Knut Reiersrud og Iver Kleive – Natt i Desember
Mesterlig julestemning

Vanligvis er det Odense Domkirke Knut Reiersrud og Iver Kleiver drar til når de skal spille inn plate. Ikke minst gjelder det de gangene de også tar med seg Poul Dissing som vokalist, som i den forrige utgivelsen Som den Gyldne Sol, som jeg skrev om her. Men denne gangen er det Haderslev Domkirke som er åsted for innspillingen, men det lader ikke til at verken orgel eller akustikk står nevneverdig tilbake for kirken i Fyn.

I likhet med på tidligere utgivelser har Reiersrud Kleive også denne gangen funnet frem både kjente julesanger og mer ukjente verker fra kirkemusikken. Men det betyr ikke at det ikke har vært en utvikling i denne musikalske reisen, som startet med kultalbumet Blå Korall.

For på Natt i Desember er det påtakelig større konsistens i musikkuttrykket, kombinert med at det er definitivt et mer lavmælt uttrykk. Og klart mørkere musikalske bilder. Der det tidligere gjerne var mer hyppige innslag av Reiersrud sin elgitar er det et mer akustisk uttrykk på musikken. Det må være riktig å si at Reiersrud og Kleive har raffinert sitt musikalske uttrykk på en praktfull måte, der det tidligere var mer utforskende innslag.

Natt i Desember er det sjette i rekken fra Knut Reiersrud og Iver Kleive, når vi tar med de to albumene der Poul Dising også er med. Om det er det beste, skal jeg ikke avgjøre her. Men det er en soleklar kandidat, og gir en unik, underfundig julestemning som du ikke får fra noen andre utgivelser.

Bryan Ferry – Bitter-Sweet.
Vellykket Retro

Det er selvfølgelig mulig å dvele litt ved det faktum at Bryan Ferry var på ganske tynn is for et tiår siden, nettopp knyttet til sine uttalelser om tysk visuell kunst og arkitektur fra mellomkrigstiden. Men siden han i ettertid har beklaget at det kunne misforstås, og inspirasjonen på hans blodferske album Bitter-Sweet er hentet fra Berlin et tiår før det virkelig begynte å bli dystert i Berlin skal vi ikke spore av med det.

For dette er gammel vin på enda eldre flasker. Eller med andre ord – gamle klassikere fra Bryan Ferry og Roxy Music sin bak-katalog. En bak-katalog som er proppfull av perler. Og selv om det er mulig å hevde at Ferry sin stemme begynner å få en anelse rust i kantene, er det en type rust som bare styrker kvalitetene.

Oppløpet til denne utgivelsen er unektelig filmserienserien Babylon Berlin og tilhørende soundtrack-album, hvor Bryan Ferry har en del innslag. Alle låtene er tidligere låter av Bryan Ferry / Roxy Music, og alle har en ganske omfattende karakterendring, med en mix av Ragtime og jazz som stilingredienser. 8 av låtene er vokale låter, og det er også disse som i mine ører er de desidert mest vellykkede.

Bitter-Sweet er ikke første album fra Bryan Ferry der han spiller på retrostrenger, men det er det mest vellykkede. Og det blår ikke dårligere av velpolert lyd, og arrangementer som preges av Bryan Ferry sin perfeksjonisme.

Eberson – Emphaty
Flott musikklandskap med et snev av mystikk.

Eberson er et sterkt navn innen norsk musikk. Og for oss som vokste opp på 60- og 70-tallet var det selvfølgelig pappa Jon Eberson som først vakte oppmerksomhet. Jeg tror at det kanskje var på Ketil Bjørnstad sitt legendariske album Berget Det Blå jeg først ble oppmerksom på denne sjelsettende gitaristen som hos mange konkurrerte med Terje Rypdal om å være Norges beste gitarist på 70-tallet. Selv om de egentlig befant seg på hver sin musikalske planet.

Datteren Marte Eberson nok mest profilert som keybordist men hun er også en svært spennende vokalist. Ved hjelp av stilsikker bruk av elektronikk skapes det her en sound på stemmen som er et veldig flott element i den musikalske helheten. Det hender at jeg får assosiasjoner til Beth Gibbons her, og på låte Bye Little Bird svipper tankene innom Annette Peacock på vei til unikt terreng.

Den musikalske helheten har bidrag også fra Jo Berger Myhre på Bass og Axel Skalstad, i tillegg til Hedvig Mollestad på gitar som selv er plateaktuell med utgivelsen Smells Funny denne helgen.

