fredag, 22 november 2019 20:44

Platesmaking på tampen av november

Skrevet av

Veldig mye flott musikk denne gangen. Og så begynner julestemningen å sige på.

Leonard Cohen – Thanks for the Dance

Den egentlige avskjeden

Den kanadiske giganten Leonard Cohen utga sin siste plate You Want It Darker få dager før han døde 7. november, for nokså nøyaktig tre år siden. Men han hadde enda mer på hjertet, og før han døde rakk han å lage noen musikalske skisser i sitt hjemmestudio. Og hans sønn Adam Cohen som også er musiker og musikkskaper hadde gjennom samtaler fanget opp hvilke arrangementer Leonard Cohen hadde forestilt seg.

Basert på dette underlaget har Adam Cohen i ettertid produsert et album som han mener er i Leonard sin ånd. Det blir en setting nesten som da Mozart sin elev Sussmayr fullførte Wolfgang Amadeus sitt Requiem, som han ikke rakk å fullføre selv. Og Adam Cohen har selvfølgelig respektfullt fått med en rekke dyktige musikere som later til å ha gått til oppgaven med stor ærefykt.

Resultatet har blitt et album som er en uhyre sterk musikalsk opplevelse. Det er preget av lavmælt minimalisme, som samtid er rungende i sin styrke. Rent prinsipielt er det mulig å hevde at dette ikke er et fullblods Leonard Cohen-album, siden han selv ikke var til stede for å ta hånd om detaljene. Men samtidig opplever jeg Thanks for the Dance nesten som å være mer Cohen enn noe annet album, og et enda bedre album enn You Want It Darker, til tross for fraværet av det ikoniske tittelsporet på sistnevnte. Og kanskje det aller beste, til tross for at det med sin snaue halvtime kanskje også er det aller korteste, i hvert fall i CDens tidsalder.

Man kan selvfølgelig fristes til å fremheve noen spor, men blir lett handlingslammet i frykt for å utelate noe. Og tekstene er ren poesi, med sin fascinerende blanding av uhygge, sensualitet og lyriske bilder.

Også lyden er flott og med stort nærvær og gjennomsiktighet, til tross for et opphav fra et hjemmestudio. Det blir ikke mulig å komme forbi Thanks for the Dance som ukens plate denne fredagen, en dag som også sjenker oss en annen fin Cohen-utgivelse som er et konsertopptak fra Paris Theatre i London fra artistens morgen i 1968.

 

 

Morten Qvenild & Frode Grytten. Landet bortanfor Landet – Område 51

Overraskende og sterkt

Frode Grytten er en av Norges mest kjente og folkekjære poeter, ikke minst på grunn av hans innsats i NRK P2 sin salongen gjennom 5 år. Eller kanskje det er omvendt… Og selv om han har kalt sine diktopplesninger for «popsongar», er det på ingen som helst måte i båsen «musiker» vi putter Frode Grytten.

Da er det selvfølgelig annerledes med Morten Qvenild. Kanskje aller mest kjent gjennom bandet hans, In The Country, og ellers for deltagelse i Jaga Jazzist, Susanna & The Magical Orchestra Og Solveig Slettahjells The Slo Motion Quartet. Med andre ord en jazzmusiker som har satt tydelig spor, og som har et tydelig musikalsk særpreg. Selv ble jeg uhyre betatt av hans soloprosjekt «Personal Piano» for noen år siden.

Da jeg mottok den doble LPen Landet bortanfor Landet – Område 51 gikk jeg ut fra at plata inneholdt Frode Grytten sin sedvanlige poesi med blanding av vakker stemningslyrikk og bitende ironi. Noen ganger hver for seg, andre ganger samtidig. Og så regnet jeg med at Morten Quenild sitt piano skulle ligge forsiktig i bakgrunnen. Eller mellom øktene.

Men dette verket er et helt annet konsept. Det startet med et bestillingsverk til Energimølla / Kongsberg Jazzfestival i 2018. Og temaet er krig, eller rettere usynlig krig. Område 51 referer til Area 51 ved Nevadaørkenen som er et hemmelig område for utprøving av hemmelige våpen. Alle tekstene er politiske tekster relatert til det som foregår her, og konsekvensene.

