Av Mozarts enorme komposisjonsrekke er det hans vokalbaserte verker jeg kanskje har aller størst interesse for. Hans operaer, og kanskje i enda større grad korverker står for meg i en særstilling.
Mozarts “Requiem” spiller en veldig sentral rolle I siste del av filmen “Amadeus” fra midten av 80-tallet, for øvrig en fantastisk film som bør stå i enhver filmsamling. Dødsmessen ble skrevet de siste månedene av Mozarts liv, og ble fullført av hans elev Franz Josef Sussmayr. I denne platens skriftlige materiale er det oppgitt at verket er bestilt av Grev Franz von Wallsegg. Så vidt jeg vet er det langt fra konsensus blant musikkhistorikere på dette punktet, selv om det muligens blir regnet som den mest sannsynlige foranledningen til verket. Det hare derimot versert atskillige mer eller mindre fantasifulle rykter omkring verkets historie, der røverhistorien knyttet til hans rival Antonio Sallieri i Amadeus-filmen kanskje topper fantasien, og neppe har særlig rot i virkeligheten.
I denne innspillingen er det gjort forsøk på å gjenerobre mest mulig av Mozarts ånd i innspillingen, i deler der senere historiske funn har antydet at Sussmayr kan ha overkjørt noe av Mozarts ”testamente” knyttet til skissene til verktet.
Det er med blandede følelser og stor respekt (eller kanskje snarere alt for liten respekt…) jeg drister meg til å kommentere tolking av klassisk innspilling, følelsen av å få utlevert alt for store sko er påtrengende.
Når det er sagt, må jeg likevel formidle at denne innspillingen fra Linn Records er en innspilling som musikalsk sett er blant de mest interessante tolkingene jeg har hørt. Tolkingen er preget av stor kraft og energi, noe som særlig gjelder på ”Dies irae”, ”Rex”, og ikke minst ”Confutatis”.
Et annet særtrekk jeg finner ved tolkingen er at det på en mesterlig måte framhever dialogen (og i enkelte tilfeller også pulseringen) mellom ulike instrumentgrupper/kor. Det gir større opplevelse av at dette ikke er en stor masse, men flere ulike musikalske hendinger som skjer samtidig, men ikke parallelt (i geometrisk forstand). Som ulike småveier som slynger seg frem i det samme landskapet etter sin egen trasè, i motsetning til en motorvei med mange kjørefelt. Dette siste fenomenet må nok også den meget gode lydinnspillingen dele æren for.
Jeg har også lyst til å trekke frem den suverene musikalske dynamikken i ”Lacrimosa”, og pulseringen i åpningstaktene av starten, ”Requiem”. Sistnevnte gir nærmest illusjon av kortpustet åndedrett i sin veksling mellom strykergruppene. Jeg har et litt spesielt forhold til denne åpningen, og har ikke funnet noen tolkinger tidligere der dette har vært utført helt slik jeg ville har dirigert det (ikke misforstå, jeg har aldri vært nærmere dirigering enn å vifte heftig etter litt for nærgående veps en varm sommerdag – min kompetanse snarere i å være litt for stor i kjeften, som et utslag av å ha bodd litt for lenge i Bergen). Her ligger det veldig nært, selv om jeg forestiller meg litt lavere tempo.
Som ekstramateriale finner vi ”Adagio & Fuge i C-moll – K546”. Etter kv-nummeret å dømme skulle dette være komponert på slutten av 80-tallet, Mozart døde i 1791. Veldig spennende materiale, som i likhet med mye annet Mozart har skrevet virker å ha en langt senere dato. Særlig gjelder dette for ”Adagio”, som jeg i min ukyndighet lett kunne plassert langt inn på 1800-tallet.
Lydkvaliteten på denne SACDen er meget bra. Min erfaring er at større kor er noe av det som er vanskeligst å gjengi, på denne innspillingen fungerer det godt. Som antydet tidligere er det også meget god oppløsning i lydbildet, noe som er en forutsetning for at rikdommen i framførelsen skal komme til sin rett. På ekstramaterialet framstår lydkvaliteten om mulig som enda et hakk bedre.
5.1 miksen er ”tradisjonell”, d.v.s. at surroundkanalene bare er benyttet til å få fram akustikken. Noe annet ville etter mitt syn også vært utenkelig på en slik type innspilling. Riktignok hender det vel at kor i kirkesammenheng befinner seg på galleriet, men så vidt jeg vet gjelder ikke dette i mer ”konsertsammenheng” som dette er. Da jeg hadde fornøyelsen av å høre verket framført i Johanneskirken i Bergen befant hvertfall koret seg på…..ehhh….scenen.
Innspillingen anbefales varmt.
:KES
