Onkyo er ingen novise innen produksjon av platespillere. Men det er ikke noe de har holdt på med i moderne tid. De seneste tiårene er det først og fremst elektronikk vi har sett fra Onkyo, ikke minst AV-receivere hvor de har vært i tetsjiktet når øvelsen lansering av nyvinninger har vært på agendaen.
Men platespillere har Onkyo tradisjonelt vært en betydelig produsent av. De har mange ulike modeller på samvittigheten, og de aller fleste har modellnavn som begynner med «CP». Så også vårt testobjekt, som ble lansert rett etter nyttår i fjor. Vi skrev om denne i januar 2015, og jeg fikk med en gang denne litt ubeskrivelige «må-teste» vibrasjonen. Jeg fikk en påminnelse om det da jeg håndhilste på den for første gang på IFA-messen i Berlin i høst.
Onkyo CP-1050 har et design som gjør at det skiller seg ut fra mengden. Og da tenker jeg ikke bare på den store mengden med spillere med Rega og Pro-Ject i spissen som har et utpreget flatbrød design, i hvert fall hvis du tillegger flatbrødet en variabel tykkelsesparameter. Men jeg tenker også i forhold til andre mer klassisk inspirerte platespillere som har dukket opp i det siste, som i variabel grad kan minne om gamle japanske spillere. Ikke minst om Technics sine legendariske SL-1200/1210.
Nei, Onkyo CP-1050 har helt andre inspirasjonskilder, og det er naturlig å vende blikket mot Sveits. Og kanskje til og med mot Skottland? Sveitsiske Thorens var en gigant innen platespillerproduksjon i gamle dager, og er en sentral aktør fremdeles. Og en av de mest utbredte klassikerne Thorens TD160 var en utbredt modell, og en utgave i sort har forresten vært nærmeste nabo til CP-1050 på platespillerbenken under testperioden. Og likheten i designfilosofi er slående. Og det samme gjelder egentlig for noen utgaver av Linn sin legendariske LP12, og da tenker jeg på utgaver i sort.
Direkte drift
Men den likheten er utenpå. For der både Thorens og Linn har flytende oppheng og remdrift, har Onkyo sin modell stivt chassis og direktedrift. Direkte drift fikk i en periode ord på seg for å ikke være veldig audiofilt – det ble hevdet at den farget lyden i utilbørlig grad. Men direktedrift har likevel hatt en trofast tilhengerskare, noe klassikerne Technics SL1200/1210 har vært medhjelpere til.
Personlig er jeg veldig glad for at Onkyo valgte direktedrift til denne spilleren. En av grunnene er at jeg alltid syns det er kjærkomment når noen bidrar til å børste støvet av et veldig kompetent konstruksjonsprinsipp, som kanskje avgikk en alt for tidlig dåd på grunn av noe som i stor grad var en motesak. Og den andre grunnen til at jeg verdsetter direktedriften i CP-1050 er ytelsen. Dette drivverket har en svært stabil gange. Jeg testet omdreiningshastigheten på CP-1050, og det ble tikket inn til 0% avvik, med et måleresultat på 33,34 omdreininger pr. minutt. Den samme øvelsen på min Thorens TD160B MkII ga et resultat lang opp på 34-tallet, og står vel egentlig til stryk. Nå kan nok sikkert dette justeres inn på en eller annen måte med reimen, eventuelt ved å bytte den. Må visst ta en prat med Stig Arne… Men dette slipper du å bekymre deg om med Onkyo CP-1050.
Som en ren bonus har du også en tilnærmet flying start med Onkyoen. Mulig det innebærer at noen kan gjøre seg nytte av det i DJ-sammenheng også, men for oss mer audiofilt anlagte innebærer det et par andre muligheter som er kjekke å ta med. Du kan f.eks. sette stiften på rillen før motoren starter, og fremdeles slippe å få denne «verden våkner»-seansen som en konvensjonell platespiller gir ved at full driftshastighet oppnås etter noen sekund med musikk. Med onkyo CP-1050 er vi oppe i marsjfart før musikken kommer. Enda mer nyttig er dette hvis du vil spille av et spor midt inne på LPen. Og så må jeg nevne at det ikke bare er instant start, men også tilnærmet bråstopp når du trykker på stopp -knappen. Også det litt kjekt hvis du har det travelt med å ta av Lpen for å hente en ny. Denne motorbremsen blir derimot ikke aktivert når du trykker på powerknappen, da triller den ut på vanlig måte.
