Dokumentardelen, som utgjør størstedelen av DVDen, består i hovedsak av intervjuer med hans sidemenn og andre musikere fra perioden 68-75. Vinklingen på denne er å gi en viss innsikt i den motstanden Miles sin konvertering fra Jazz til mer Rock-basert musikk på slutten av 60-tallet. Dette lykkes i en viss grad, selv om det kanskje hadde vært en ide å også slippe til flere av kritikerne. Bare Jazz-kritikeren Stanley Crouch står fram som refser av det han kaller ”sell-out” fra Miles Davis sin side. Selv Keith Jarrett, som i mange andre sammenhenger har uttalt seg svært negativt om Miles sin musikk fra denne perioden hvor han selv var med (og fått kjeft for det av andre musikere), unngår særlig kritiske kommentarer ved å uttale seg mer om Miles Davis enn om musikken.

Konsertdelen av DVDen er opptak fra Isle of Wight festivalen 29. august 1970. I dokumentasjonen er dette bare navngitt som en medley med navn ”Call It Anything”, basert på en sleivkommentar fra Miles, men består egentlig av Directions, Bitches Brew, It`s about that time, Sanctuary (dessverre veldig kort), Spanish Key, og standardavslutningen The Theme. Med andre ord standard repertoar for konserter fra midten av 1970, med materiale som har opphav fra studioinnspillinger i 1969.

Miles selv spiller svært bra her, og høydepunktet syns jeg er Spanish Key. Som helhet betraktet syns jeg også det er bra, kanskje i overkant av ”Black Beauty” og ”Miles Davis at Fillmore”, som er innspilt få måneder tidligere, men ikke på høyde med Fillmore-innspillingen fra Mars 1970. Største forbedring i forhold til de to foregående syns jeg er Gary Barz på saxofon, som spiller veldig annerledes enn forgjengeren Steve Grossman. Chick Corea har tidligere vært fantastisk på Fender Rhodes, men her syns jeg han kommer veldig i bakgrunnen. Mulig at han fungerte bedre som ensom keyboardist, også sammenligning mellom ”Black Beauty” og ”M.D. at Fillmore” kan tyde på det.

Tre ulike lydspor, i 24-bits PCM, DD 5.1 og DTS 5.1. Lydkvaliteten på konsertopptaket er rimelig bra sammenlignet med samtidige konsertutgivelser av Miles, men på ingen måte audiofil. Bildekvaliteten på konsertdelen (og noen dokumentarklipp fra 70/80-tallet er moderat, men svært bra på ferske intervjusekvenser (2003).

Alt i alt en veldig interessant produksjon, der eneste irritasjonsmoment er at konsertdelen er plassert i midten innholdsmessig. Det gjør at du ikke kan bruke den som ”CD”, uten å måtte fyre opp TV/prosjektor og bla i menyer.

Se også samleartikkelen Miles på DVD