I tillegg er det et gigantisk trykkfølsomt display som vi kommer tilbake til senere.
Vekten på denne versjonen med CD-drev er ca. 2,9 kg, mens utgaven uten CD er litt mindre.
De avrundede hjørnene i grunnplanet gir lett assosiasjoner til andre kompakte enheter, en formfaktor som kanskje startet med Apple-produkter som Mac mini og Apple TV. I vår tid har også mange av Wiim sine produkter inntatt den samme fasongen, og det kan være fort gjort å forveksle Eversolo Play med et ultra-produkt fra Wiim dersom sikten er bare sånn passe. Men finishen er gjerne et hakk eller to høyere hos Eversolo, en produsent som har fått renomme for å kombinere utmerket funksjonalitet med veldig lekker design. Det var forresten noenlunde samme form på Marantz Model M1, som vi testet for noen få måneder siden, men der utseendet likevel spiller på helt andre strenger.
Undersiden ser du vanligvis ikke så mye til, men her har Eversolo benyttet muligheten til å dekke den med kjøleribber i aluminium kombinert med noen luftespalter. Og dekselet på toppen understreker tilhørighet til Premiumsegmentet ved at «Eversolo» er CNC-frest inn i topplaten. Elegant!
På høyre side av frontpanelet sitter det et tiltalende volumratt med en fin taktil klikkstopp-inspirert tilbakemelding. Dette rattet er kombinert med en funksjonstrykknapp, og er omgitt av en lysende sirkel som egentlig ikke har andre funksjoner enn å gjøre seg lekker. I tillegg fungerer den som et slags power on-lys. Og går du inn i menyen kan du velge lysstyrken trinnløst, og også velge blant 16 forhåndsdefinerte farger. Og om det ikke er tilstrekkelig, kan du skape din egen farge som du lagrer som et tilleggsvalg. For meg var det veldig enkelt – vi konservative og gretne gamle gubber holder oss til den hvite. Og når jeg først ripper opp i dette med å være gretten, kan jeg også nevne at det hadde vært enda mer stas dersom denne lysende sirkelen dynamisk kunne avspeile nivå på volumkontrollen. Men nå er jeg veldig urettferdig, for denne lysende sirkelen er uansett en Eversolo sin gave til menneskeheten. Og dessuten er det en tilsvarende sirkel i displyet i det du justerer volumet, helt til det forsvinner etter noen sekund. Og så får vi se hvordan det blir på Eversolo play Mk2…
FORSTERKER
Det overrasker neppe noen at det er en klasse D-forsterker som befinner seg i Eversolo play. Det som derimot kan være egnet til å overraske er at den har en gain på 20,8 dB. Effekten er på 2x60 watt i 8 ohm, noe som nesten dobles til 110 watt i 4 ohm. I en uavhengig test på nett har den blitt målt til 2x69 watt i 8 ohm, mens den målte 2x139 watt i 4 ohm
Effekten er helt grei og tilstrekkelig på denne type forsterker. Men likevel kunne jeg ønsket meg at gain var noe høyere, for når jeg var i det riktige rampete hjørnet og skrudde opp mer enn jeg egentlig var komfortabel med på mine høyttalere med 88dB følsomhet, opererte jeg ganske nær maks volum. Og selv om jeg denne gangen ikke hadde mulighet for å teste den på mine Rogers LS 3/5a med en følsomhet på 83dB i 15 ohm, ville jeg vært litt usikker på om Eversolo Play ville vært velegnet som en fast makker til disse. Det kunne lett ha ført til en opplevelse av utilstrekkelig volum på enkelte innspillinger dersom man ønsker å spille veldig høyt. På en annen side tåler ikke LS3/5a å spille grenseløst høyt, da de kan ha en tendens til å «bunne».
Og så er det en faktor at volumkontrollen på Eversolo Play er dB-basert, og dermed logaritmisk. Det gjør at lydnivået faller raskere når du skrur ned enn det gjør på en lineær volumkontroll. Dette bidrar til å forsterke inntrykket av begrenset gain.
I løpet av testperioden kom det en softwareoppgradering av Eversolo Play, og blant mange av elementene i den oppgraderingen fikk jeg et inntrykk av at også gain ble løftet litt. Dette er ikke noe jeg har håndfast dokumentasjon av, og fremdeles kunne jeg nok ha ønsket meg enda litt høyere gain.
Og det var aldri tendenser til klipping eller hardhet i lyden selv ved fullt volum, og jeg fikk aldri for lite volum på mine B&W 706 S2, selv med utstrakte rampestreker, så etter mitt begrep er det ikke effekten som er begrensningen, bare gain. Mer om lytteinntrykk senere.
Eversolo beskriver ellers forsterkerteknologien PurePath™ Ultra HD ved at den skal ha spesielt lav forvrengning i hele det hørbare frekvensområdet, med presis og ren lydgjengivelse selv ved høyt volum. Eversolo forteller at Integrert feedback-design gir kontinuerlig justering og optimalisering av lydsignalet i sanntid, og at High-speed gate driver med feilkorreksjon som skal sikre at signalet som sendes til høyttalerne er så nøyaktig som mulig, og reduserer digitale artefakter og støy.
Og selv om vi må ta disse påstandene «at face value», stemmer det med mine inntrykk at lyden ikke har hørbar forvrengning selv ved høye volum. Og så er det alltid krevende å vite hva som er årsaken.
DAC
Eversolo play har utstyrt denne enheten med DAC-chipen AK4493SEQ fra AKM. Dette er en chip vi finner igjen i Wiim Pro Plus. Den er beslektet med AK4493EQ, som blant annet har vært benyttet i noen Topping-DACer, og som er en del av serien som har det AKM kaller VELVETSOUND-teknologi. DACen aksepterer opp til 768kHz PCM data og DSD512.