Løse kabler.
En annen ting jeg umiddelbart setter pris på er at det er RCA-terminaler på spilleren. I stedet for den sedvanlige løsningen med faste RCA-kabler pluss separat jordingskabel som de fleste spillerne har, kan du skifte kabler på Onkyoen. Og grunnen til at jeg verdsetter dette er todelt. For det første har du mulighet for å oppgradere signalkablene. Og er det et sted er betydningen av gode signalkabler bør gi mindre grunn til skepsis for oss med et noe behersket forhold til kabler, må det vel være på de svake signalene som kommer fra en MC-pickup. Men det er også en annen grunn til at jeg verdsetter dette. Det har hendt opptil flere ganger at jeg i min omgang med eldre platespillere har hatt problem med dårlig kontakt i signalkablene. Og for oss som har alle ti tommeltotter i god behold, er det mye mer hendig å kunne skifte kabelen enn å måtte ty til en loddebolt. Jeg hadde en gang en Philips E212 som endte sine dager på denne måten.
Arm.
Armen på CP1050 ligner såpass mye på armen til en SL-1210 at ordet klone fremstår som understatement. Den produseres av Hanpin, en leverandør som leverer platespillerdeler til mange produsenter. Dette er en S-formet arm med løst headshell, en av de parameterne som gjorde at jeg ønsket å sjekke ut denne spilleren. Headshell er kompatibelt med Ortofon sin opprinnelige løsning, som senere kanskje noe urettmessig har blitt kalt for SME-fatning.
Armen gir et litt middels kvalitetsinntrykk ved ankomst, først og fremst på grunn av at den ikke var helt optimalt justert. Det er noe slakke i opplagringen, som gjør at den fremstår som litt upresis. Men det gir ingen grunn til fortvilelse for både horisontal- og vertikal lager kan enkelt justeres. Her må man bare ha et skrujern størrelse XS, og litt forsiktig stramming til slakken forsvinner, men uten at det går ut over bevegelighet. Kanskje en god ide å slakke ørlite på grepet etter at fast fisk er oppnådd, tipset skribentkollega Rudi.
Når dette er på plass, er samtidig kvalitets inntrykket løftet et solid hakk. Det man da kan savne, er Justeringsmulighet for VTA og azimuth. VTA er ikke lett å få gjort så mye med, i hvert fall ikke hvis du har behov for å løfte armbasen. Går det i motsatt retning, kan man selvfølgelig benytte en eller annen form for mellomlegg mellom headshell og pickup. På en annen side er Onkyo i godt selskap her – andre dominerende platespillerprodusenter har av prinsipp ikke VTA-justering. Azimuth derimot kan du greit ta herredømme over ved å benytte et headshell med azimuth-justering.
Ellers er jo den store gevinsten med løse headshell selvfølgelig at du veldig kjapt kan bytte pickup, ved å ha en samling med headshell som er like stor som pickupkolleksjonen. Og det er dessuten langt mer komfortabelt å montere en pickup i et løst headshell enn på en fast arm. Medaljens bakside er at et løst headshell strider med enkelte produsenter sin keep-it-simple filosofi. Ser vi på Rega, fremstår det som litt utenkelig for denne produsenten å lage en spiller med løst headshell. De har som filosofi at armen skal være en helstøpt del, for å minimere risiko for resonans. Av samme grunn har de heller ikke VTA-justering av sine armer. Så her er det ditt eventuelle behov for hyppige skifter av pickup som bør ha et avgjørende ord med i laget.
