Friday, 27 May 2022 18:04

Platesmaking 4-22. Mer helnorsk musikk

Written by

Også denne gangen er det bare norsk musikk, og med tre av dem er vel også jazz i ganske ulike tapninger. Og spesielt et av albumene er en veldig spennende debutant som jeg ser frem til å høre mer av.

Kristin Sevaldsen – The Sonic Experience – Snøhetta.

Utforskende jazz med klimabudskap

Etter hva jeg har kunnet se og høre har Kristin Sevaldsen alltid hatt ett bein i jazzen, og det er vel også stort sett det beinet hun har hatt den største tyngden på. Men samtidig har det andre beinet vanligvis befunnet seg i et noe annerledes terreng, gjerne i dalstrøka mellom jazz og folkemusikk.

Og samtidig er det litt åpenbart at det beinet som står midt oppi jazzen, er så til de grader midt i den tunge jazzen. For det er mer enn påfallende at hun har en touch på sin saksofon som avslører at hun har blitt inspirert av den norske mesteren Jan Garbarek. I hvert fall fremstår dette som tydelig for meg både på EPen They Came From The Sun fra 2019, og kanskje enda mer på åpningssporet Mountain Breath på dagens utgivelse The Sonic Experience – Snøhetta.  Måten tonene moduleres på er som snytt ut av nesen på Garbarek, og det er vel egentlig lydlandskapet også.

Og da er vi samtidig over på et annet interessant tema, for med denne utgivelsen beveger Kristin Sevaldsen seg over i en litt ny musikalsk retning, der jazzen får et utforskende drag i varierende grad. For som albumets- og mange av låtenes titler mer enn antyder er dette en komposisjonsrekke som har et formål, og det formålet er å skape både en ro og en uro. Ro over naturens naturlige klanger og atmosfære, og uro over at den samme naturen er truet av klimaendringer, med issmeltinger som resultat.

For mitt vedkommende blir det nok roen i den musikalske atmosfæren som blir det dominerende inntrykket, mens uroen mer blir en refleksjon. Ikke minst på det andre sporet med tittelen Creek Hymn er lyden av rennende (nysmeltet?) vann et dominerende element, men benyttet på en måte som gjør at det blir musikk av det, særlig når vi et par minutter ut i låten får tilleggsklangen av noe som i min fantasi gir bilder av at vannet renner opp i en kopp, sammen med Kristin sin forsiktige vokal. Og på den påfølgende Lost Silence er det nesten programmatisk beskrivelse av en fjellvandring som blir forstyrret av motorisert ferdsel. Her får vi kanskje en liten påminnelse om at Kristin Sevaldsen også har en betydelig fartstid som skaper av filmmusikk. For nettopp dette sporet er i all sin tydelighet også et av de mest interessante sporene rent musikalsk, i mine ører.

Høydepunktet for meg er nok likevel Melting Glacier, som finnes både i en fullversjon og en radioversjon. Sistnevnte fenomen med radioversjoner gir litt assosiasjoner til 60-tallet og diverse Beatlesutgivelser m.m. som måtte ha versjoner på rundt 3 minutt for å kunne slippe til på radio. Melting Glacier er en fullkommen syntese mellom smeltende is og lyriske og litt forsiktige toner fra Kristin Sevaldsen sin saksofon. Magisk!

Kristin Sevaldsen står for all vokal og instrumenter selv, mens Helge Sten hos Audio Virus Lab har stått for mastering. Albumet er avspilt både på CD og fra 44,1/24 WAW lagret lokalt, og lyden er god. 

Les mer om The Sonic Experience - Snøhetta  på d‘Label Records

 

Jan Gunnar Hoff – Home.

Lyrisk pianojazz på hjemmebane

Bodøværingen Jan Gunnar Hoff er vel en slags norsk jazz sitt svar på dr. Jekyl og mr. Hyde, med sine omfattende meritter i elektrisk jazz og fusion-terreng sammen med internasjonale størrelser som Mike Stern og Marilyn Mazur, som i sin tur begge har en fartstid med Miles Davis. Og samtidig befinner han seg ofte i et ganske lavmælt musikklandskap med sitt solopiano, og det er i stor grad i den settingen vi har støtt på han på tidligere 2L-utgivelser. Men vi kan vel dempe ned dramatikken i beskrivelsen litt, og heller kalle det stor musikalsk spennvidde.

Bakgrunnen for utgivelsen Home er nettopp en invitasjon fra Morten Lindberg i 2L, som åpenbart kriblet i fingrene etter å gjøre noe meningsfylt i Bodø sin relativt nye musikalske storstue, og da var Jan Gunnar Hoff en naturlig samarbeidspartner. Han inviterte Hoff i 2021, og resultatet foreligger nå.

Det musikalske innholdet er en fin miks av tolkinger av andre sine komposisjoner, og av Jan Gunnar Hoff sine egne komposisjoner og improvisasjoner.