AK4493 får hjelp av en flerkjernet ARM-prosessor, som skal bidra til å gi effektiv flyt både for DACen og andre oppgaver, som CD-avspilling og romkalibrering.
Så langt virker det altså lovende, men så vet vi også at det som betyr mest for lyden fra en DAC er hvordan den er implementert i det aktuelle produktet. Ingen snarvei der altså – vi må til å smake på puddingen…
INN- OG UTGANGER
Dette er en type produkt der man ikke stiller like store krav til utvalget av inn- og utganger som på mer «voksen» HiFi i fullbredde. Og med rette, fordi man for det første ikke har plass til all verden av kontakter på baksiden av et kabinett som har en bredde på 23 centimeter, og der effektiv møbleringsflate i tillegg er redusert til i underkant av 20 dm på grunn av hjørneavrundingen. Og i tillegg er ikke dette en type produkt der man har et halvt dusin lydkilder som skal kobles til. Litt av poenget med Eversolo play og andre kompakte strømmeforsterkere er «just add speakers», og da er det ikke behov for all verden.
I det perspektivet er det ganske imponerende hva Eversolo har fått plass til- og ikke minst kostet på seg å ta med av fysiske kontakter i denne strømmeforsterkeren.
Digitale forbindelser
Vi starter med de digitale inngangene. Her er det to ordinære av sorten – en optisk og en coax. Dette er vel egentlig akkurat passe i et sådant produkt, og jeg er glad for at det er en av hver. Viktig for mange er det at vi også finner en HDMI ARC-inngang for tilkobling til TV. Og en av mange overraskelser er at etter å potensielt ha skuffet noen ved at det bare er ARC som det står påført på baksiden, viser det seg faktisk at denne kan konfigureres som enten ARC eller eARC inne i menyen. Det er en variant jeg ikke har sett før, og som jeg er litt nysgjerrig på nytteverdien av, i stedet for å ha en permanent eARC-konfigurasjon. Men det skader uansett ikke.
I tillegg har vi to USB A-kontakter. Den ene er for tilkobling til lagringsmedier, mens den andre er en digital lydutgang. Det er også en annen lydutgang, en coax digitalutgang. Og apropos lydutganger – her har vi kommet til den eneste utgangen jeg skulle ønske meg i tillegg og det er en analog pre-out, eller eventuelt en analog utgang som kunne valgfritt konfigureres som fast- eller variabel. Jeg tror ikke at det er noen kjøpere som har behov for dette umiddelbart, men det kunne kommet godt med for de som har anskaffer Eversolo play som et startanlegg, og som eventuelt ønsker å oppgradere med f.eks. ekstern effektforsterker på et senere tidspunkt.
Analoge innganger er det også to av – en vanlig linjeinngang og en platespillerinngang. Og også her overraskes jeg av at en strømmeforsterker i denne prisklassen tilbyr valgfri konfigurering mellom MM og MC-PickUp. Direkte imponerende, og så kan vi spekulere på om dette signalet blir AD-konvertert også dersom EQ og andre parametere som skjer i det digitale domenet blir holdt avslått. Det skulle jeg gjerne ha sjekket dersom jeg hadde mine hjelpemidler tilgjengelig, men som nevnt annet sted var det ikke mulig denne gangen. Mistanken er at alt blir AD-konvertert, og så får det eventuelt bekreftes en annen gang. Men uansett er det selvfølgelig helt udramatisk om signalet blir AD-konvertert. Det skjer i de beste familier, og etter å ha opplevd at en Linn Klimax LP12 med AD-konvertering i RIAAen låter klart bedre enn de andre variantene av LP12 vi fikk servert i september er det fastslått at en god AD-konvertering ikke er en hindring for en fantastisk god vinylavspilling.
En annen godbit er at Eversolo play har subwooferutgang. Og på toppen av dette er den rikt konfigurerbar. Du kan justere nivå i en skala fra -15 til +15 dB i forhold til hovedhøyttalerne, og delefrekvensen kan justeres i trinn på 1dB fra 40Hz til 500Hz(!). Avstand/forsinkelse kan også justeres i trinn på 1cm, og så kan du velge mellom 0 og 180 graders fase. Denne delefrekvensen innvirker både på et lavpassfilter for sub, og et høypassfilter for hovedhøyttalerne.
Det vi ikke har nevnt foreløpig er en 1-volt triggerinngang, og jordingskontakten for platespillere som sikrer at du kan koble til mer enn Rega-spillere.
Og så har vi enda ikke snakket om at høyttalerterminalene er av en kvalitet klart over pari for denne produktkategorien, og er laget i kobber. De står litt tett sammen, men egentlig ganske uproblematisk. Man får heller la være å koble til høyttalerne alt for sent på kvelden. Eller for tidlig om morgenen.
CD-EDITION
Eversolo play kommer I to utgaver – en vanlig og en som kalles CD-Edition. Jeg ba om å få tilsendt sistnevnte som testeksemplar, fordi det er interessant å se hva denne kan tilby av funksjonalitet. Og siden det ikke er andre forskjeller enn CD-drivverket på de to utgavene, fungerer dette i praksis som en test av begge versjonene. Og som et ganske uvanlig trekk har Eversolo plassert dette CD-drevet på siden av enheten. Egentlig ganske smart, fordi det ikke okkuperer plass i frontpanelet der det store displayet regjerer. Og siden dette er en kompakt enhet på 23cm, er det mindre mulighet for kollisjoner på siden en hvis det var en fullbreddekomponent.
Det Eversolo play tilbyr av sofistikert eleganse på hele denne musikkmaskinen, må vi gi litt på båten når det gjelder taktile verdier i forbindelse med CD-avspilling. Dette er et CD-rom drivverk fra Hitachi-LG, og har du hatt en laptop med CD-rom har du sikkert en ide om hvilken fysisk opplevelse det gir.
