mandag, 11 oktober 2021 10:03

TEST: Cambridge Audio EVO 75 – en usedvanlig veldesignet strømmeforsterker Spesial

Skrevet av

I vår lanserte Cambridge Audio en helt ny produktfamilie, med strømmeforsterkerne EVO 75 og EVO 150 i sentrum. Vi har hatt den minste av dem på test.

Cambridge Audio har produsert HiFi siden slutten av 60-tallet, og startet med stereoforsterkeren P40, en forsterker som hadde en effekt på 2x20 watt. Produsenten har lenge vært kjent som et av husmerkene til Hifiklubben, men la inn årene i 2018 før danske Hififreaks overtok også det norske agenturet. Det fungerte bare sånn passe, har vi inntrykk av, og det var en god nyhet at Mono AS overtok det norske agenturet i januar i år.

EVO-familien

Snaut tre måneder senere tikket det inne en veldig spennende nyhet om at en helt ny familie så dagens lys. EVO-familien består av to komplette strømmeforsterkere etter mye av den samme oppskriften som deres landsmenn Naim og nesten-landsmenn i Linn. EVO 75 og EVO 150 har forsterkereffekt på hhv 75- og 150 watt i 8 ohm. Og når det i tillegg er en tydelig forskjell i utstyrsnivået på de to modellene kan man bli en anelse overrasket over at prisdifferansen bare er på fem tusenlapper.  

I tillegg til de to strømmeforsterkerne er det lansert et høyttalerpar med benevnelsen EVO S. Platespilleren EVO CD er ikke kommet på markedet enda, men var en del av den opprinnelige markedsføringen i vår. Det vil si – det er egentlig langt mer presist å kalle den en CD-transport, for den har ingen analoge utganger, bare digitale. Et fornuftig valg, gitt at dens Reason d`etre er å spille sammen med EVO 75 og 150 som har innebygde DACer.

EVO 75

Vi nevnte flyktig at EVO 75 er en strømmeforsterker, men uten å gå mer i dybden på innholdet i denne kreasjonen. På overskriftsnivå er det en Streamer med alle rettigheter, en DAC, analog og digital forforsterker og en klasse D effektforsterker. Og faktisk også en hodetelefonforsterker på si, selv om det ikke er mye opplysninger tilgjengelig om hodetelefonutgangen og det som driver den.

Design

Det er stor mulighet for at du aldri har hørt om Ged Martin før. Men det er på mange måter en forsømmelse, for han har gjort en usedvanlig god jobb med EVO-serien, som han har ansvaret for utviklingen av. På visittkortet hans står det Lead Product Designer, og tidligere meritter i Cambridge Audio er flaggskipserien Edge, i tillegg til at han også har designet Alva TT platespiller.

Designet til EVO-forsterkerne har et utpreget særpreg, med et klart skarpkantet kubistisk designuttrykk. Man kan gjerne si at det også er Lifestyle-design, noe som understøttes av en bredde som er ca. 10cm mindre enn standard fullbredde-HiFi. Også fronten som er dominert av det store displayet og det spesielle volumrattet med blender-ringen innerst er med på å understøtte Lifestyle-eleganse kombinert med en utsøkt brukervennlighet som vi kommer tilbake til etter hvert.

En av de elementene som imponerte meg mest var nettopp volumkontrollen, der det umiddelbart dukker opp en digital visning i form av et digitalt «speedometer» i høyre kant av displayet, et speedometer som fremkaller minner fra en Citroen GS fra midten av 70-tallet. Den er så elegant at du blir fristet til å finjustere volumet bare for å få et gjensyn.

Men også displayet er utmerket, og gir coverart når du benytter strømmetjenester. Enten Coverart alene, eller sammen med utvalgt tekstinfo. Og du kan også velge bare tekst, dersom du av en eller annen grunn skulle foretrekke det – se illustrasjonsfoto:

Rosinen i pølsa er de utskiftbare dekksidene. Det følger med både strukturerte dekksider i sort, og i valnøtt. Og siden de er festet med magneter er de så enkle å bytte at du kan skifte om til lunsj.

En liten detalj som bidrar til å belyse et gjennomtenkt brukergrensesnitt er at når du velger en parameter som skal endres ved f.eks. å trykke på inngangsvelgeren med enten + eller -, starter EVO alltid med å vise på displayet hvor du står, før den går til neste- eller forrige inngang ved etterfølgende trykk.  