Åpningssporet What Might have Been er en komposisjon av hans hyppige samarbeidspartner Mike Stern, som spilte med Miles Davis på begynnelsen av 80-tallet. Her er det en svært annerledes lyrisk, nesten kontemplativ tolking av en låt som i Mike Stern sin original er heftig rytmisk, og med innslag av etniske rytmeinstrumenter. På en annen side er hans tolking av Summertime betydelig nærmere Gerswin sin original fra 1934 i karakter enn mange av de mer eller mindre legendariske tolkingene vi har fått i senere tiår av størrelser som Miles Davis i ‘59 eller Janis Joplin et tiår senere. Men Hoff sin tolking har likevel et langt høyere tempo enn Gerswin sin original i Porgy and Bess.

Free Flow er nok min favoritt på albumet, et spor som er signert Jan Gunnar Hoff selv, og som har en stor rytmisk og dynamisk spennvidde.

Men vi kommer ikke unna et 2L uten at vi snakker mer enn vanlig om lyden. For Morten Lindberg er en mester i multikanalsutgivelser, og alle has utgivelser på 2L med uinntak av de aller første kommer i enten multikanals SACD eller Pure Audio Blu-ray, og Home er en av de mange eksemplene på en to-diskutgivelse med både SACD og Blu-ray. Og et av kjennetegnene på hans multikanalsutgivelser er at han går så tett på kor eller orkester at de mest konservative lytterne ønsker seg tilbake til bakerste rad. Dem om det – for meg er Lindberg sin tilnærming vanedannende.

Og på Home får vi et usedvanlig flott og stort lydbilde, med en formidabel beskrivelse av konsertsalen Stormen ved både direktelyd og reflektert lyd.

SACDen inneholder både stereo (MQA) og multikanals spor, mens Blu-Ray plata har fire valgbare spor med henholdsvis 5.1 DTS-HD MA 24/192kHz 7.1.4 Dolby Atmos 48kHz 2.0 LPCM 24/192kHz 7.1.4 Auro-3D 96kHz. Jeg har lyttet til Home i Dolby Atmos på Blu-Ray, i tillegg til at den er strømmet i stereo og Dolby Atmos fra TIDAL.

Les mer om Home hos 2L

 

Melt Motif – A White Horse Will Take You Home.

Spennende og nyskapende debutalbum

Melt Motif er et ganske ferskt band som har utgangspunkt i Kenneth Rasmus Greve og Rakel Greve med base utenfor Bergen. Og her er også musikken skapt, i et hus tegnet av redaktøren i Audiophile.no. Etter hvert ble bandet supplert med Joe Irente, som holder til i Sao Paolo, Brazil Debutalbumet A White Horse Will Take You Home ble lansert 20. mai, og kommer på CD, hvit vinyl, MD(!) og kasett(!!), i tillegg til strømmetjenester.

Kenneth oppgir at Portishead og David Lynch er store inspirasjonskilder, i tillegg til Black Sabbath. Sistnevnte er ikke like lett som de to første å oppdage i musikken på albumet.

Rakel Greve er profesjonell musiker, og har bakgrunn i kor og opera, mens Kenneth Rasmus er designer av profesjon. Musikken starter ved at han lager et grunnkomp med bass og trommer, og så legges Rakel sin vokal på dette. Musikken sendes så til Joe Irente i Sao Paolo, som legger på litt av hvert, og mikser det hele med frie tøyler. Og bandet mener at dette er en prosess som fungerer utmerket, til tross for den åpenbart enorme fysiske avstanden.

Det er lett å få inntrykk av at et bærende grep i musikken er kontrasten i Kenneth Rasmus sitt ganske råe grunnkomp, og Rakel sin klassisk baserte vokal, som her riktignok er ganske tilpasset musikken. Det er litt av den samme tilnærmingen som Portishead hadde der Beth Gibbons vokal sto frem i et litt annerledes musikalsk landskap. Og på Beth Gibbons sin fantastiske tolking av Henryk Gorecki sin 3. symfoni viste hun at hun kan stortrives i et landskap som er crossover mellom klassisk musikk og mer pop/rock-orientert landskap, selv om det blir veldig annerledes enn musikken på Melt Motif sitt debutalbum, der det er litt krevende å trekke inn klassisk inspirasjon, selv om vokalisten er en klassisk basert musiker.

På denne utgivelsen til Melt Motif er hovedgenren en tung og mørk variant av Elektroinsk Musikk, og Rasmus streifer også innom sjangeren IDM i sin beskrivelse til oss, som står for Intelligent Dance music. Musikken domineres på mange av sporene av heftig basstunge grooves, det er unektelig det som gjør den såpass fascinerende.

Åpningssporet Sleep er et av mine favorittspor, som er utgitt fra før på single. Med litt livlig fantasi kan man tolke Sleep som en EDM-versjon av My Funny Valentine, selv om jeg får kraftig motbør i denne fantasifulle tolkingen i mine nærmeste omgivelser. Og på det etterfølgende sporet Mine er den tidligere omtalte kontrasten mellom Rakel sin klare vokal og det tunge og heftige EDM-kompet åpenbart, og utgjør en veldig flott basis. Everything Will Disapear er en annen favoritt, der det også er en nesten magisk spenning mellom Rakel sin vokal og det mørke kompet.