Det positive er at du kan programmere den til å automatisk starte avspilling når du setter inn en CD, eller du kan også velge å måtte trykke play. Og selve CD-avspillingen foregår fullstendig feilfritt og uten hørbar mekanisk støy. Eversolo lover at Hitachi-LG sitt drev har et vibrasjonsdempede chassis, som både skal gi en avspilling fri for mekanisk støy og en stabil rotasjon. Og proprietære feilrettingsalgoritmer skal angivelig forbedre kompatibiliteten med riper eller aldrende medier.
Det er likevel naturlig å betrakte CD-spilleren som et redskap for litt unntaksvis avspilling av CDer, ikke som en kilde som skal benyttes flere ganger daglig. I hvert fall hvis du setter pris på den rituelle delen av CD-avspillingen.
For det er vel kanskje minst like mye som en mulighet for å rippe CDer til intern lagring eller lagring på USB-medie som er aktuelt for de som velger CD-edition. Internt er det mulighet for å lagre inntil 32GB, noe som burde gi plass for 70-80 CDer i tapsfri FLAC. Eller du kan koble til en minnepinne eller USB-disk for få plass til veldig mye mer musikk. Om muligheten for sporadisk CD-avspilling og ripping av CDer er verd den ekstra tusenlappen blir opp til hver enkelt å vurdere. Selv ville jeg nok ha gått for CD-edition, i hvert fall hvis dette skulle vært mitt eneste oppsett, og jeg hadde noen CDer jeg satte pris på. Noe jeg i høyest grad har…
FJERNKONTROLL
Det følger ikke med fjernkontroll med Eversolo play, men importøren hadde lagt med en. Eversolo tilbyr to alternative fjernkontroller, og det var den rimeligste versjonen BTR-12 som kom sammen med testeksemplaret. Tilsynelatende er det bare forskjell på fasong og materialer på denne og Eversolo F16, som har en finish i aluminium og koster nesten det doble av BTR-12.
BTR-12 har i grunnen alt du trenger av funksjoner, til tross for at det er en begrenset mengde med knapper. En powerknapp og en inngangsvelger er selvfølgelig supplert med en volumkontroll og mute, samt transportstyring av strømming og CD-spiller. Du har også en knapp for valg av displaymode, som verdsettes når du først har et lekkert display med så rike valgmuligheter som Eversolo play. Og så har du en egen knapp for å slå av- og på displayet, i tilfelle det skulle være forstyrrede i non situasjoner.
Det eneste irritasjonsmomentet med fjernkontrollen innledningsvis, var at den stilte litt store krav til fri sikt til forsterkeren. Helt til jeg ble oppmerksom på at den også har en blåtanntilkobling, og at denne som alle andre blåtannenheter må pares med samarbeidspartneren. Det var fort gjort når du bare er klar over det, og i blåtannmodus er responsen perfekt. I blåtannmodus slipper du også at fjernkontrollen går i dvale etter 6 sekunder for å spare batteri, som den gjør i vanlig IR-modus. Og som ren bonus på at denne kommuniserer med Eversolo play via blåtann, fungerer knappene forrige- neste spor også på Youtube-videoer avspilt på nettbrett via blåtann. Nesten som CEC, helt uten bruk av HDMI.
Så anskaffer du en Eversolo play, anbefaler jeg på det sterkeste at du også kjøper en BTR-12 til en 250-lapp. Om du så spanderer litt ekstra for å få en i aluminium, blir en småsak. Personlig hadde jeg gjerne gjort det.
TESTOPPSETT
Testen av Eversolo Play har hatt en litt uvanlig setting, som gjør at det var både en god og en dårlig timing. I skrivende stund er huset i Fjellgata rigget for salg, og en stylist av det heller brutale slaget hadde en runde der han ga rødt kort til det aller meste av HiFi-stæsj som kan tenkes å ha dårlig appell for eventuelle kjøpere. Også TVen ble bøllete utvist, til min store fortvilelse, og til skribentkollega Stig Arne sin like store fryd – han rev seg fortvilt i håret ved forrige besøk over en TV-skjerm som spolerte den audiofile atmosfæren i Peisestua. Det eneste jeg fikk lov til å beholde før visninger er ferdig, er et par med B&W 706 S2 og en miniatyrforsterker fra Dynavoice, samt en Wiim Mini streamer.
Dette utgjør en dårlig og en god nyhet. Den dårlige nyheten er at jeg ikke har mulighet for å benytte mitt supplerende utstyr for å teste HDMI ARC/eARC-funksjonalitet, og heller ikke for å ta en direkte sammenligning med lyden fra streameren i Eversolo play når signalet er sendt ut via en av de to digitale utgangene. Og til slutt får jeg heller ikke mulighet for å ta den litt obligatoriske testen jeg har legt meg til vane med å måle om analoge signaler blir AD-konvertert inne i forsterkeren.
Men den gode timingen er at Eversolo play er en ideell komponent å teste i en sådan stund, både fordi den glir rett in i stylistens preferanser om en kompakt og tiltalende enhet med Premium-ambisjoner, og at den er ideell sammen med bruk av et 13-tommers nettbrett som erstatnings-TV, og med lyden overført til Eversolo play via blåtann.
Og så fikk jeg etter hvert også inn et testsett av høyttalerne Atohm Sirocco1.24, til rundt tjue tusenlapper. Disse er også interessante makkere til Eversolo play.
WAKE-ON-LAN
Funksjonen Wake-on-LAN har den sensuelle forkortelsen WOL, og betyr at enheten våkner fra standby ved hjelp av impulser fra nettverket, i praksis stort seg fra en Eversolo Control-app, eller fra en strømmetjeneste med Connect-funksjon. Dette er en god egenskap som gir smidig betjening. Men i likhet med for DMP-A6 krever dette en kablet tilkobling av streameren. Hvis du benytter WiFi er du fremdeles avhengig av å slå på med power-knappen, enten via fjernkontrollen eller direkte på enheten.