Hypex Ncore

Forsterkertrinne er hentet fra den nederlandske produsenten Hypex, en Hypex Ncore på 75 watt. Dette er første gangen Cambridge Audio benytter klasse D i sine forsterkere, og valget av Hypex Ncore var bevisst. Produsenten mener at disse klasse D forsterkerne er en game changer i form av en god ytelse på linje med klasse AB-forsterkere, der klasse D tidligere har vært ensbetydende med effektivitet og lav vekt, i mange tilfeller på bekostning av lydkvalitet.

Hypex har ifølge C.A. funnet en spesiell løsning på feedback loop, som blant annet gir lav utgangsimpedans og som eliminerer resonans ved høye frekvenser som mange andre klasse D forsterkere er preget av – fremdeles ifølge Cambridge Audio

Inn- og utganger

Typisk for strømmeforsterkere i dette segmentet er at de er dominert av et rikt utvalg av digitale innganger, og et kanskje tilsvarende minimalistisk utvalg av analoge innganger. De digitale inngangene er i tillegg til en Toslink og en SPDIF også en dedikert inngang for EVO CD som ikke har kommet på markedet enda. En USB A-inngang gir mulighet for tilkobling til ekstern harddisk, mens HDMI ARC gjør at du kan benytte EVOen i forbindelse med TV med ARC. Ethernet-inngangen gir mulighet for et kablet alternativ til WiFi, og en IR-inngang kan benyttes sammen med en IR-repeater.

Det eneste punktet der enkelte kan tenkes å savne noe på inngangssiden er analoge innganger. EVO 75 er utstyrt med en enkelt inngang, som til gjengjeld er konfigurerbar også som HT-bypass ved at den kan settes opp med fast nivå. I testperioden benyttet jeg denne muligheten ved å koble den til pre-out fra en Onkyo TX-NR696 i en periode.

Jeg har også som en obligatorisk øvelse i testløypa å måle om de analoge inngangene på forsterkere med både analog og digital del blir AD-konvertert. Denne målingen bekrefter at de analoge signalene blir beholdt analogt i EVO 75.

Utgangene på EVO 75 er alle analoge – ingen digitale utganger her. Til gjengjeld får du både en pre-out og en dedikert subwooferutgang. Det er også en hodetelefonutgang i høyre kant av frontpanelet, og den ble forsøkt med en Hifiman HE400i 2020 med godt resultat. Utgangsimpedansen på hodetelefonutgangen er ikke oppgitt.

EVO 75 vs EVO 150

Hvis du syns at utvalget med analoge innganger blir litt glissent på EVO 75 kan det være godt å vite at dette blir utvidet hvis du går opp til EVO 150. Sistnevnte har både SE og balanserte innganger, og har i tillegg en MM phonoinngang. Men også på den digitale arenaen er den bedre utstyrt, med 2 stk. Toslink og både USB A og USB B-innganger. Den er også utstyrt med to sett høyttalerutganger.

Litt overraskende er det at det er en annen DAC-chip som sitter i EVO 150 i forhold til EVO 75. Vi snakker om ESS Sabre ES9018K2M i EVO 150, mens EVO 75 er utstyrt med en ES9016K2M fra samme produsent.

Men den aller viktigste forskjellen for mange er likevel at effekten der doblet til 150 watt i 8 ohm med EVO 150. I sett i lys av summen av disse forskjellene kan man være litt overrasket over at differansen mellom EVO 75 og EVO 150 bare er 5.000,-.

Fjernkontroll

Cambridge Audio har alltid sett betydningen av å ha en fjernkontroll med god kvalitet. Og da tenker jeg spesielt på materialkvalitet, selv i rimelige produkter. Da jeg testet mine første CA-produkter for snart 20 år siden ble jeg kraftig imponert over fjernkontrollen med topplate i aluminium på DVD-spilleren Azur 540D og AV-receiveren Azur 540R. På EVO 75 er hele fjernkontrollen i aluminium, og dekker ellers de behovene en fjernkontroll skal gjøre. Og sender-egenskapene til fjernkontrollen er gode, men uten å være like eksepsjonelle som enkelte andre modeller.

