Allerede i albumtittelen er det veldig sterke hint om hva dette albumet handler om, særlig hvis du kjenner historikken til engelske Barb Jungr. Og har du fremdeles i et snev av tvil, blir den tvilen selvfølgelig fullstendig blåst av banen når blikket går videre til undertittelen The Songs of Bob Dylan & Leonard Cohen.

Barb Jungr står kanskje oppført som Singer-songwriter i telefonkatalogen, men jeg vil likevel anta at «Singer» er oppført med en god del fetere skrift enn «songwriter», for det er som coverartist hun er mest kjent. Det vil si jeg vil vel heller benytte begrepet «tolker» om hennes versjoner av andre sine sanger, og gjerne tilføyd at hun vanligvis leverer svært interessante tolkinger. Et av høydepunktene var på hennes forrige album My Marquee, med en helt vanvittig flott tolking av Cream-klassikeren Sunshine of Your Love, Den tolkingen stormet rett inn på min testløype, og har vært med der noen runder, til tross for at det er utfordringer med tidvis hard vokal. Eller kanskje nettopp derfor er den velegnet.

Men påfallende ofte er det Bob Dylan og Leonard Cohen som blir tolket i hennes utgivelser. Som i "Every Grain of Sand: Barb Jungr Sings Bob Dylan" fra 2002" og «Man in the Long Black Coat: Barb Jungr Sings Bob Dylan" fra 2011. Eller med begge disse to i albumet "Hard Rain: The Songs of Bob Dylan & Leonard Cohen" fra 2014. Og for ikke lenge siden utga hun også EPen Barb Jungr sings Leonadrd Cohen (LIve)

Og som vi allerede for lengst har funnet ut, er det også denne gangen Dylan og Cohen sine sanger som tolkes i dagens album. Her har hun med en trio bestående av Simon Wallace på piano og tangenter, Davide Mantovani på bass og Gary Hammond på trommer

Musikken på Hallelujah on Desolation Road

Åpningssporet Hallelujah er et av Leonard Cohen sine mest ikoniske låter. Men her må jeg si at Barb Jungr skuffer litt. For selv om dette er en bra fremførelse, er det fullstendig fravær av den karakteren jeg har opplevd i så mange andre av hennes tolkinger, og som fikk meg til å nikke gjenkjennende av den karakteristikken jeg hørte på radioen på vei hjem fra jobb med adresse Marianne Faithfull som gikk bort i går – torsdag. «En fantastisk tolker» kunne også passe på Barb Jungr. Men ikke her, for denne tolkingen av Hallelujah er alt for lettbeint i mine ører, og mangler den tyngden Cohen la i denne låten.

Heldigvis blir det mye bedre på den neste låten. Men heller ikke på Cohen-låten Slow serverer Barb Jungr opp mot sitt beste. På låten Handle With Care er vi klart over pari. Dette er en låt vi kjenner fra Travelling Wilburys sitt debutalbum, og signert alle fem, selv om det nok var George Harrison som hadde hovedæren for låten, som opprinnelig var planlagt som en Harrison-utgivelse.

Vi kan ikke forbigå det andre tittelsporet Desolation Road i stillhet. Men det er dessverre heller ikke særlig over pari. Tower of Song er vel kanskje et av mine favorittspor på utgivelsen, og jeg griper meg selv i å småhumre til teksten:

I said to Hank Williams, how lonely does it get?
Hank Williams hasn't answered yet
But I hear him coughing all night long
Oh, a hundred floors above me in the Tower of Song

Og jeg greier å absorbere at Barb Jungr sin stemme er et greit alternativ til Leonard Cohen  sin dype raspende vokal.

Også den påfølgende Dylan-låten Love Minus Zero/No Limit er blant de bedre. Denne er hentet fra Dylan sitt femte album utgitt i `65, og var hans første med elektrisk forsterket musikk (les rock) på LP-side 1, der vårt spor befant seg. Det vakte mye turbulens, men det har visst roet seg litt nå…

Dylan-komposisjonen Kansas City er et annet favorittspor, og det skyldes kanskje like mye at det er en veldig flott låt, som at tolkingen er ekstra god. Tittelsporet fra Dylan-albumet New Morning er litt midt på treet, og etterfølges av avslutningslåten You Got Me Singing av Leonard Cohen. Her blir et snev av gospel-karakter i originalen forsterket litt. Kanskje like greit at dette er siste stopp, men jeg vil likevel hevde at Barb sin tolking er et lite hakk mer interessant enn originalen.

Når vi løfter blikket litt, var ikke dette albumet et høydepunkt i Barb Jungr sin utgivelsesrekke. Og jeg kan ikke si at det skyldes at hun begynner å bli rusten, for det er kanskje nettopp rust jeg savner litt av i denne utgivelsen. Rust og karakter, som det er langt mer av på EPen med Cohen-låter utgitt i 2022. Men den gode nyheten er at vi har ferske eksempler på at hun fremdeles er på høyden, så all grunn til å følge med på neste utgivelse av Barb Jungr.

Lyden

Lyden på Hallelujah on Desolation Road er grei nok, men ikke et høydepunkt. Litt mangelfull dynamikk, og detaljeringen er middels. Og hvis jeg skal være helt oppriktig, syns jeg hennes utgivelser hadde mer interessant lyd da hun var på plateselskapet Linn Records, men det begynner å bli en del år siden siden.

Oppsett for platesmakingen

Platesmakingen har blitt foretatt på to oppsett:

• Linn Akurate DS streamer, med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 44,1kHz,
  Denon PMA-1500AE.
  Bowers & Wilkins 706 S2
• Lenovo Ideapad med Qobuz strømmetjeneste i 24bit 44,1kHz,
  JBL Tour Pro 3

Terningen

Det ble dessverre bare en firer på terningen for Barb Jungr denne gangen. Dette er bra håndverk, men alt for lite interessant og karakterfullt. Og jeg vet at hun kan bedre, mye bedre. Og hun får heller ikke drahjelp av noen audiofile tilbøyeligheter i lyden på utgivelsen.

Les mer om Hallelujah on Desolution Road hos Barb Jungr