Saturday, 19 March 2022 18:32

Platesmaking 19. mars 2022 – Lys våken

Written by

Etter platesmakingen forrige uke lovde jeg at det var mer på lur. Og her kommer det en bukett som også har høy kvalitet, og stor musikalsk spennvidde.

Øystein Wingaard Wolf – Napoleon Wolf. En upolert perle fra en poet

Øystein Wingaard Wolf har det til felles med Ole Paus, Tom Waits og Bob Dylan at de ikke automatisk får karakteristikken sølvstrupe. For det kan sies mye om vokalprestasjonene både i den ferske utgivelsen Napoleon Wolf og Øystein Wingaard Wolf sine tidligere utgivelser, men at han er kandidat til Sølvguttenes guttekor er ikke en av dem. Og det er det neppe bare alderen som har hovedansvaret for. Men ikke misforstå, Øystein Wingaard Wolf sin utrolig karakterfulle stemme er et av elementene som gjør at både denne- og tidligere utgivelser fremstår som gullkorn i en platesamling, på samme måte som for Paus og Zimmerman, selv om stemmene i seg selv befinner seg i ulike univers. Da er vi kanskje litt nærmere Tom Waits på enkelte av sporene, ikke minst på åpningssporet-og enkelte andre spor på det 20 år gamle albumet I`m the Plougman med engelskspråklige tekster.

Og når vi først nevnte både Paus og Dylan er det selvfølgelig et annet fellestrekk mellom Wingaard Wolf og de to andre størrelsene, og det er at deres sangproduksjoner har lyriske kvaliteter som går utenpå det aller meste. Dette var kanskje hovedårsaken til at jeg festet meg ved denne sangeren i mitt første platemøte med hans produksjon i innslaget «møt meg på halvveien» på 4CDers utgivelsen 40 years` Credibility. Jeg skrev dette om det innslaget for 8 år siden: Platens største høydepunkt kommer i siste spor, Øystein Wingaard Wolf – «møt meg på halvveien». En veldig sterk tekst, med en like sterk fremførelse av Wolf. Dette er en av mine favoritter på hele utgivelsen.

Og skal man kanskje ikke være så overrasket over disse lyriske kvalitetene, for det er Lyrikk, Poesi og Prosa som er Wolf sin kunstneriske hovedgeskjeft. Gjennom årene har han utgitt mer enn 30 diktsamlinger og romaner. Men noen plateugivelser har det også blitt, og Napoleon Wolf er hans femte CD, utgitt 8 år etter hans forrige utgivelse Flammer som jeg skrev om her.

En bonus ved Wingaard Wolf sin karakterfulle stemme er at den gir en nesten magisk synergi med lyse kvinnevokaler. Som på sangen Hun er en fest, og ikke minst på All min Lengsel på hans forrige utgivelse Flammer der Elvira Nicolaisen kom inn et stykke ut i sangen.

Arrangementene på albumet er enkle, og gir et uttrykk som passer til disse sangene som er proppfulle av stemninger og tekstinnhold. Jeg ønsker likevel å fremheve Solveig Molland sine treffsikre trekkspillinnslag som bidrar til å løfte de sporene der de forekommer. Og så er det en nesten magisk bassintro på avslutningssporet Mørket er en Gammel Mann, en intro som til å innledningsvis gir sterke assosiasjoner til Beatles-klassikeren Come Together, før Øystein kommer inn og tar sangen i en helt annen retning – en praktfull retning. Dette svært lyriske sangen er albumets desiderte høydepunkt for meg, og det bringer oss til et annet interessant fenomen som jeg kjenner igjen fra albumet Flammer – albumenes musikalske høydepunkt er mot slutten, og det starter vel kanskje med sporet Voksen, og følges opp på det nest siste sporet Paris. Men også spor 2. April og 3. Når Gabriela danser er klart over snittet.

Men det er avslutningssporet Mørket er en gammel mann som sikrer sekseren på terningen, og i tillegg tittelen ukens plate. Dette sporet gjør at jeg allerede gleder meg til Øystein Wingaard Wolf sin neste utgivelse.

Medvirkende på Napoleon Wolf:

  • Einar Stenseng: Produsent og arrangør, strengeinstrumenter, piano, pumpeorgel og kor.
  • Torgeir Waldemar Engen: Ko-produsent, gitarer, munnspill og perkusjon.
  • Hasse Bjørnstad: Bass
  • Håvard Krogedal: Bass
  • Torbjørn Holte: Perkusjon
  • Solfrid Molland: Piano og trekkspill
  • Kristine Marie Aasvang: Kor
  • Ilaria Adamo: Kor

Les mer om Napoleon Wolf hos KKV

 

