Dette albumet er en skikkelig klassiker av flere grunner. Og det er et under at jeg ikke har anskaffet det på vinyl for lengst, etter at mitt første møte med albumet var et lånt eksemplar fra min bror, som også han hadde lånt av en studiekamerat. Dette skjedde da albumet var rimelig ferskt, og jeg sikret meg en kopi på kassett. Men som Ibsen forsøkte å innprente oss – Evig eies kun en LP.
Under denne overskriften vil jeg med ujevne mellomrom omtale (for det meste) bluesbaserte utgivelser som har satt sine spor av forskjellige årsaker opp gjennom årene.
I dag: Johnny Winter, Guitar slinger (1984)
Det mange jubileumsutgivelser for tiden, og for oss som traff perfekt på hoppkanten når det gjelder den musikalske timingen på oppveksten, er det 50-årsjubileum som er dominerende. For som jeg har nevnt utallige ganger var det på 70-tallet den virkelig gode musikken oppsto innen sjangerne pop/rock/jazz. Og i dag skal jeg ta for meg en av de virkelige fyrtårnutgivelsene i historien som har fått en 50-års jubileumsutgivelse I form av en boks med massevis av ekstra.
Dagens utgave av Platesmakingen skulle egentlig være en fempakning for å ta unna køa litt. Men det ble etter hvert klart at når jeg først kommer i gang med å skrive om gammel Fleetwood Mac, blir det vanskelig å stoppe før jeg har fylt en hel solo Platesmaking
Til tross for at det bare er få dager siden min forrige Platesmaking, slipper jeg en ny utgave i dag. Og det gjøres med en ny variant – en Platesmaking med to utgivelser. Jeg har enda flere Platesmakinger under arbeid som kommer med det aller første, men til tross for ganske betydelig avstand i musikalsk landskap, er det et par forhold som knytter disse to utgivelsene sammen. Og ja – mikrotonalitet er en av dem, og i tillegg er begge disse albumene de respektive ensemblene sine oppfølgingsalbum etter debutalbumene deres.
Jeg skriver rett som det er om musikk jeg definerer som utforskende, men det er sjelden jeg skriver om hva det er den aktuelle musikken utforsker. Det kommer jeg til å gjøre denne gangen, og da jeg begynte å granske min historikk litt nærmere fant jeg ut at det faktisk ikke er den første platen jeg skriver om som tar et utforskende blikk på arkitektur. Eller kanskje det er riktigere å kalle det et utforskende øre?
Denne helgens platesmaking bærer preg av at vi begynner å nærme oss jul. Og også denne helgen ble en juleplate som stakk av med tittelen Ukens Album, i likhet med forrige helg. Og det må ikke feiltolkes til at jeg er helt hekta på juleplate - det er en tilfeldighet at de begge har en ekstraordinær høy musikalsk kvalitet.
I Platesmakingen denne helgen er det bare et av albumene som kom ut i dag. Tre av de andre kom ut forrige fredag, og så er det en overligger fra mai, som skulle ha vært med for lenge siden.
Jeg vil anta at så godt som alle Little Feat-entusiaster er enige i at Little Feat var best på 70-tallet, og at bandet aldri helt ble det samme etter at frontfiguren Lowell George døde i juni 1979. Av samme grunn er det for oss som er- eller i det minste har vært blodfan en stor berikelse når det kommer et tilfang på nytt materiale fra denne perioden, og da primært materiale som ikke har vært utgitt tidligere.
De av oss som syns at musikken gikk litt i vasken på 80-tallet opplevde selvfølgelig likevel en rekke hyggelige overraskelser etter at 70-tallet var ugjenkallelig over. En av disse musikalske lyspunktene het Tanita Tikaram, selv om lyspunkt kanskje ikke er en helt velvalgt beskrivelse. For det har alltid vært et litt mørkt drag over musikken- og ikke minst tekstene til Tanita Tikaram.