StreamMagic app

Men selv om en god fysisk fjernkontroll alltid er et viktig supplement til en app, er det også her appen for Cambridge Audio sin strømmeplattform StreamMagic som er den viktigste kilden. Den bærer preg av å ikke være nyutviklet for EVO-serien alene. Ikke fordi den ikke er oppdatert, men fordi den er litt for gjennomtenkt i alle detaljer til være like fersk som EVO-forsterkerne.

Strømmetjenester

Nå har vi kommet til et av de områdene der EVO 75 imponerer aller mest. For samtlige av de seks mest relevante strømmetjenestene i Norge er tilgjengelig på denne strømmeforsterkeren. Jeg koster på meg en gjennomgang av hver enkelt av dem.

Spotify Connect er selvfølgelig den aller viktigste i form av å være den desidert mest brukte strømmetjenesten, selv om de henger litt etter for øyeblikket når det gjelder å tilby Lossless og HighRes. Men Spotify har lovet at dette skal være på plass i løpet av året. Og Spotify Connect fungerer på den vanlige måten ved at du går inn i Spotifyappen og velger kilden det skal strømmes til derfra.

TIDAL og TIDAL Connect er også på plass, og Cambridge Audio var blant de aller første som også tilbyr TIDAL Connect, den varianten som har samme egenskaper som Spotify Connect. Men det er ikke bare på dette punktet C.A. briljerer med sin TIDAL implementering – de har også en valgfri konfigurering v sortering av favorittalbum. Jeg har en kjepphest om at disse må kunne sorteres etter dato for når de er lagt til, og her er StreamMagic en av svært få apper som behersker det i tillegg til originalappen til TIDAL.

En annen god nyhet for mange er at EVO 75 støtter MQA. Dette primært knyttet til TIDAL i og med at TIDAL er den eneste strømmetjenesten som støtter MQA på bred basis. Og MQA fungerer også i kombinasjon med TIDAL Connect, noe jeg har registrert ikke var tilfelle i en innkjøringsfase på enkelte modeller.

Qobuz er den tredje strømmetjenesten som er fullintegrert i StreamMagic. Og også den imponerer med å kunne sortere favorittalbum etter dato lagt til. Og Qobuz støtter også gapless playback, i likhet med Spotify og TIDAL.

Apple Music støttes via AirPlay, og har dermed også gapless playback. Det gjelder derimot ikke for Deezer og Youtube Music, avspilt fra originalappen via Chromecast. Dette er en begrensning som ligger i Chromecastprotokollen, så her er det Bill Gates du må skyte på.

Roon Ready

En annen god nyhet er at EVO 75 støtter Roon. Og da dreier det seg ikke bare om den mest vanlige varianten med Roon Tested, der Roon streames via Chromecast eller AirPlay, men den fullverdige varianten Roon Ready.

En litt morsom bieffekt med at EVO 75 er Roon Ready er at du kan benytte Roon-appen på PCen til å styre volumet på EVO 75, selv om det er en helt annen inngang som er valgt – f.eks. strømming via StreamMagic. Og det er fremdeles den integrerte volumkontrollen i EVO som benyttes, illustrert av det tidligere omtalte GS-speedometeret. Noen av oss syns det er ekstra praktisk å styre volumet fra Windows når vi sitter med laptopen på fanget

Bluetooth

EVO 75 har toveis implementering av Bluetooth. Det innebærer at du kan sende musikk til strømmeforsterkeren fra en mobil enhet. Men du kan også sende musikk fra EVOen til trådløse høyttalere eller hodetelefoner.

Det er Bluetooth 4.2 som benyttes, og støttede kodeker er SBC, AAC, aptX og aptX HD.

Testløype – vi lytter til musikk

Avspillingen av denne standard testløypa er gjengitt via TIDAL Connect. Det innebærer at den her er gjengitt med den integrerte streameren og DACen. De fleste sporene i testløypa er i tillegg avspilt med en overføring fra laptop til DACen Topping E50 via USB, og videre analogt inn i EVO 75. Det var svært små avvik å registrere mellom Topping E50 og den interne DACen i EVO 75

Avspillingen foregikk ellers med et par dynaBel 2s stativhøyttalere med moderat følsomhet i den ca. 30m2 store stuen i Sommerhuset i Fredrikstad.