TOUCHDISPLAY
V
i nevnte tidligere at Eversolo Play har et ganske formidabelt display. Dette er en 5,5-tommers berøringsskjerm som gir en moderne og elegant front i tillegg til at det også fungerer som et sentralt kontrollpunkt for hele enheten. Skjermen er responsiv og har et intuitivt brukergrensesnitt som gjør det enkelt å navigere mellom kilder, strømmetjenester og innstillinger – uten behov for app eller fjernkontroll. Når det er sagt har du også mulighet for å speile skjermen på en mobilapp, eller omvendt. Dette gir en umiddelbar og taktil opplevelse som minner mer om en smartenhet enn en tradisjonell hi-fi-komponent. I praksis betyr det at du kan bla gjennom spillelister, favorittmarkere spor og justere volum direkte fra frontenheten – noe som gir en følelse av kontroll og nærhet til musikken som mange vil sette pris på. Skjermen er også oversiktlig og godt lesbar på avstand, og bidrar til å gi Eversolo Play et helhetlig og gjennomført uttrykk.
Du har også mulighet for å konfigurere skjermen som VU-metere, noe som er skikkelig besnærende. Men likevel ble jeg fort overbevist om at det mest aktuelle for meg var å ha et oppsett med visning av cover-art, sammen med info om det som avspilles-
For meg er det likevel mobilappen som er den mest naturlige navigasjonsenheten på Eversolo Play. Eversolo Play benytter et tilpasset Android-basert operativsystem som gir en moderne og oversiktlig brukeropplevelse. Menystrukturen er logisk oppbygd og delt inn i seks hovedkategorier: Musikktjenester, Funksjoner, Apper, Tilkoblinger, Sky og Innstillinger. Dette gir en intuitiv navigasjon, selv om det i utgangspunktet er såpass omfangsrikt at man lett kan føle seg litt fortapt innimellom. Og da er det nyttig at det har en klar struktur.
Den innebygde 5,5-tommers berøringsskjermen gjør det enkelt å betjene enheten direkte. I tillegg tilbyr Eversolo en egen app for iOS og Android, som speiler brukergrensesnittet og gir fjernstyring med samme grad av kontroll og oversikt. Den globale søkefunksjonen i appen gjør det muligå søke på tvers av musikktjenester.
Selv foretrakk jeg å benytte et stort Android-nettbrett til navigering og betjening. Det ga en suveren betjeningskomfort og oversikt, og hadde bare en eneste liten irriterende begrensning som man må venne seg til – tilbake-sveipet når man surfer etter musikk fungerer ikke med nettbrett, sånn at du må bruke tilbake-pilen i stedet. Det er sikkert en kurant sak å fikse på neste softwareoppdatering.
ROMKORREKSJON OG EQ
Eversolo Play er utstyrt med et sett med verktøy for lydtilpasning, som gjør det mulig å optimalisere lyden etter både rom og preferanser. Her kan mobiltelefonens mikrofon benyttes, men du får trolig en langt mer presis romkorreksjon ved å benytte Eversolo sin spesialkonstruerte mikrofon
I tillegg finnes det både en grafisk equalizer med flere bånd, og en parametrisk equalizer der du har full kontroll over alle aktuelle parametere.
For de som ønsker en mer enkel tilnærming, finnes det også forhåndsinnstilte EQ-profiler som kan velges etter musikksjanger eller preferanse. Ikke helt min greie…
STRØMMETJENESTER
Eversolo Play har en formidabel tilgang på strømmetjenester:
- TIDAL (inkl. TIDAL Connect)
- Qobuz (inkl. Qobuz Connect)
- Spotify (via Spotify Connect)
- Deezer
- IDAGIO
- TuneIn Radio
- Presto Music
- Radio Paradise
- KKBOX (ikke tilgjengelig i Norge)
- Amazon Music (ikke tilgjengelig i Norge)
I tillegg er Eversolo Play sertifisert som Roon Ready.
Det noen kan tenkes å savne er unik støtte for Apple Music. Her må du i tilfelle ty til avspilling med overføring via AirPlay.
TESTLØYPE
I denne testløypa har jeg altså valgt ut de samme sporene som på testen av Marantz Model M1, og lytteinntrykkene av B&W 706 S2 på Model M1 er gjentatt som en referanse, sammen med to andre høyttalere. I tillegg er naturligvis inntrykk fra 706 S2 på Eversolo Play gjengitt, og også Atohm Sirocco 1.24. Dette er gjort for å gi et bilde av hvordan Eversolo Play står seg med høyttalere med ulik karakter, og i ulke prisklasser.
Og som alltid ellers må det understrekes til det kjedsommelige at denne testløypa bare er en uhyre liten del av det som blir servert for forsterker og høyttalere.
TAYLOR SWIFT. THE TORTURED POETS DEPARTMENT – FORTNIGHT
Taylor Swift sitt ferskeste album, og åpningssporet Fortnight er et av de beste på det 30 spor lange dobbeltalbumet. Og med klar Taylor Swift-karakter av nyere årgang. Og som vi har forstått en stund nå er tekstene til Taylor Swift ingen søndagsskole, og på dette sporet åpner det halvfriskt med «I was supposed to be sent away But they forgot to come and get me»
På det utvalgte sporet er synth-bassen et dominerende- og bærende element.
Atohm: Tilstrekkelig synthbass, og ellers bra vokalgjengivelse.
706 S2: Fin og distinkt synthbass, og ellers en bra gjengivelse av dette sporet. Det skilles bra mellom vokalene
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Dette sporet avspilles flott på R200, og med en vektlegging av dypbassen som er kledelig. En litt forsiktighet i diskanten er også noe jeg setter pris på i dette sporet,
706 S2 (M1): Også her er det god tyngde i bassen, og en litt mer detaljfokusert gjengivelse enn på R200.
LS3/5a: Veldig presis gjengivelse, og i forhold til LS3/5a sitt rykte er det også en uventet analytisk gjengivelse. Synthbassen er som forventet litt mindre fremtreden de enn på 706 S2og på Polk R200, men likevel fremstår det som tilstrekkelig, og godt balansert.