Slagr – Linde. Samtidsfolkemusikk tar en ny vending

Slagr har eksistert i nesten 20 år, og består av trioen Anne Hytta på hardingfele, Katrine Schiøtt på Cello og Amund Sjølie Sveen på glass, nærmere bestemt stemte vinglass. Men det har ikke vært 20 statiske år, for det har vært en betydelig bevegelse i det musikalske uttrykket til trioen. Ikke minst gjelder det fra deres forrige album Dirr til det albumet som ble utgitt for en uke siden. For i dette spranget har musikken beveget seg fra å være en vakker, melodisk folkemusikkinspirert utgivelse på Dirr til å være en spennende, minimalistisk utforsking av klanger på Linde

Og så er det nærliggende å anta at hovedårsaken til denne transformasjonen er at det nå er cellisten Katrine Schiøtt som har skrevet musikken. På tidligere utgivelser har det i stor grad vært fiolinisten Anne Hytta som har skrevet musikken, der det ikke har vært eksterne komponister som Geir Tveit. Eller Andreas Ulvo

Men fremdeles er det godt mulig å høre at Slagr har en bakgrunn fra folkemusikk. Og det er ikke bare hardingfela til Anne Hytta som utgjør det sporet. Men uten at jeg har utforsket all musikken i bakkatalogen, får jeg i tillegg et inntrykk av at klangene til Amund Sjølie sine instrumenter også har en mer dominerende posisjon på Linde enn på tidligere utgivelser. Som på sporet Etterglød der vibrafon nærmest får en solistrolle over en tidvis rytmisk arpeggio fra cello og hardingfele.

Slagr skriver selv om musikken på Linde at den «er en kontrast til informasjonsoverbelastning, multitasking, teknologi, og stadig økende tempo og flyktighet i alle deler av våre liv.» Et flott musikalsk konsept, og jeg opplever at de har lyktes med det.

Lyden på Linde er i likhet med det meste som kommer fra Hubro svært åpen og detaljrik, og gir en ekstra berikelse til den musikalske opplevelsen.

Les mer om Linde hos Hubro

 

Birgitte Damberg Trio – Midtveis. Kvalitet med særpreg

Birgitte Damberg Trio har eksistert siden 2001, og består av vokalisten Birgitte Damberg, Per Einar Watle på gitar og Åsmund Reistad på kontrabass og ukulelebass. I tillegg til at Birgitte Damberg for første gang på en plateutgivelse også trakterer klarinett – et instument hun har utdannelse i fra Norges Musikkhøyskole, finner vi to gjesteopptredener her. Det er Gunnar Halle på trompet og Lars Lien på saksofon, der førstnevnte er kjent fra Gunnar Halle Quartet, og Lars Line fra ulike samtidsensembler.

Allerede i introen på åpningssporet blir det avslørt at vi befinner oss i et litt annerledes musikalsk terreng, selv om landskapselementene i seg selv er gamle kjenninger. En hovedingrediens av jazz som lener seg en del over mot viseterreng. Men likevel er ikke dette noe jeg har hørt før – ikke helt. Og for å ta det åpenbare først – dette er mitt første musikalske møte med denne trioen, til tross for to tidligere utgivelser i løpet av disse 19 årene siden debutalbumet Time ble utgitt.

Og først og fremst er det kanskje Birgitte Damberg sin karakterfulle vokal som utgjør det litt unike i denne musikken så langt. Et annet element er melodiføringen som tar litt uvanlige vendinger, og bidrar til å gjøre denne musikken ekstra interessant. De to hovedinstrumentene gitar og kontrabass er i seg selv ikke nevneverdig unike, men det er likevel et særtrekk at kontrabassen til Åsmund Reistad får litt uvanlig mye spillerom og plass i lydbildet med sin veldig distinkte touch på kontrabassen. Og i de ganske enkle arrangementene på flertallet av sporene er det mye plass til en markant bass.

Selv om det er klart gjenkjennelige trekk fra debutalbumet på årets utgivelse Midtveis, er det også en klar utvikling i det musikalske uttrykket. Og for meg er dette en positiv utvikling, der trioens særtrekk later til å være videreutviklet og rendyrket. Det er den type ingredienser som skaper et album som skiller seg ut i mengden og som bidra til min motivasjon for å skrive om Midtveis, til tross for at det for meg personlig ble en debut.

Lyden på midtveis fremstår som over middels, der jeg spesielt merker meg at det er mye luft i lydbildet som får detaljene til å stå klart frem.

Les mer hos Birgitte Damberg Trio

 

Jon Thorstensen – Spark

Jon Thorstensen er en annen musiker som har gått under min radar. Han er primært gitarist, med bakgrunn innen jazz, men trakterer også et Fender Rhodes el-piano i noen sammenhenger. Av tidligere platebakgrunn kan nevnes utgivelsen «Mad Cow Desease» i 2012 med gitartrioen Dead Baboon.