  1. Odin Staveland. Parade – Sillajass
    Fin balanse mellom den nakne gjengivelsen i innspillingen, er tydelig perspektiv og en klangbalanse som ikke blir overdrevent analytisk, som det kan bil på enkelte andre oppsett.
  2. Erik Friedlander. Bohemia After Dark – Oscalypso
    Også her får vi en anelse mer varme enn jeg er vant med fra noen andre oppsett. Og det balanseres not en flott mikrodynamikk. Bassen fremstår distinkt, og perspektivet er fantastisk.
  3. Nigel Kennedy. Vivaldi: The New Four Seasons: Summer: 8 Fear – Vivldi: The New Four Seasons
    Vivaldi-passasjene kommer fint detaljert og med god klangbalanse. De forvrengte crescendoene gjengis også greit.
  4. Louis Armstrong. St. James Infirmary – Satchmo Plays King Oliver
    Kan savne litt varme i Louis sin trompet. Vokalen er strålende.
  5. Arild Andersen. Patch of Light – Hyperborean
    Strykerne har fin klangbalanse med tilstrekkelig kropp og varme. Instrumentene skilles også godt fra hverandre.
  6. Arild Andersen. Hyperborean – Hyperborean
    Magisk gjengivelse av Arild Andersen sin kontrabass, og med entuhyre presist perspektiv. Paolo Vinaccia sine trommer holder seg i bakgrunnen.
  7. Frank Zappa. Rubber Shirt – Sheik Yerbouti
    Utrolig bra gjengitt.
  8. Frank Zappa. Debra Kadabra – Bongo Fury
    Dette låter omtrent så rått som det skal gjøre, uten at det sminkes på noe. Min favorittpassasje etter ca. 1:30 der Captain Beefheart boltrer seg i verbale utageringer skinner på dette oppsettet.
  9. Frank Zappa. The Purple Lagoon – Zappa In New York
    EVO 75 greier å holde styr på begivenhetene på mesterlig vis. Og her er det veldig mange detaljer som vi får presentert uhyre presist. Det er likevel riktig å si at dette er mer analytisk enn musikkfokusert.
  10. David og Susanna Wallumrød. Chelsea Hotel – Chelsea Hotel (Live)
    El-pianoet står frem krystallklart bak Susanna sin vokal.
  11. Helene Grimaud. Silvestrov: Bagatelles I – XIII: Bagatelle I – Memory
    Veldig flott gjengivelse av klangen i dette opptaket. Men også detaljene i klaverspillet står klart og tydelig frem, og med et veldig bra perspektiv.
  12. Kleive, Reiersrud, Dissing. Kimer I Klokker – Den signede dag
    Dette er blant de beste fremførelsene av dette sporet jeg har hatt på min testbenk. Til tross for en litt moderat effekt på 2x75 watt fremstår det som gode kreftreserver i de mest krevende orgelpassasjene.
  13. Reiersrud, Kleive. Spor 12 – Himmelskip
    Fantastisk gjengivelse av dette orgelet i Odense Domkirke.
  14. Jan Garbarek. Mission: To Be Where I Am – It`s OK To Listen TO The Grey Voice
    Masser av luft rundt Garbarek sin saksofon. God detaljering.
  15. Jimi Hendrix. Red House – Hendrix In The West
    Dette er bare strålende! Og jeg blir overtalt til å lytte til alle de 13 minuttene denne seige bluesen trylles ut av oppsettet.
  16. John Abercrombie. Red And Orange – Timeless
    Godt attack i syntbassen til Jan Hammer
  17. John McLaughlin. Every Tear From Every Eye – Electric Guitarist
    McLaughlin sitt samspill med David Sanborn fint gjengitt, og der de to blir klart distansert.
  18. Joni Mitchell. Overture / Cotton Avenue – Don Juan`s Reckless Daughter
    Dette obligatoriske sporet i testløypa handler om to hovedelementer – Jaco sin bass, og klangen i Joni sin gitar og vokal. Jaco blir veldig distinkt gjengitt, mens Joni Mitchell får en fin klangbalanse, der enkelte andre kan være litt i overkant spisse.
  19. Kari Bremnes. Kanskje – Det Vi Har
    Den hardtslående bassen blir gjengitt med storselvfølgelighet, og Kari sin vokal er godt balansert, uten ubehagelige sibilanser.
  20. Kari Bremnes. Like før dagen går ned – Og så kom resten av livet
    Også her blir en dominerende bass utmerket reprodusert. Detaljering og pespektiv er også på et høyt nivå.
  21. Kari Bremnes. Barn Av Blå Krukke – Blå Krukke
    Bra gjengivelse med god balanse.
  22. Kari Bremnes. A Lover In Berlin – Norwegian Moods
    En av de kanskje mest interessante observasjonene er at på dette sporet blir det virkelig eksponert at det er noe veldig sofistikert med diskantgjengivelsen. Og hvilket lidde det ligger i er vanskelig å si – om det er DAC, forforsterker eller effekttrinn. Uansett fremstår diskantgjengivelsen som både detaljert og litt forsiktig samtidig. Dette er et spor som kan være ganske pågående i andre oppsett. Men her preges det mer av diskret eleganse.
  23. Kari Bremnes. Du Har Sett Dem – Månestein
    Dette er et av de KB-albumene som kan ha en utpreget pågående diskant. Her blir den godt temmet.
  24. Keith Jarrett. For Miles – Bye Bye Blackbird