INFECTED MUSHROOMS. B.P. EMPIRE - NEVER EVER LAND
Et fascinerende spor av Infected Mushrooms som er mye benyttet som demospor rundt omkring. Og med god grunn, for her er det virkelig dyp og heftig bass som gjelder
Atohm: Kanskje ikke like heftig bass-bonansa som på enkelte andre høyttalere, men likevel mer enn tilstrekkelig for en litt heftig opplevelse.
706 S2: Dette oppsettet overbeviser mer i dybden enn det Atohm Siricco gjorde. Fint rytmisk driv
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Overraskende dypbass fra disse stativhøyttalerne. Også en imponerende kontroll i den heftigste bassen, noe som tilskrives forsterkeren.
706 S2 (M1): Bassgjengivelsen omtrent på nivå med Polk, men oppleves likevel litt mer presis og distinkt. Bassnivået er rikelig på dette sporet som åpenbart er laget for å være en bass showoff.
LS3/5a: LS3/5a ble ikke akkurat berømte på grunn av sine meritter med heftig Dance, men dette fungerer overraskende bra, og selvfølgelig delvis takket være et rom som gir god støtte i dypbassen. God presisjon, og åpenbart en forsterker som har veldig god kontroll.
DOMINIQUE FILS-AIMÈ. NAMELESS – BIRDS
Dette sporet Birds har ført til at Dominique har blitt den nye Kari Bremnes på HiFi-messer rundt omkring. Og som en skjebnens ironi har også Kari et spor med tittelen Birds – også det en av mine favoritter. Det er veldig forståelig at Dominique sine fugler har blitt så populære som demospor, for det er en eksepsjonell miks som fokuserer på dynamikk og en hengekøyeformet frekvensrespons.
Atohm: Også på dette oppsettet blir den litt utpregede hengetøyemisken eksponert. Men ikke like ekstremt som noen andre oppsett, og dette er kanskje en «riktigere» gjengivelse.
706 S2: Bra balanse, selv om det er en litt overeksponering av ytterpunktene. Vokalen bra gjengitt
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Her skiller R200 seg ut fra de andre høyttalerne ved at den er klart mer behersket i diskanten. Og selv om det kanskje ikke er det dette demosporet ber om, er det faktisk litt befriende. Det gjør også at vokalen til Dominique blir litt mer vektlagt på en god måte.
706 S2 (M1): Dette sporet har en balanse på 706 S2 i tråd med det jeg er vant med. Det betyr vel på et vis at det blir gjengitt balansert på sin ubalanserte måte. Detaljeringen er klart best på 706 S2.
LS3/5a: Jeg hadde forventet en litt varmere gjengivelse fra LS3/5a på dette sporet, men det ville vel vært bortimot naturstridig på et spor som lever av å demonstrere dyp og distinkt bass kombinert med en utpreget eksplosiv diskant i transientene. Og dem er det mange av på dette sporet.
KARI BREMNES. DET VI HAR – KANSKJE
Du skal ikke bry deg om det mange sier – at Kari Bremnes er oppbrukt i HiFi-sammenheng, og i denne testløypa er det tradisjonen tro funnet plass til et spor med Kari. Kanskje er et av mine favorittspor på albumet Det vi har, og har vært stamgjest i mine testløyper i over tre år, og har vært med på over 30 tester tidligere.
Atohm: Bra dyp og samtidig distinkt bass. Kar sin vokal blir veldig bra gjengitt. Og så er det en litt tydeligere luft i gjengivelsen enn jeg har lagt merke til tidligere.
706 S2: Veldig bra gjengivelse, og en godt kontrollert bass. Kari sin vokal fint og uanstrengt gjengitt.
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Veldig god vokal, og klart mer vektlegging av bassen det LS3/5a serverer.
706 S2 (M1): Flott gjengivelse med god balanse, og en ekstra tyngde i bassen.
LS3/5a: En veldig fin gjengivelse, og disse BBC-monitorene henger absolutt med i bassen i min peisestue. Faktisk en av de beste gjengivelsene av «Kanskje» på ganske lenge, der både vokalen til Kari skinner, og det ikke blir for mye av det gode i bassen.
ODIN. SILLAJASS – PARADE
Dette sporet er hentet fra albumet Sillajass, som jeg anmeldte for tre og et halvt år siden. Og siden både lyden og musikken er dypt fascinerende, har det vært stamgjest på mine testløyper siden, avbrutt av at sporet ikke var tilgengelig for strømming en lengre periode. Sporet er eksepsjonelt åpent og hudløst.
Atohm: Veldig bra balanse i gjengivelsen av et spor som i utgangspunktet er veldig naken og rått. Men det er uten at karakteren i låten er sviktet.
706 S2: Det rå og hudløse i dette sporet kommer veldig godt frem.
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Noen vil kanskje si at det hudløse i Odin sitt spor på denne utgivelsen ikke kommer helt til sin rett, mens andre vil verdsette at det hele blir klart mer musikalsk.
706 S2 (M1): Klart mer åpent og hudløst enn på Polk R200, og da er det uunngåelig at det blir lit mer brutalt også.
LS3/5a: Veldig nakent og åpent, og utpreget detaljfokusert. Også et veldig bra perspektiv.
LYNNI TREEKREM. HAUGTUSSA – VESLEMØY
Dette albumet er Lynni Treekrem på sitt aller beste, og er en av svært mange utgivelser der Ketil Bjørnstad skriver musikk til- og for vokalist, gjerne basert på historisk lyrikk. Denne gangen er det som kjent Arne Garborg som er lyrikeren for dett eposet om Haugtussa
Albumet har vært fast innslag i min testløype et par tiår.