Frode Grytten står for de norske tekstene på plata. Og de resiteres av han selv. Men de er likevel en sterkt integrert del av musikken, en musikk som slett ikke bare består av Qvenild sitt piano. Ivar Grydeland trakterer ulike gitarer, ikke minst en karakterfull Pedal-Steel som dominerer stemningen på den vakre låten Hjarte av Glas. Og så er det sang på engelsk, skrevet av Morten Qvenild. Denne fremføres av han selv og av den særpregede vokalen til Hanne Hukkelberg.

Så har vi selvfølgelig det evige spørsmål: …., men er det jazz? Evig er det kanskje, men like fullt uvesentlig. Det enkle svaret er at det selvfølgelig er jazz, siden det var bestillingsverk til en jazzfestival. Og jazz er uansett en av flere bestanddeler her. Helgarderingen vil kanskje være å konstruere opp båsen pop-jazz-elektronika-country, der siste bestanddel er takket være Grydeland sin tidligere omtalte Pedal-Steel.

Mer vesentlig er det at denne syntesen av Frode Grytten sin poesi og Morten Qvenild sin musikk har blitt svært fascinerende og nyskapende. At det i tillegg har et sterkt politisk budskap er en bonus.

Lyden på denne utgivelsen er litt spesiell, og det må innrømmes at jeg innledningsvis måtte en ekstra tur bortom platespilleren for å sjekke om stiftetrykket var kommet i ulage, eller at stiften ikke var full av støv. For her er det bevisst valgt en tidvis temmelig dirty klang. I tradisjonell audiofil sammenheng er dette noe som ikke gir god uttelling, men her må det ses som et kunstnerisk virkemiddel for å gi et spesielt uttrykk. Likevel bidro det til at sekseren på terningen et lite øyeblikk vippet faretruende mot en femmer.

 

Les mer om Landet bortanfor Landet hos Grappa

 

 

Susanne Lundeng, Bjørn Andor drage, Nils Olav Johansen – Kimer i klokker

Tradisjonsrik musikk i ny drakt

Susanne Lundeng er en sterkt profilert felespiller, med tolking av folkemusikk fra Nordland som spesialitet. For fem år siden skrev jeg om hennes syvende plate Et Steg Ut, basert på 24bit/96kHz filer utgitt på KKV. Dette var hennes siste utgivelse på KKV. Etter et par utgivelser på hennes eget plateselskap Havella er hun nå tilbake der hun startet – på Heilo.

At Susanne Lundeng i tillegg til å være en av Norges ledende felespillere innen folkemusikk også har vokal kompetanse på høyt nivå har hun selvfølgelig vært klar over selv. Men ingen har gjort meg oppmerksom på det. Så når hun nå kommer med en utgivelse der hun briljerer også på vokal, og i tillegg nettopp har mottatt NOPAs tekstpris tidligere i november, utgjør det et helt nytt og for meg ukjent terreng. En nærmere research avslører at dette er en vending som skjedde første gang på hennes forrige album, Det Va Nære På, som samtidig kanskje er hennes aller beste album til nå.

På Kimer i Klokker har hun med seg Bjørn Andor Drage på orgel og Nils-Olav Johansen på gitar og vokal. Og som albumet antyder er det delvis snakk om julemusikk, og ellers annen kirkemusikk. Men i alle tilfellene dreier det seg om utradisjonelle arrangementer av tradisjonsrik musikk. På størstedelen av sangene er det folkemusikk som dominerer, men riktignok i moderne drakt.

Men det er også et annet element som dukker opp som ganske klare assosiasjoner på enkelte av arrangementene. Og da skal vi bevege oss til seg om et par andre herrer som også trakterer kirkeorgel og gitar, og som fra tid til annen dukker opp med innspillinger av gammel kirkemusikk i svært utradisjonell drakt. Vi snakker selvfølgelig om Knut Reiersrud og Iver Kleive. Og også denne duoen sammen med Poul Dissing har laget en svært utradisjonell og storslagen tolking av Kimer i Klokker. På sangen Mitt Hjerte Alltid Vanker finner vi en av de innslagene der kombinasjonen av gitar og orgel får ganske høy Reiersrud/Kleive-faktor.