    Nesten som å ha Jack DeJohnette i rommet – spooky detaljering og perspektiv. Og veldig bra mikrodynamikk. Gary Peacock holder seg mer i bakgrunnen, noe han har det med. Og sjefen sjøl sine fabuleringer etter en sund står krystallklart frem.
  25. Sigmund Groven, Knut Buen. The Sound of Telemark – Myllargutens Bruremarsj
    Et unikt opptak fra en unik hall blir flott gjengitt.
  26. Ketil Bjørnstad. Land – Odyssey
    Den samme Myllargutens Bruremarsj gjenkomponert i moderne drakt av Ketil Bjørnstad, og Sigmund Groven har tatt med seg munnspillet også hit. Frode Alnæs sin gitar kan være litt krevende, og det greier ikke EVO 75 å gjøre noe med.
  27. Ketil Bjørnstad. Moren – Sunrise
    Fin detaljering. Og EVO 75 fokuserer både på Kari sin vokal og på de visuelle bildene den flotte musikken til tekster av Edvard Munch skaper.
  28. Kolbjørn Falkeid. Alt – Solskinnsdypet
    Kolbjørn Falkeid sin resitasjon står tydelig frem i lydbildet, uten at det går på bekostning av definisjonen til Arve Henriksen og Ketil Bjørnstad.
  29. Ketil Bjørnstad. Sylvelines Hus – Berget Det Blå
    Dette sporet fra en av Ketil Bjørnstad sine aller første mesterverk tidlig på 70-tallet har en utpreget slank klang, og selv om det er bedre kropp i mellomtonen her enn på mange andre oppsett, greier ikke EVO 75 helt å kompensere.
  30. Leonard Cohen. Happens To The Heart – Thanks For The Dance
    Veldig fin gjengivelse av Cohen sin vokal.
  31. Leonard Cohen. The Story Of Isac – Songs From A Room
    Bassen dominerer en anelse mer enn vanlig, men er samtidig distinkt. Ellers god detaljering.
  32. Lynni Treekrem. Sjalu Type – Storm
    Dette blir nesten intravenøst. Rått og nakent.
  33. Lynni Treekrem. Veslemøy – Haugtussa
    Her er det litt uvanlig helheten og den musikalske stemningen som står i høysetet, og ikke detaljene rundt Lynni sitt stemmebånd.
  34. Mari Boine. Chasing Myself Into Reality – See The Woman
    Veldig bra presisjon i en krevende bass som langt fra alle oppsett håndterer like bra.
  35. Marianne Baudouin Lie. Many Thousands Gone – Atlantis, Utopia And Ulvedrømmer
    Godt nærvær i gjengivelsen, som tidvis også er veldig godt detaljert.
  36. Mats Eilertsen. Endless – Reveries and Revelations
    Ekstrem mikrodynamikk i innspillingen blir godt gjengitt
  37. Siri Svale Band. Don`t Explain – Blackbird
    Bjørn Alterhaug sin bass blir formidabel, og Siri Gellein sin vokal er uhyre detaljert. Men her greier ikke EVO helt å unngå sibilanter i Siri sin stemme.
  38. Norsk utflukt. Enda en Blues i november – Heder & Verdighet
    Regn i introen godt separert, før Lars Saabye Christensen sin resitering dominerer arenaen.
  39. Beyoncè. DONT HURT YOURSELF – LEMONADE
    Dette sporet fra LEMONADE er rått og brutalt, og med en passe mengde vreng. Og sånn blir det også gjengitt.
  40. Dupp – Tvuru
    Veldig bra perspektiv og detaljgjengivelse
  41. Øyvind Kristiansen, Jonas Kilmork Vemøy. Forsaken – Hymns of Compassion
    Veldig bra bass og mikrodynamikk. Dette er ellers det andre av to spor der sibilant i vokalen er tydelig, og EVO 75 greier ikke å undertrykke det.
  42. Radka Toneff. The Moon Is a Harsh Mistress - Fairyytailes
    Praktfullt!
  43. Erlend Apnaseth Trio. Vake – Lokk
    Et litt ekstremt spor, og her er første gang jeg savner litt presisjon i bassen.
  44. Angermanlandsmorgon – Past Present Future
    Lyrisk og vakkert gjengitt
  45. Maria Joao – Mario laginha. Horn Please – Cor.
    Magisk atmosfære
  46. Maria Joao. We`ll Be Just Beginning – Undercovers.
    Heller ikke EVO greier å trylle vekk den begrensede lydkvaliteten i refrenget. Men du verden for en tekst, og for en låt.
  47. Lill Lindfors. Ankomst – Till Hades
    Et av Ketil Bjørnstad sine utallige samarbeid med store vokalister. Og dette mystiske sporet er flott gjengitt
  48. Piano – Live in Oslo.
    Veldig bra Livestemning og perspektiv.
  49. Billie Eilish. Your Power – Happier Than Ever
    Dette sporet fra sommerens guilty pleasure blir gjengitt litt på det jevne
  50. Marc Johnson. Freedom Jazz Dance – Overpass
    En intro som gir assosiasjoner til Bitches Brew, selv om sporet egentlig er en tolking av en annen låt Miles Davis har fremført på 60-tallet, komponert av Eddie Harris. Her er det uansett en nesten magisk gjengivelse av Marc Johnson sin bass.
  51. Irmin Schmidt. Klavierstuck
    Fascinerende musikk, der det er vanskelig å ikke bli forført av den dype Giss-tonen på pianoet
  52. Jeff Reilly og Peter Anthony Togni. Lost and Found – Blackwood
    Det som skaper magien i dette sporet er bassklarinetten til Jeff Reilly, i kombinasjon med en usedvanlig god romgjengivelse og en stor mikrodynamikk. Også klangbalansen er veldig bra.