Atohm: På dette sporet pleier jeg å skille mellom de oppsettene som fokuserer på detaljer, og de som peker mest på musikken. Atohm SIrocco 1.24 er litt midt imellom, eller litt begge deler. Men klangen er myk og fin.
706 S2: I likhet med Atohm Sirocco 1.24 er også komboen med B&W midt mellom det detaljfokuserte og det musikalske, Men likevel n anelse mer detaljfokusert med 706 S2
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Her er det helt åpenbart musikken som kommer i fokus, uten at vi får inntrykk av å titte på stemmebåndet til Lynni gjennom et mikroskop. Vakkert, men andre serverer enda flere detaljer.
706 S2 (M1): Også her er det flott gjengivelse, og vokalen er magisk. Klart mer detaljorientert gjengivelse på 706 S2 enn på R200. Med 706 S2 kommer jeg på hva som er grunnen til at nettopp Veslemøy er mitt favorittspor på denne klassiske KKV-utgivelsen, selv om øvre mellomtone kan bli litt overfokusert enkelte steder.
LS3/5a: LS3/5a fokuserer mer på musikken og helheten enn på detaljene på dette sporet. Men det er også en veldig fin detaljering.
JONI MITCHELL. DON JUAN`S RECKLESS DAUGHTER – OVERTURE / COTTON AVENUTE
Åpningen på et av mine favorittalbum av Joni Mitchell, hentet fra hennes beste periode – andre halvdel av 70-tallet, og en dobbel-LP som ble anskaffet rett etter at den ble utgitt. Og dette sporet et flittig benyttet i mine testløyper, men også Arve har dette albumet som referansealbum i flere av sine tester. På mange oppsett er det litt i overkant skarp lyd for Joni Mitchell sin vokal og gitar. Og så er bassen til Jaco Pastorius ved 1:45 i Overture ikonisk
Atohm: Bra klangbalanse i introen, selv om den på akkurat dette punktet blir slått av Polk R200. Det som mangler av ekstra dybde i Jaco sin bass, kompenseres med at den er veldig distinkt og fin. Og dermed er helheten også veldig bra når vi er over i Cotton Avenue. Jeg merker meg et ekstra godt rytmisk drive litt ut i C.A., samtidig som bassen er veldig melodiøs. Skulle nesten tro vi hadde med en engelskmann å gjøre.
706 S2: Litt mer fokus på toppen i Joni sin gitar i introen her enn med Atohm. Flott dypbass fra Jaco.
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Dette er en veldig behagelig og musikkfokusert gjengivelse i introen. Bassen til Jaco vibrerer fantastisk, og over i Cotton Avenute gjentas den godt balanserte klangen fra introen. Dette er mer behagelig enn det de aller fleste høyttalerne serverer, samtidig med at bassfundamentet i mer ordinært toneleie er veldig bra.
706 S2 (M1): Gitaren i introen selvfølgelig litt spiss, men likevel bra gjengivelse. Jaco briljerer i dybde når han kommer inn ved 1:45. Og så er det klart mer distinkt enn på Polk R200, selv om nivået i dypbassen på R200 er litt likt.
LS3/5a: Jaco sin bass er presist og flott gjengitt, og overraskende nok tilstrekkelig dyp. Det er likevel ikke med LS3/5a det blir satt ny banerekord i dypbass. Til gjengjeld synger bassen i overkant av det jeg opplever med mange andre høyttalere. Balansen når vi beveger oss over i Cotton Avenue er uvanlig god.
FRANK ZAPPA. SHEIK YERBOUTI - RUBBER SHIRT
Også dette Zappa-sporet er en gjenganger i mine testløyper. Det er hentet fra 1979-utgivelsen Sheik Yerbouti, og kommer umiddelbart etter det som ble en slags Zappa-sviske etter hvert – Bobby Brown. Sporet Rubber Shirt ble umiddelbart en favoritt hos meg etter at jeg kjøpte denne dobbelt-LPen i 79.
Atohm: Fin rytmikk i dette klassiske Zappasporet.
706 S2: Veldig bra, med godt kontrollert bass.
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: Dette er det fristende å kalle glansnummeret til Polk R200, selv om det kunne vært kjekt å få enda mer fokus på trommetransientene.
706 S2 (M1): Dette er både heftig og dynamisk, og en tydelig hjemmebane for B&W
LS3/5a: Dette spiller veldig dynamisk og flott, helt til jeg må skru ned volumet fordi LS3/5a «bunner». En velkjent begrensning med disse høyttalerne at de ikke kan spille veldig høyt.
BARB JUNGR. MY MARQUEE - SUNSHINE OF YOUR LOVE
Barb Jungr er en artist jeg har fulgt i et par tiår, spesielt i den perioden hun hadde jevnlige utgivelser på Linn Records. Denne utgivelsen er på labelet Marquee Records, og her har hun laget en magisk tolking av den gamle Cream-klassikeren Sunshine of your love.
Atohm: Ganske utagerende dynamikk. Men selv om også den samme hardheten i vokalen er til stede her som på andre oppsett, maskerer det ikke de åpenbare musikalske kvalitetene.
706 S2: Slående dynamikk i pianoet i introen. Og som alltid ellers er det en hard vokal fra Barb.
Sammenligning med inntrykk fra Marantz Model M1:
Polk R200: En nydelig gjengivelse av Barb sin unike tolking. Og R200 gjør sitt beste for å ikke vektlegge hardheten i vokalen.
706 S2 (M1): Ekstra dynamikk i pianoanslagene i introen oppleves. Hardheten i vokalen kommer ikke unna på 706 S2 heller, og er kanskje enda et hakk tydeligere her enn på de to andre høyttalerne.
LS3/5a: Nydelig gjengivelse om selvfølgelig også avslører en liten hardhet i Barb Jungr sin vokal.
