mandag, 15 juni 2020 22:41

Platesmaking i midten av juni – mye jazz, og det andre er vel egentlig jazz det også

Skrevet av

I denne platesmakingen i midten av juni er det jazzen som får dominere. Men det som er mest opplagt å kalle jazz forøker å vri seg unna, mens de to platene som ikke er definert som jazz kanskje egentlig også er litt jazz?

Likholmen – Evigferd

Fantastisk spennende og nyskapende

Da Likholmen ga ut EPen Blindskär i 2016 gikk den under min radar. Det skulle den ikke ha gjort. Dette er dypt fascinerende musikk, og nå har Likholmen gitt ut et nytt album.

Likholmen består av Erling Ramskjell - også kjent som Æ, Stefan Sundstrøm, Ingeborg Oktober som vant Spelemannsprisen i 2018 for albumet Skjømmingsboka, Kåre Riibe Ramskjell, Martin Losvik og Hallstein Sandvin. Medlemmene av bandet - eller kanskje det er like riktig å kalle det et audiovisuelt prosjekt - bor på ulike steder i Nordland. Og navnet Likholmen kommer fra en liten holme utenfor stuevinduet til Erlend Ramskjell, en holme som før i tiden ble benyttet til å lagre lik over vinteren til de kunne få en sømmelig begravelse.

Musikken er vel en krysning mellom vise og progrock, men uten at dette egentlig sier noe som helst om denne underfundige musikken. Vi får vel i det minste tilføye at det er en gjennomgående dysterhet i musikken, og særpregede klanger gjør at dette blir ganske unikt.

Stefan Sundstrøm sin dype vokal utgjør en sterk kontrast til Ingeborg Oktober sin utpregede lyse stemme, en vokal som balanserer på grensen til overkant av det leiet man forventer en vokal å ligge i. Men begge to behersker stemmeleiene på en mesterlig måte.

En av fascinasjonene mine på Evigferd er Kåre Ramskjell sitt trøorgel på Fri Oss, med en klang som kan minne om den orgelpatchen som er benyttet på Kari Bremnes sin låt Kanskje. Men hos Likholmen er det ekte vare, mens det hos Kari Bremnes er tilsatt masse klang.

Musikken på denne utgivelsen er basert på musikk skrevet som et bestillingsverk til Varangerfestivalens åpningskonsert Northern Soul i 2018.

I tillegg til den digitale utgivelsen kommer Evigferd også på en dobbel LP, der også den første EPen fra 2016 er inkludert.

Det lille plateselskapet ClearPass Records holder til i Træna. Og lyden på Evigferd er flott. Nei ikke som i HiFi-flott, men med et særpreg og med bruk av klanger som kler- og forsterker musikkens karakter.

 Les mer om Evigferd

 

Erland Helbø Trio – EH3

Gnistrende gitarbasert jazzrock med råtter fra 70-tallet

Selv om dette er debutalbumet til Erland Helbø som bandleder har han en lang fartstid som gitarist. Han har spilt i oppsetninger med ren jazz, men også mer i mer rocka sammenhenger som sammen med Vidar Busk og Brynjulf Blix. Eller i en oppsetning av Evita. Kort sagt en stor musikalsk spennvidde.

På dette albumet har han med seg bassisten Frode Berg, som kanskje har en enda større spennvidde i sin musikalske bakgrunn, fra klassisk bakgrunn på kontrabass i Oslo Filharmonisk Orkester til jazz og Rock. Han var med i Helge Lien Trio før han levert stafettpinnen videre til Mats Eilertsen.

På trommer har Erland Helbø fått med en av Norges mest profilerte trommeslagere, Erik Smith. Han var med på å vinne spellemannsprisen allerede i 1990 med Oslo Groove Company ledet av Jens Wendelboe, og har kompet en rekke internasjonale størrelser.