Lyden på plata domineres av det tunge kompet, og er ellers klar og distinkt der det er tiltenkt, og dirty der det er nødvendig.

Kenneth uttaler blant annet dette til Audiophile.no: «Ellers bruker jeg stort sett litt analoge instrumenter på alle låtene, og alt det elektroniske er prosessert gjennom analogt utstyr, for å skape et mer «ekte» lydbilde. Det er derfor det ikke er så statisk og «perfekt» som mye elektronisk musikk er, men høres kanskje mer ut som et band som spiller. Og synther og rytmemaskiner er stort sett analoge også. Bruker f.eks Moog synth og en Moog DFAM tromme/rytme-maskin en del. Og blander det med en del samples.»

Les mer om A White Horse Will Take You Home hos Melt Music

 

Martin Taxt – Second Room.

Finnes sammenhengen mellom arkitektur og musikk denne gangen?

Det skal ikke underslås at Martin Taxt sin musikk er over middels krevende. Men også interessant og fascinerende, ikke minst for en arkitekt som får mulighet for å lytte til en musiker som undersøker mulige sammenhenger mellom musikk og arkitektur.

Akkurat den begivenheten startet med Martin Taxt sitt forrige album, som også var hans debutalbum. Det var det første i en triologi med samme hovedtema. Og et annet fenomen er at han spiller på mikrotonal Tuba, og det er det nesten ingen andre som gjør, bortsett fra Peder Simonsen – microtonal tuba, modulær synthesizer og hand bells. For øvrig har han med seg Rolf Erik Nystrøm på altsaksofon og hand bells, Laura Marie Rueslåtten – orgel og hand bells samt Inga Margrete Aas – kontrabass og (du gjettet det) hand bells

Musikken på denne utgivelsen er inspirert av den japanske arkitekten Sou Fujimoto, og hvis ikke hukommelsen spiller meg et puss så jeg en arkitekturutstilling med han i København for rundt ti år siden.

Musikken er veldig fascinerende, og kan vel karakteriseres som en utforsking av klanger, og interferens mellom instrumenter, ikke minst mellom de to mikrotonale tubaene på denne utgivelsen. Men til tross for at jeg da i egenskap av å være arkitekt er mer enn gjennomsnittlig opptatt av arkitektur, har jeg noen utfordringer med å finne sammenhengen mellom arkitektur og musikken. Men det gjøre ingen verdens ting, for i likhet med hva jeg skrev om Taxt sitt First Room, er også Second Room uhyre engasjerende og fascinerende musikk. Og så oppleves den litt annerledes for hver gang jeg hører den, og det har den gjerne til felles med mye arkitektur, deriblant arkitekturen til Sou Fujimoto.

Lyden pleier å være godt over pari på SOFA Music sine utgivelser, og det er den på Second Room også!

Les mer om Second Room hos SOFA Music.

 

The Milkmen - Can’t Judge a Book.

Tradisjonsbasert jazz-blues i ny tapning.

The Milkmen er en duo som består av herrene Svein Erik Martinsen & Hermund Nygård. De møttes første gang for ti år siden som musikere i Hilde Louise Orchestra, bandet til denne sunnmørsjenta som er kjent for jazz med et glimt i øyet. Og det samme glimtet- og ikke minst spillegleden gis det inntrykk av at de har tatt med seg når de har laget sitt fristed der de dyrker jazz og blues.

Svein Erik Martinsen er gitarist og vokalist, mens Hermund Nygård trakterer trommene. Og på denne utgivelsen får de både vist at de trakterer instrumentene suverent, og også at de er i stand til å skape flott musikk med røtter i blues og litt klassisk jazz. Musikken er ellers en miks av egenkomponerte låter og en tolking av klassikere.

Bortsett fra tittelsporet Can`t Judge a Book er Undecided det første høydepunktet, med sin fjærende rytme og en herlig bass, supplert av mesterlig vokal fra Martinsen. You Are My Sunshine er et nytt høydepunkt, der en veldig rytmisk gitar blir supplert av treffsikkert tilbakeholdent trommeslageri fra Hermund Nygård.

Sleepless Nights er nok min desiderte favoritt på albumet. Kanskje har det sammenheng med at jeg har en enda større dragning mot mørk og litt seig blues enn den mer lystige varinten. Eller kanskje har det rett og slett bare sammenheng med at alt stemmer fortreffelig på denne låten. Svein Erik Martinsen sin særpregede vokal suppleres treffsikkert med et veldig behersket gitar- og basspill.

Denne utgivelsen løftes et ekstra hakk av at lyden er på et profesjonelt nivå der både lydkvalitet og «sound» passer utgivelsen perfekt.

Les mer hos Sweet Morning Music

Read 952 times Last modified on Saturday, 28 May 2022 07:17
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.