LYTTEINNTRYKK – KOMPLETTE ALBUM
I tillegg til den sedvanlige testløypa med utvalgt spor som stort sett er gjengangere, tar jeg for meg et knippe med hele utgivelser, i hovedsak ganske ferske. Og her er det Qobuz som er benyttet, og B&W 706 S2 er høyttalerne som er tilkoblet. For supplerende lytteinntrykk viser jeg til testen av høyttalerne Atohm Sirocco 1.24 som blir publisert i løpet av kort tid, og der det også er Eversolo Play som står for kilde og forsterking.
Mozart: Symphonies Nos. 35 & 36, Violin Concerto No. 3
Il Pomo D'oro • Maxim Emelyanychev • Aylen Pritchin
Vi starter med en fersk klassisk utgivelse på et av mine favorittlabel – Aparte. Og så må jeg tillate meg å nevne at Qobuz sitt utmerkede Labelsøk gjør at det er en drøm å følge med på nye utgivelser av mine favorittplateselskap. Aparte utga også en fantastisk versjon av Mozart sin trykkefløyte, som jeg omtalte i min platesmaking tidligere i år. Og nå kan man kanskje få inntrykk av at det i hovedsak er Mozart dette plateselskapet konsentrerer seg om, men det er nok helt tilfeldig at det også denne gangen er en Mozart-tolking jeg plukker ut til lytteinntrykk. Og det vi snakker om er ensemblet Pomo D`oro sin utgivelse Symphonies Nos. 35 & 36, Violin Concerto No. 3, som er den tredje utgivelsen i serien mozart - the symphonies, der det i tillegg til denne utgivelsen er no.1, 29, 40 og 41 som er utgitt. Det kan gi berettiget håp om at det kommer flere utgivelser i denne serien – mange fler.
Et av kjennetegnene med mange av Mozart sine symfonier og andre komposisjoner før større orkestre er at det ofte foregår to melodiske hendelser samtidig. Og dette kan gi ekstra utfordringer til oppsettet som skal gjengi det. Ikke fordi noen oppsett ikke greier det, men fordi det kan være forskjell på hvor godt de mesterer å tydeliggjøre disse to parallelle fortellingene. Og Symfoni no.35 er også dominert av dette fenomenet allerede i 1. satsen. Og oppsettet med kombinasjonen av Eversolo Play og 706 S2 mestrer oppgaven godt. Det er ellers en fin klangbalanse i gjengivelsen av denne utgivelsen. Og så blir jeg fristet til å hoppe over på den magiske 2. satsen i fiolinkonsert nr. 3, som er den mest fremførte av Mozart sine fem fiolinkonserter denne gangen med Aylen Pritchin som solist. Denne satsen har noe drømmeaktig over seg, og det blir godt formidlet av oppsettet. Faktisk er det tolkingen som er er en anelse for hurtig i mine ører som utgjør begrensingen mens den musikalske aksentueringen for øvrig er utsøkt.
Taylor Swift - The Life Of A Showgirl
Vi må ta en tur innom Taylor Swift sin nyeste utgivelse, som jeg tok for meg i min Platesmaking i begynnelsen av oktober. Denne utgivelsen skuffet en del sammenlignet med de to tidligere Swift-utgivelsene. På åpningssporet The Fate Of Othelia starter gjengivelsne fra oppsettet veldig bra med god punch i bassen, men kanskje ikke veldig bra raffinement Det gjelder egentlig litt generelt for hele utgivelsen, helt til vi kommer til den litt lavmælte Eldest Daughter, der det er en slående fin gjengivelse av vokalen til Taylor Swift. Også bassen som egentlig ikke stikker seg frem, men bare ligger pyntelig og litt dypt i bakgrunnen.
Jonah Parzen-Johnson & Lau Nau – Flight Attendant
Jeg greier ikke å motstå fristelsen til å ta med disse ferske utgivelsene, selv om det ikke har blitt til et helt album enda – det er forhåpentligvis bare et tidsspørsmål. Denne duoen består av den Brooklyn-baserte saksofonisten Jonah Parzen-Johnson og den finske Lau Nau, som egentlig heter Laura Naukkarinen, og som spiller flere instrumenter i tillegg til at hun er komponist. På de tre singlene som er utgitt foreløpig på labelet We Jazz er det en særdeles åpen og detaljert gjengivelse med veldig godt perspektiv og fin mikrodynamikk. Av de tre tilgjengelige singelutgivelsene Flight Attendant, First Time Viewer og Bus Driver er det førstnevnte sporet som er aller mest fascinernde.
Chrissie Hynde & Pals – Duets Special
Chrissie Hynde begynner å bli en gammel dame etter hvert. Men hva gjør vel det, så lenge hun fremdeles er i live, og attpåtil synger strålende. Men den litt småfrekke stilen fra Pretenders må vi greie oss uten på dette albumet, i den rykende ferske utgivelsen Duets Special. Her går det stort sett i Coverversjoner av gode gamle årgangslåter, der hun synger duett med et knippe andre sangere.
Og lyden blir veldig godt ivaretatt på oppsettet. Den gamle Stonesklassikeren Sway fra Sticky Fingers gir litt ilinger nedover ryggen allerede i det ikoniske åpninsriffet, og her er det Lucinda Williams hun synger sammen med. Det låter akkurat passe rått, som det bør på en Stones-cover. Også det etterfølgende Dolphins der hun duetterer sammen med Dave Gahan er flott gjengitt.
Allways On My Mind var skrevet av Wayne Carson, Johnny Christopher, og Mark James, og ble først innspilt av Brenda Lee. Men for meg og sikkert veldig mange andre er det Willie Nelson sin tolking som dukker opp først i bevisstheten når jeg hører den. Likevel er ikke dette et høydepukt i gjengivelsen, og trolig fordi innspillingen ikke er på høyden med de andre sporene. 10cc sin I`m not in Love er også et musikalsk høydepunkt som blir godt gjengitt med en dyp bassgjengivelse.