Justering av både stifttrykk og antiskating er av det enklere slaget. Og som en bonus har du også en viss høydejustering av bena, så har du en vater for hånden, så er halve jobben gjort.
Pickup.
Onkyoen har valgt å legge lite penger i pickupen på CP-1050 – svært lite penger. Dette kan vi se fra to vinkler. Min umiddelbare reaksjon da jeg ble gjort oppmerksom på dette i forkant av testen var at det var da litt synd – for PUen er en svært viktig del av platespilleren. Personlig mener jeg at det kanskje er den aller viktigste delen. Men på en annen side vil nok de aller fleste bytte pickup uansett. I hvert fall etter hvert. Så da er de kanskje bra at det ikke er her Onkyo har lagt ned de store pengene? Pickupen er en billigmodell produsert av AudioTechnica, og den har et anbefalt stifttrykk på 3,5 gram. Og antiskatingen stopper på 3,0 gram… Det er ikke her du får den de helt audiofile vibrasjonene. Men for all del - Audio Technica lager en del glimrende pickuper. Dette er ikke en av dem. Men vi får høre hvordan den presterer før vi feller dommen.
Vi snurrer skiver.
Først en beskrivelse av resten av testoppsettet. I testperioden var det i hovedsak Linn Kolektor med innebygget RIAA som ble benyttet som forforsterker, og to stk. LK100 benyttet som passiv biamping av et par XTZ Master M2. Men i kortere periode ble det også spilt på en Rega Brio-R (lest test her), og avslutningsvis på to stk Nad 3020 satt opp i biamping av samme høyttalere (breddeartikkel om 3020 kommer snart)
Audio Technica
Innledende øvelse var med den medfølgende pickupen, og jeg startet med å spille rimelig kjent stoff. Over en by av Kari Bremnes overrasket. Det låt homogent, og pickupen låt til å spore godt (har den egentlig noe valg, ved 3,5 gram…), og hadde en behagelig klangbalanse. På en annen side var det ikke imponerende detaljert, og ganske markant avrundet i toppen. Samtidig overraskende bra og fast bass, mens jeg noterte at jeg var usikker på om det var PU eller arm / drivverk. Eller kanskje en kombinasjon?
Neste plate er en klassiker, som jeg blant annet spilte da jeg skulle teste ut et par ESS Tempest LS8 med Heil Air Motion diskanter, og hadde besøk av en ung- og ikke like kjent Geir Tømmervik høsten 1978 i hans Trondheimsbaserte forløper til OHC, styrt fra hans studenthybel på Moholt. Det ble til at jeg kjøpte de høyttalerne, men det er ikke sikkert at jeg hadde gjort det hvis denne pickupen hadde stått for regien. Vi snakker om Joni Mitchell sitt kanskje beste album, Don Juan`s Reckless Daughter, der Overture har en ganske imponerende bass (av Jaco Pastorius) som kommer inn etter et lite minutt. Og bassen er flott og distinkt her også, og sporingen er fremdeles bra. Men fravær av detaljer gjør at helhetsinntrykket ikke er helt på topp. Men altså – bassen er bra, og for første gang i denne seansen dukker begrepet «tunefull bass» opp i mitt indre. Dette er ikke et begrep jeg her funnet opp selv, men det passer uforskammet bra her.
Ken Lyon sin In Concert er en annen klassiker som jeg ofte henter frem i godt selskap, og den spiller bra, med den samme bassen og ellers fin klang.
Ortofon 2M Bronze
Et sceneskifte over til Ortofon 2M Bronze bringer oss over til en helt annen verden. Vi starter med Terje Rypdal sitt 70-tallsalbum What Comes After, som hadde en magisk gjengivelse med fantastisk perspektiv og detaljering. Den litt lyse klangen kjennes igjen fra montering i Thorens og Rega RP1. Til gjengjeld er klangen med Audio Technica langt mer korrekt, men mangler detaljer og det noe flytende inntrykket. En runde med Stanley Clarke sitt album med samme navn på 2M Bronze åpenbarer en vanvittig holografi, og masse detaljer. Og fremdeles en lys klang. Billy Cobham sitt debutalbum Spectrum gir et perspektiv so går langt utenfor høyttalerne.