På EH3 er det åpenbart at det er høyt tempo i sjangeren jazz-rock som gjelder. Allerede fra første låt får vi klare linker til 70-tallet selv om uttrykket er moderne. En sound som minner om halvtidlig Weather Report, selv om de aldri hadde en dominerende gitar. Og repetitive bassgroover har en form som også leder tankene mot en del låter Terje Rypdal har stått for.

På det neste sporet er vi i et mer funky stemningsleie, med en gitar som kan tenkes å være inspirert av 80-talls Mike Stern, selv om vi her aner de første skyggene av Alan Holdsworth. Dette er for øvrig skygger dukker enda sterkere opp på låten Rukle, hvor Holdsworth sin gitarsound er umiskjennelig.

Selv om dette selvfølgelig er Erland Helbø sin plate og arena, er det ikke til å unngå å legge merke til at også bassen til Frode Berg dominerer på denne plata, en plate som ellers er et funn for oss som fremdeles savner all den herlige gitarbaserte jazz-rocken på 70-tallet. Vi får noe å glede oss over med albumet EH3 der Erland Helbø makter å vekke til live minner om flere av gullalderens gamle helter.

Les mer om EH3 hos Losen Records

 

OJKOS – Alea Iacta Est

Terningen er kastet. Og den lander på en…

Hvem skulle vel tro at det eksotiske navnet OJKOS står for noe så prosaisk som Orkesteret for JazzKomponister i OSlo? Hvis du føler deg litt skuffet over at det ikke betyr noe langt mer eksotisk, som at det f.eks. kunne være gammelgresk for familie eller hushold, kan jeg oppløfte deg med at også det er riktig. Og da får du kanskje også Coverart til å klaffe. Albumets tittel Alea Iacta Est er forresten et sitat fra Julius Cæsar fra situasjoner da han krysset en elv. Utsagnet betyr Terningen er kastet, med referanse til det sjansespillet det er å krysse en fiendtlig elv. Er OJKOS sine musikalske grensekryssinger et sjansespill også i forhold til anmeldernes terningkasting…?

Andreas Rotevatn har vi støtt på for et drøyt halvårsiden i en anmeldelse av First Dance med Evelina Petrova Trio. Her er han primus motor for OJKOS, og han har etter eget utsagn hentet inspirasjon fra mange kanter, som forrige århundres klassiske- og samtidskomponister, og Gil Evans sine arrangement av Miles Davis sine verker, sammen med afrikansk pop. Og Quinzy Jones. Så kommer vi til det interessante spørsmålet – hvilket utslag har det gitt på albumet Alea Acta Est?

Men først må vi nesten fortelle hvem Andreas Rotevatn har fått med seg. Det vil si - jeg skal nøye meg med å holde tellingen, for med totalt 16 musikere må vi være på ganske trygg grunn når vi sier at dette er et storband. I hvert fall et mellomstort storband.

Om det så entydig er storbandjazz er et annet spørsmål. Og det er noe i meg som får meg til å tvile på at Andreas Rotevatn tar det som et nederlag at jeg ikke ubetinget definerer hele albumet som utvetydig storbandjazz, selv om han har fått med seg 16 jazzmusikere i et storband som attpåtil har et navn som avspeiler Orkesteret for jazzkomponister i Oslo. Jeg mener, når en av låtene heter Helter Skelter 2 med klar referanse til et visst hvitfarget Beatles-album, og når den fasinerende åpningssekvensen bestående av Innsegling som seiler inn til Breidablikk 1 og 2 som kan minne litt om Zappa-arrangement på 80-tallet, gis det assosiasjoner i helt andre retninger. Og da er det åpenbart at Rotevatn har ambisjoner om langt større bredde på det musikalsk uttrykket.

En svært flott debut av OJKOS – storbandjazz eller ei!