Første lytt til dette albumet var på et sett hodetelefoner forutgående dag på en tog fra Bergen til Oslo. Og jeg ble litt skuffet, blant annet fordi dette var litt langt unna Pretenders, som selvfølgelig er uløselig knyttet til Chrissie Hynde. Men ved avspilling på testoppsettet etterfølgende dag blir jeg oppmerksom på de åpenbare kvalitetene både musikalsk og i lydkvaliteten som ble servert med Eversolo Play sammen med B&W.
OPPSUMMERING LYTTEINNTRYKK
Som forventet stikker ikke Eversolo Play seg ut i noen av frekvensområdene. Den leverer et godt balansert inntrykk av alt den får servert, og det er prestasjoner som godt ivaretar forventningene til en strømmeforsterker som ligger godt under ti tusen. Den har vist at den behersker de fleste musikkategoriene, selv om den heftigste og tyngste rocken kanskje ikke er 100% hjemmebane. På en annen side kan det kanskje overraske litt hvor godt den behersker ganske kompleks klassisk musikk med større orkester. Den har også vist at den behersker godt å bli spent foran både stativhøyttalerne Atohm Sirocco 1.24 og B&W 706 S2, som begge har en følsomhet på rundt 88 dB.
Når det er sagt er det åpenbart ikke en forsterker med HighEnd-ambisjoner vi har med å gjøre. Det er helt klart forsterkere som både levere mer raffinement og ikke minst har langt større krefter der ute. Disse koster også vanligvis mer, og i mange tilfeller vanvittig mye mer. Men tar vi prisen i betraktning er leverer forsterkerdelen av Eversolo Play omtrent som forventet, selv om det er noen begrensninger i hvor høyt den spiller på grunn av begrenset gain. Men det må ikke forveksles med manglende effekt, for min erfaring er at den spiller veldig rent helt opp til maksimalt nivå. Det er fristende å sammenligne den med en bil som har god effekt og akselerasjon, men som har litt begrenset toppfart på grunn av girutvekslingen.
SAMMENLIGNING MED ET PAR AV KONKURRENTENE
Jeg lovte innledningsvis at jeg skulle sammenligne Eversolo Play med to av konkurrentene som jeg har hatt på test. Og vi starter med den eldste av dem.
Eversolo Play vs. Sonos Amp
Sonos Amp er etter hvert en ganske gammel modell. Kanskje ikke vurdert isolert som forsterker, men som strømmeforsterker er seks år en respektabel alder, der jeg i utgangspunktet måtte sjekke om den fremdeles er i aktivitet. Og det er den. Den er den rake motsetningen til Eversolo Play i form av at den fullstendig mangler visuelle tilbakemeldinger i fronten. Her er det bare den velkjente Sonos-appen som er bindeleddet mellom bruker og strømmeforsterkeren. Da jeg testet Sonos Amp var Sonos fremdeles inne i sin gullalder, men det har endret seg litt det siste året eller to. For i tillegg til at de har hatt en del utfordringer med sitt brukergrensesnitt, har det etter hvert kommet mange konkurrenter som kanskje har sneket seg forbi Sonos mens de tok seg en liten middagslur?
Det ingen likevel kan ta fra Sonos Amp er at det er en forsterker som gir godt med krefter, selv om den ikke er like raffinert som noen av konkurrentene, deriblant Eversolo Play.
Eversolo Play vs. Marantz Model M1
Dette er en ganske fersk konstruksjon. Og i motsetning til Sonos har Marantz et brukergrensesnitt i bunnen som har vokst ganske formidabelt det siste året eller to. Ikke minst gjelder det for oss som er opptatt av TIDAL Connect og Qobuz Connect, som begge har blitt støttet av strømmeplattformen Heos – og Heos var en av de aller første plattformene som støttet Qobuz Connect. Også sertifisering som Roon Ready har kommet på plass, i tillegg til betydelige moderniseringer av Heos-appen.
Den kanskje sterkeste siden med Marantz Model M1 er forsterkerdelen, som er veldig kraftig både på papiret og i praksis. Der den faller fullstendig gjennom sammenlignet med Eversolo er på det visuelle grensesnittet. For dette er i likhet med Sonos Play bokstavelig talt en Black Box, der du må ty til appen for å få vite hva som foregår på innsiden.
Forsterkerdelen av Model M1 er i mine ører verd de tre tusenlappene ekstra du må ut med sammenlignet med Eversolo Play, og kanskje enda litt. Og vi snakker om 2x100 watt i 8 ohm, mot Eversolo sine 60 watt. Men da må du samtidig gi avkall på all den herligheten Eversolo byr på både i form av et gedigent touch-display og en ganske overlegen funksjonalitet. Det valget er ditt.
KONKLUSJON
Eversolo har laget et veldig intelligent produkt med strømmeforsterkeren Play. De har plukket essensen fra sine streamere A6 og lagt til en overraskende velutstyrt forsterker med det meste du trenger av inn- og utganger. Resultatet har blitt en strømmeforsterker med en overveldende funksjonalitet og en forførende skjerm, og som også har en lydkvalitet som samsvarer med forventningene til en strømmeforsterker til klart under ti tusen.
Det finnes noen konkurrenter der ute, og i skrivende stund er kanskje Wiim Amp Ultra den hardeste konkurrenten. Men hvis du ønsker å ta del i Eversolo sitt univers med en totalløsning for under ti tusen, er det ingen vei forbi strømmeforsterkeren Play.
Veil pris for Eversolo Play er NOK 8.490,-
Veil pris for Eversolo Play CD-edition er NOK 9.490,-
Les mer om Eversolo Play hos Hifisentralen
Les mer om Eversolo Play hos produsenten