Etter en litt vilkårlig testing med ulike pickuper blir altså egenskapene til den AT-pickupen bekreftet. Og det bekreftes også at Ortofon 2M Bronze er en fantastisk makker til CP-1050. Og samtidig er det såpass vesentlig prissprang mellom disse to pickupene, at jeg beslutter å finne ut om det er 3.300, som skal til for å få CP-1050 til å virkelig synge, eller om noe midt mellom også kan gjøre susen. Så jeg rigger scenen for en liten systematisk gruppetest med fire forskjellige pickuper på Onkyoen. I tillegg til den medfølgende Audio Technica og 2M Bronze finner jeg frem en Ortofon Super OM10 og en Grado Prestige Blue. Til disse velger jeg noen håndplukkede LPer som alle fire pickupene får pøvd seg på.
Too Darn Hot.
Nei, jeg snakker for så vidt ikke om klangen i AT-pickupen, men om et vinylalbum av Claire Martin utgitt på Linn Records. Et litt mykt jazzalbum med en svært dyktig sanger.
AT gjengir denne med varme så det holder, men fremviser for første gang en noe ullen bass. Den spiller pent, men vi får innsikt i få detaljer.
OM10 gjengir musikken langt mer detaljert enn AT, og med mer presis bass. Ganske balansert klang, og bra mikrodynamikk i åpningen av Black Coffe.
Grado spiller med en mer fremtredende bass enn OM10, og samtidig er bassen langt mer presis enn med AT. Detaljeringen er omtrent som OM10. Og også her opplever jeg denne påfallende «tunefull bass», og bekrefter at dette ikke handler om AT-pickupen, men mest trolig om det presise drivverket. Og samtidig må det konstateres at Black Coffe gjengis langt mindre dynamisk på Grado enn på OM10, men fremdeles altså med «tunefull bass».
2M Bronze gir en enorm forskjell, også fra OM10 og Grado Prestige Blue. Dynamikk og perspektiv er på et annet nivå. Klangen minner litt om OM10, men den spiller mye mer detaljert. Og overraskende er klangen også noe mer balansert enn på OM10. Låten Black Coffe er også mer dynamisk. Men viktigere er det at magen i vokalen kommer frem for første gang.
Vi tar også med en liten sammenligning med Sonus Blue Gold, montert på Thorens spilleren. Dette er en PU som neppe passer til armen på CP-1050, i egenskap av å ha en ekstremt høy compliance som krever en like ekstrem lettvektsarm. Her får vi en mer soft gjengivelse, samtidig med at detaljer er ivaretatt. Men det er likevel ikke fullt så detaljert som på 2M Bronze / Onkyo. Black Coffe gjengis med suveren bass. Dyp, samtidig som detaljer er godt på plass. Men det er ikke helt samme magien i vokal som på 2M / Onkyo.
It`s ok to listen to the Grey Voice.
Dette albumet av Jan Garbarek fra 1985, og er en av mine favorittalbum av denne musikeren.
AT spiller pent, og samtidig overraskende detaljert. Vi får en utpreget musikalsk gjengivelse.
OM10 spiller mye slankere, og langt mer detaljert. Klangbalansen er åpenbart for lys, mens dynamikken er bra.
Grado spiller Garbarek klart best hittil, med en flott balansert klang. Detaljeringen er bra, men kunne vært enda bedre.
2M Bronze er igjen en soleklar vinner, med en nesten magisk tunefull bass. Men ikke perfekt klang - den er åpenbart for lys. Dynamikken er rett og slett enorm.
Sonus Blue Gold på Thorens spiller med flott bass. Garbarek sin sax er desidert best med denne kombinasjonen. Men litt av detaljene på 2m Bronze / Onkyo CP-1050 savnes likevel.
Miles Davis - Some day MY prince will come.