 

Oppsummering av lyden fra EVO 75

Gjennomgående en fin og nøytral klangbalanse i denne strømmeforsterkeren. En veldig god åpenhet i detaljeringen dominerer, sammen med en diskantgjengivelse som både er detaljert og behagelig på en gang. Eller både analytisk og musikalsk for å benytte et par klisjeer.

Mellomtonen er fint avstemt, med god kropp på vokaler. Også strykere gjengis med fin varme i klangen, selv om jeg har opplevd enda mer varme i andre forsterkere.

Bassen gjengis med god autoritet, og jeg var ikke i stand til å møte veggen på noen punkt i testløypa. Eller i andre avspillinger, som det selvfølgelig også ble mange av.

Konklusjon

EVO 75 er en usedvanlig vellykket strømmeforsterker. Den er vel kanskje den mest komplette inkarnasjonen av rasen jeg har vært i kontakt med, muligens med unntak av litt minimalistisk utvalg av innganger. Og det kan du enkelt bøte på ved å gå opp til toppmodellen.

Brukergrensesnittet er en fryd, og vitner om en utvikling der brukerens behov og fornøyelse er satt i høysetet av en talentfull produktdesigner.

Og det viktigste av alt er lyden. Her greier Cambridge Audio å demonstrere at klasse D er en løsning som er utmerket når det er gjort riktig.

Veil pris for EVO 75 er kr. 24.995,-

Les mer om EVO 75 hos Mono AS

Les mer om EVO 75 hos Cambridge Audio

Lest 5022 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.