Kimer i Klokker ble innspilt i Saltdal Kirke sommeren 2019. Lyden er flott og stor, og gir et veldig direkte lydbilde.

 

Les mer om Kimer i Klokker hos Heilo

 

Jul på Romsdalsk – Romsdalsjul

Moderne julemusikk med lokale røtter

Vi nærmer oss slutten av november, og de to første juleplatene har allerede dukket opp i testløypa. Den tydeligste av dem - Romsdalsjul er vel noe vi kan kalle et eventband. Det er en gjeng ungdommer med bakgrunn i jazzlinja på NTNU som har lagd seg en tradisjon som førjulsaktivitet å lage julekonserter de to siste årene. Og denne gangen gjorde de det hele til et plateprosjekt, med en utgivelse både på CD og på vinyl.

Denne kvartetten har geografisk tilhørighet i Romsdalen, nærmere bestemt midtre Romsdal kan vi vel si, fra strekningen Åndalsnes – Kleive, via Innfjorden og Bolsøya. De består av Malin Dahl Ødegård på vokal, Lauritz Skeidsvoll på tenorsaksofon, Stian Unhjem på gitar, Torkil Hjelle på kontrabass og Magnus Sefaniassen Eide på trommer.

Musikken består av jazzinspirerte tolkinger av tradisjonsrike og stort sett velkjente julelåter. Graden av jazz varierer på tolkingene. Men det gjør ikke graden av Åndalsnesdialekt, den er konstant, og fremført av en vokal som åpenbart bærer på et potensiale som en klassisk jazzvokal. Foreløpig små assosiasjoner til enkelte av kvalitetene til den nå ikke fullt så unge Laila Dalseth. Jeg kan ellers ikke unngå å bli sjarmert av gitarsoloen på åpningslåten Kvit Jul (White Christmas).

Det har ei Rose Sprunge er nok min desiderte favorittlåt på denne utgivelsen, en låt der Lauritz Skeidsvoll gjør en spesielt god figur på tenorsaks. Utgivelsen er for øvrig preget av en heller lystig juleatmosfære.

Lyden er i hovedsak fin på utgivelsen, med god klarhet. Det dukker likevel opp en anelse hardhet enkelte steder, og på en annen av mine favoritt-tolkinger Sjå kor fin den lange desember e øker det litt på.

En flott juleplate som du også kan oppleve live på Herr Nilsen hvis du er på de trakter den 4. desember.

 

Les mer om Romsdalsjul

 

Evelina Petrova Trio – First Dance

Folkemusikk med stor spennvidde

Evelina Petrova er opprinnelig russisk, og er en musiker med mildt talt sammensatt musikalsk bakgrunn. Med bachelor i klassisk trekkspill og master i jazz/improvisasjon, fulgt av en fartstid med Jethro Tull og Misha Alperin kan spennvidden ikke bli plagsomt større.

I denne trioen har hun med Laura Ellestad på Hardangerfele og 5-strengs fele, og jazzmusikeren Andreas Rotevatn på trombone.

Her First Dance er en av de mest fascinerende sporene på denne plata, og er opprinnelig en låt av Misha Alperin. En åpning med kreativ bruk av Andreas Rotevatn sin trombone glir over i litt mer forlkemusikkpregede toner av akkordion, fele og går etter hvert over i en tradisjonell russisk sang.

Et annet av høydepunktene er den påfølgende låten Le Silence de l`Ange.

First Dance er innspilt i Universitetet i Sør-øst Norge i Rauland, og resultatet har blitt en vellydende CD med spennende musikk i grenselandet mellom jazz og folkemusikk med russisk aksent.

 

Les mer om First Dans på Heilo

 

Lest 734 ganger Sist redigert fredag, 22 november 2019 22:45
Karl Erik Sylthe

Webredaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien « Platesmaking med høstsmak