Et flott studioalbum fra perioden som nærmer seg slutten på samarbeidet med John Coltrane.
AT. Funker bra, og med en varm klang som kler innspillingen. Brukbart med detaljer, men heller ikke mer. Hank Mobley låter ikke så bra, mens Coltrane låter bedre. Miles har varm og fin klang. Flott klang i trompeten på Old Folks.
OM10. Platen våkner til liv. Hardere klang i piano, men også langt mer detaljert. Miles litt lysere, samtidig som vi får høre flere nyanser. Hank Mobley låter fremdeles ikke helt bra, men mye bedre enn med AT. Wynton Kelly sitt piano låter fremdeles hardt. Coltrane låter bra. Det skal ikke mer enn en OM10 til for å låte magisk på Old Folks. Det samme gjør Mobley
Grado. Litt varmere enn OM10, og det liker Miles. Jimmy Cobb fanger min oppmerksomhet for første gang i denne sekvensen. Hank Mobley heller ikke her helt i form. Coltrane låter bra, men var faktisk nesten vel så bra på OM10. OLD Folks, litt mindre nerve enn med OM10, selv om klangen er vel så bra. Samme kommentar gjelder Hank Mobley.
2M Bronze. Et kvantesprang i dynamikk og detaljer. Nerven i trompeten til Miles Davis overgår gjengivelsen fra OM10 i rikt monn. Jimmy Cobb sine visper står klart frem. Og Hank Mobley kommer for første gang til sin rett. Dette er også den suverent beste gjengivelsen av Wynton Kelly. Coltrane går rett i hjerterota med sin tenor saksofon, som stadig forsøker å dekke over en dyp fortvilelse. Magisk Miles Davis på OLD Folks.
Sonus / Thorens. Bedre balansert enn 2M / Onkyo. Anelse mindre detaljert, men likevel bra i den øvelsen. Hank Mobley bra også her. Jimmy Cobb overraskende den som imponerer aller mest her. Coltrane litt tilbaketrukket.
Hvilken pickup?
Hva skal man så konkludere med når det gjelder Pickup på Onkyo CP-1050? Det er to ting som er ganske fort gjort å konstatere.
For det første er det åpenbart at den ATen som følger med Onkyo CP-1050 ikke yter spilleren rettferdighet på noen måte. Den spiller pent, og med god bass på de fleste innspillingene. Og den er ganske tilgivende hvis du har litt skingrende innspillinger. Men den spiller også bra kjedelig i mange sammenhenger, så dette er ikke pickupen for å vekke vinylentusiasme. Men den gode nyheten er altså at du neppe har betalt mange kronene for den heller.
Den andre åpenbare konklusjonen er at av de pickupene jeg har prøvd på Onkyen, er 2M Bronze uten sidestykke den beste. Det skulle da ellers også bare mangle, for med en prislapp på over tre tusen kan noen kanskje mene at den naturlig hører hjemme med spillere i en høyere divisjon. Jeg er selv ikke av den oppfatningen, og jeg tror at CP-1050 vil gjøre det strålende også med en 2M Black bare ikke den manglende VTA justeringen blir en hindring. Og det har jeg tenkt å finne ut. For 2M Bronze har spilt hakket bedre i Onkyo CP-1050, enn i både Thorens TD160B MkII og i Rega RP1. Og jeg mistenker at det er drivverket som har æren for det. Så ja, det er absolutt verd det å koste på en pickup til både tre drøye lapper og enda mer i denne spilleren.