Les mer om Alea Iacta Est hos Odin

 

Kajsa Balto - Buot eallá

Samisk musikk på høyt nivå

Samiske Kajsa Balto er oppvokst i Oslo, noe som kan sies å ha gitt en tokulturell bakgrunn. I 2017 utga Kajsa Balto albumet Sámi sohka, som betyr «samisk slekt». Dette var nye arrangement av joiker og folketoner. I tillegg til en egen tolking av Sami Ædnan var det mange kjente tradisjonelle norske folketoner her, med Kjerringa med staven og en spenstig tolking av Kråkevisa som flotte milepeler.

Med dette bakteppet er det grobunn for å bli ganske overrasket over den musikalske vendingen vi finner i Buot eallá, platen som ble utgitt for en uke siden. Her har det skjedd ganske mye med det musikalske uttrykket i løpet av de tre årene som har gått siden den forrige utgivelsen. Vi har beveget over i et langt mer rocka landskap, krysset med joik og samisk tekst. Og den vokale stilen har også utviklet seg til noe som kan minne om den samiske musikalske bautaen Mari Boine, ikke minst på det litt mer lavmælte tittelsporet Buot eallá.

Med seg på dette oppfølgingsalbumet har Kajsa Balto fått med Ragnhild Tronsmo Haugland på cello, en komponist som i utgangspunktet har klassisk bakgrunn. David Aleksander Sjølie er oppført som jazzgitarist i telefonkatalogen, i hvert fall vill han garantert ha blitt det dersom noen fremdeles hadde utgitt dette litterære verket. Og Karoline Bjørhei spiller på trommer.

Buot eallá er totalt fri for transportetapper, og leverer en jevnt høy musikalsk kvalitet. Jeg kan vel tillate meg å nevne et par favorittspor i tillegg til tittelsporet, og Min mattuid ravvagat overgår så vidt avslutningslåten Redol.

Også lyden holder en høy klasse på denne utgivelsen fra det samiske bokforlaget og plateselskapet DAT.

Les mer om Buot eallá hos DAT

 

Jacob Young, David Rothenberg og Sidiki Camara – They Say Humans Exist

Grenseløs improviasjon

En lang dag i Øystein Sevåg sitt Bluberry Fields Studio i juni i fjor tilbrakte tre musikere fra tre ulike kontinent med improvisasjon og gjensidig lytting. Resultatet ble et musikalsk materiale der de ikke var opptatt av hvilken bås det skulle settes i. Noe som gjør at merkelappen World Jazz som umiddelbart dukker opp i hodet etter en gjennomlytting selvfølgelig må forkastes.

Den ene av tre musikerne er gitaristen Jacob Young fra Oslo, en flott jazzgitarist som har mange utgivelser på ECM i CVen. Men også på Oslo Session Recorings, som forrige gang mitt tastatur krysset Jacob Young sine musikalske veier i LPen i Urban Gardening.

Også klarinettisten David Rothenberg har en lang rekke innspillinger på samvittigheten med en merittliste på tretti CDer, og også han et par på ECM. Deriblant sammen med pianisten Marilyn Crispell.

Perkusjonisten Sidiki Camara kommer fra Mali Vest-Afrika. Han har blant annet bakgrunn fra Bill Frisell New Quartet. Han var også med på Young-albumet Urban Gardening.

Musikken på They Say Humans Exist starter med en musikalsk åpenbaring i åpningssporet Supernatural Roadtrip, der Rothenberg sin magiske og lyriske bassklarinett dominerer, men også Camara sin perkusjon er bærende for det musikalske uttrykket.

Det er ellers interessant å merke seg at Jacob Young blant annet spiller på guitalele, et instrument som er en hybrid mellom gitar og ukulele. Og på tittelsporet They Say Human Exist er det Jacob Young som står i forgrunnen.

En flott lydproduksjon støtter opp om en veldig flott helhet i dette improvisasjonsalbumet.

Les mer om They Say Humans Exist hos Oslo Session Recordings

 

 

 

 

 

 

 

 

Lest 1133 ganger Sist redigert tirsdag, 16 juni 2020 19:07
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.