Men dette er Jon Thorstensen sitt første soloprosjekt, og utgivelsen Spark er et rent digitalt prosjekt uten fysiske plater i form av CD eller Vinyl. På denne utgivelsen har han tatt med et knippe solide jazzmusikere, i form av Espen Christoffersen – trompet, Reidar Garthus - alt- og tenorsaksofon, Magnus Bakken – tenorsaksofon, Torgeir Koppang - piano og Hammond-orgel, Dag Anders Sandell – bass og Martin Wister – trommer.

Grunnformen i albumet Spark er umiskjennelig jazz, men med en god dose funk i svingene. Det er også andre ingredienser i det musikalske landskapet, men de er litt mer sporadiske og subtile. Jazz-funk kan lett gi assosiasjoner til andre halvdel av 70-tallet eller deromkring, og det kan man kanskje få her også. Men samtidig er dette litt mer moderne- eller kanskje også tidløst, funk-tendensene til tross. En litt annen tilnærming til forsøk på bås-setting kan være å kalle det småfunky storbandjazz for en mellomstor besetning. Men dette havner der det så ofte gjør ellers med at man står seg best på å fjerne båsene, og heller nyte den flotte musikken uten å bli stilt til ansvar for å gi en presis beskrivelse av det musikalske landskapet. Jeg ser ellers at han har blitt tildelt assosiasjoner til Steely Dan, og det går det kanskje an å forstå bare man tar høyde for at dette bandet er rock med den samme lille dosen jazz, som musikken på Spark har i motsatt retning – altså jazz med en liten dose rock. Derimot går det godt an å få assosiasjoner til John Scofield sin gitarsound, i hvert fall etter at han forlot Miles på midten av 80-tallet.

Når jeg likevel var innom karakteristikken storbandjazz i forrige avsnitt, er det som sagt ikke fordi det er gigantisk blåserrekke her. Men like fullt har blåserarrangementene fått en litt dominerende plass i det musikalske uttrykket. Kanskje langt mer enn man på forhånd kunne forvente av en komponist som primært er gitarist. Og arrangementene er unektelig velskapte, og gir et godt uttrykk på Spark.

Ellers må det trekkes frem at dette i stor grad er et Fredrikstadprosjekt. Ikke bare fordi opphavsmannen selv bor der, men også innspillingene er foretatt ved to studioer på motsatt side av Glomma. FMV-studio i hjertet av Gamlebyen, og Hulen studio litt lenger opp i den idylliske småhusbebyggelsen langs veien mot Sellebakk. Og lydresultatet har blir veldig bra, der Espen Christoffersen har stått for innspillingene, musikeren Kyrre Fritzner har mikset albumet mens Mikkel Schille har mastret albumet Spark.

Les mer om Spark hos Jon Thorstensen

 

Twin Serpent – Feels Like Heaven, North of Hell. True Norwegian Blackgrass

Musikken på denne utgivelsen ligger egentlig et stykke på utsiden av de knippene med musikkbåser jeg vanker i. Og strengt tatt gjelder vel det for bortimot alle, for ifølge det Trondheimsbaserte bandet Twin Serpent sin frontfigur, den opprinnelig finske Timo Silvola, har Bandet her skapt en helt ny sjanger.

Grunningrediensene i Twin Serpent sin musikk er fortsatt ifølge Timo Silvola kompromissløs støycountry er ispedd elementer fra rock, punk, psykedelia og populærkultur gjennom flere tiår. Mulig det, men minst like interessant er det at dette er første gangen jeg har hørt banjo i en sentral posisjon i noe som fremstår som temmelig heavy rock. Og det er vel her den lettere ironiske definisjonen True Norwegian Blackgrass kommer inn i blidet.

Det som ikke nevnes med et ord i pressemeldingen for albumet er at vokalprestasjonene på dette skal vi si grensesprengende albumet er uforskammet bra. Det gjelder primært hovedvokalen som jeg antar tilhører Timo Silvola, og som gir sterke assosiasjoner til Sivert Høyem. Men også koring som gir en flott ekstra dimensjon.

Lyden på albumet ligger langt på nordsiden av det som vanligvis er min toleransegrense for vreng på en innspilling. Men siden jeg er medlem av facebookgruppen Gretne Gamle Gubber, og også siden vreng er en åpenbart uunngåelig ingrediens ved dette albumet, tok jeg en kjapp klimatiseringsrunde før evalueringen.

Albumet Feels Like Heaven, North Of Hell ble spilt inn av Eirik Øien i Fjøset Lydstudio, og produsert av Juhani Silvola. De har åpenbart gjort en veldig solid jobb med dette albumet.

Les mer om Feels Like Heaven, North of Hell

 

Read 3592 times Last modified on Friday, 27 May 2022 18:33
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

This email address is being protected from spambots. You need JavaScript enabled to view it.