Men ikke alle ønsker å gjøre det, i hvert fall ikke i førte omgang. Og «gruppetesten» med pickuper viste tydelig at det også er svært mye å hente på å oppgradere til en pickup til rundt tusenlappen eller litt mer. Og av de to i testpanelet, vil jeg for så vidt holde en knapp på Gradoen, men det blir på en annen side litt en smakssak. Men i denne prisklassen ville jeg for så vidt ikke gått for noen av de to, men vurdert sterkt en 2M Red, som er en mer moderne konstruksjonen enn OM10. Jeg har ikke hørt den på Onkyoen, men den har spilt overraskende bra på en Swissonor-oppgradert TD160 som vi fikk høre på Hortenmessa i 2016. Og som Arve testet like etterpå. Eller 2M Blue, som Red kan oppgraderes til ved å bytte stift. Og da er du samtidig oppe i prisen til en veldig interessant Denon DL-103. Jeg har avslutningsvis spilt på CP-1050 med en DL-103D med stort hell, og som er en gammel sidevariant av dagens modeller DL-103 og DL-103R. Se for øvrig Arve sin dypdykk-artikkel om de ulike DL-103-modellene.
Konkurrenter.
Onkyo CP-1050 er en veldig interessant spiller, som fortjener å ha en tydelig plass i markedet innen sitt prissjikt. Dette er ingen HighEnd-spiller, og det utgir den seg heller ikke for. Med en prislapp på 4.995,- er det ikke så veldig mange seriøse konkurrenter. For Onkyoen hever seg klart over de mer useriøse innspillene som skal surfe på en ny renessanse for vinyl, og der du gjerne får med en USB-tilkobling for at du skal få MP3-konvertert disse plagsomme LPene en gang for alle…
Rega RP1 er definitivt en av de seriøse konkurrentene, og med en RP1 PP, kommer du i omtrent samme pris som med en CP-1050. Personlig er jeg ikke et øyeblikk i tvil, jeg foretrekker CP-1050. Av to grunner – den har en rekke egenskaper som jeg verdsetter og som du ikke får med RP1, PP eller ei. Og dessuten fikk jeg den altså til å spille et hakk bedre med samme pickup en med min forhenværende RP1.
Mer tvilende blir jeg selvfølgelig når det kommer til den utgående modellen av Rega RP3, som i skrivende stund er priset ned til 5.995,-. Dette er en bunnsolid klassiker som gir mye for pengene, men som jeg ikke har kunnet sammenligne direkte med CP-1050. Det vil ikke forundre meg om den kanskje har et lite hakk bedre lyd(?), men fremdeles får du altså ikke fordelene med løst headshell som jeg og mange andre verdsetter, men som er uvesentlig for andre.
Jeg ser for øvrig frem til å sammenligne CP-1050 med den kommende Planar 3, som vi har gjort en avtale om test av når den ankommer kongeriket i slutten av april. Dette er en kraftig forbedret spiller i forhold til ugående RP3. Og i tillegg er den griselekker, og ser mer ut som en RP6.
Pro-Ject Debut Carbon DC Esprit er også en velskapt, nærliggende konkurrent. Og Pioneer sin PLX-1000 er en interessant variant som også har direkte drift og S-arm med løst headshell. Denne står på tur til å testes ved leilighet.
Konklusjon.
Onkyo CP-1050 er en platespiller som du absolutt bør ta med i vurderingene hvis du er ute etter en platespiller til rundt fem tusen. Om det er denne du skal velge, eller en av konkurrentene vil blant annet avhenge av om du setter like stor pris på de egenskapene som følger med direkte drift og S-arm med avtakbart headshell som jeg gjør.
Mange har gitt positive kommentarer til det klart europeisk inspirerte retrodesignet, og som gjør Onkyoen til noe unikt i dagens marked. Men dette er uansett ren bonus, for CP-1050 er verd hver krone vurdert som drivverk og arm, ut fra lydegenskaper.
Og da har jeg sett bort fra den medfølgende pickupen, som du kan spille på en liten stund. Men du bør sette av en minst en liten tusenlapp for å oppgradere til en pickup som er i nærheten av å rettferdiggjøre egenskapene til CP-1050. Og gjerne mye mer også, for hver tusenlapp du plusser på med riktige valgt pickup innen rimelighetens grense, får du igjen i form av klart bedre lyd og spilleglede.
Onkyo CP-1050 er for øyeblikket min klare favoritt i dette prissjiktet!
Veil pris kr. 4.995,-