Emphaty er et særdeles friskt pust fra far og datter Eberson, og det hører med til også denne historien at de mest interessante utgivelsene mistrives i trange båser. Elementer av jazz forhindrer ikke at vi hovedsakelig befinner oss i et elektronisk, utforskende pop-rock landskap. Men uten at det blir tungt tilgjengelig av den grunn.

Og før jeg glemmer å nevne det – på låten Go Light serverer Jon Eberson et gitarspill «to die for».

Lyden på Emphaty er tidvis valgt å ha innslag i det noe dirty domenet, så en bedømming av lyden etter konvensjonelle audiofile parametre er litt krevende.

We Float – What`s Really Real
Norsk-svensk jazzinspirert grenseløs musikk

We Float har vi vært innom før, og ikke minst gjelder det for musikalsk leder Anne Marte Eggen. Dette norsk-svenske bandet utga debutalbumet Silence i 2015, og jeg skrev om det her. Men Anne Marthe Eggen er også en kjenning fra Snåsabandet Ljom, med utgivelsene Sæterkauk og Stundom.

Besetningen er akkurat den samme som for 3 år siden. Det betyr at Anne Marte Eggen er bassist og musikalsk leder, i tillegg til at hun trakterer synth og koring. Linda Bergstrøm er vokalist, og spiller i tillegg på klokkespill og microkorg. Fanny Gunnarson Spiller Fender Rhodes, piano, orgel og trekkspill, mens Filip Hangsel er trommis. I tillegg er Samuel Hallkvist, Elina Nygren, Ellen Pettersson, Jens Persson og Petter Hangsel gjesteartister på diverse spor.

We Float har oppnådd å bli kåret til «Årets gruppe» i SR sin P2 Jazzkatten. Ganske imponerende!

På debutalbumet hadde jeg litt problemer med å sette musikken i bås, og det er minst like vanskelig her. Elementer av jazz, og litt ambient rock. Stemningen i musikken er essensiell også på dette albumet, og albumets tittel avspeiler en filosofisk tilnærming. Litt morsomt at jeg også på dette albumet finner en liten link til Rick Wakeman sin sound på synt fra 70-tallet, og jeg antar at det er Linda som står for det?

En av favorittlåtene mine er Melt Away, en låt som starter noe forsiktig og som etter hvert beveger seg over i et mer dynamisk landskap der også klangen transformeres. Veldig flotte og beherskede instrumentale prestasjoner, ikke minst Samuel Hallkvist sitt gitarspill. Medtation er en annen av favorittene, med glitrende vokal, og flott bass og strykere. Out There er nok et av de mest jazzy låtene, og står også høyt på listen av favorittlåter. For ikke å snakke om Inside, med særpreget sound dominert av Samuel Hallkvist sitt gitarspill og Fanny Gunnarsson sitt trekkspill.

Rick Wakeman – Piano Odyssey
Pinlig fra en gigant

De fleste av oss husker Rick Wakeman som en gigant på 70-tallet. I tillegg til å være en uhyre virtuos keyboardspiller i Yes, var han en soloartist som sto for brobygging mellom klassisk musikk og Rock, både med pianospill og med komposisjoner og arrangement for orgel og keyboard / synth som hadde elementer av klassisk musikk. Og det viktigste av alt – musikken var spennende, om enn til tider litt i overkant pompøs.

Det aller mest pinlige tror jeg hans fremførelse av Liebestraume må være. Og det er ikke først og fremst fordi det er så platt og intetsigende, men fordi han har lagd tidenes mest fantastiske tolking av denne Liszt-komposisjonen sammen med Roger Daltrey på 70 tallet, i filmmusikken til Lisztomania.

Han er også innom Yes-låtene And You And I og Roundabout. Dette er kanskje de mest passable innslaget, men det er likevel vanskelig å skjønne hensikten, selv om det må innrømmes at pianospillet på Roundabout er tålelig virtuost, og med et flott kor.

På Simon & Garfunkel sin The Boxer og Beatles sin Strawberry Fields FOrever er vi trygt tilbake i pinlige arrangement av glitrende låter.

Jeg skjønner ikke hvorfor den glitrende Rick Wakeman holder på med dette, når han burde ha så mye annet å ta seg til. Som å spille i Yes sammen med den midlertidig tilbakevendte Jon Anderson på sine gamle dager.