mandag, 22 juli 2019 18:34

Platesmaking i fortsatt ferie - Jazz og litt til.

Skrevet av

Denne uken er det veldig mye bra. Og det er en artist som begynner å bli gjenganger på toppen av pallen i Ukens Plate - følg med...

Mats Eilertsen - Reveries and Revelations

Grensesprengende vakker musikk som går sine egne veier

At Mats Eilertsen er en svært dominerende norsk jazzbassist for tiden illustreres blant annet av at han har vært omtalt i Audiophile.no i forbindelse med tre plateutgivelser tidligere i år. Både på hans egen utgivelse And Then Comes The Night på ECM, som også ble kåret til Ukens Plate, og som bassist på Jacob Young sin Evening Falls. Og også på Helge Lien Trio – 10, også den kåret til Ukens Plate i pinsens platesmaking. I tillegg til har skribentkollega Stig Arne lyttet til hans meritter sammen med Trygve Seim på Vossajazz. Mats Eilertsen har vært på plateselskapet Hubro i 10 år, men har også en del utgivelser på ECM.

Denne gangen går Mats Eilertsen nye veier, både musikalsk og i forhold til prosedyre under utviking av musikken. På flertallet av sporene har han startet med å sende over utvalgte bass-spor til et håndplukkede musikalske kolleger, og bedt de om å supplere med det de ville. Et veldig originalt utgangspunkt, og resultatet har også blitt særdeles spennende musikk.

Men det er nok mer enn prosedyren som har æren for det fantastiske og ukonvensjonelle resultatet, for ifølge liner notes har Mats Eilertsen gått utenom sin egen musikalske allfarvei i utvalget av basskreasjoner. Norske jazzgiganter som Geir Sundstøl, Arve Henriksen, Eivind Aarseth, Per Oddvar Johansen og Thomas Strønen er bidragsytere på denne unike utgivelsen, som ligger an til å være en sterk kandidat som årets plate i Audiophile.no.

Musikken ligger og vaker et sted i grensetraktene mellom jazz og samtidsmusikk. Det morsomme er at selv om det er musikere som i hovedsak karakteriseres som rene jazzmusikere, har Reveries and Revelations kanskje størstedelen av tyngdepunktet innen båsen samtidsmusikk. Og når den unike og spennende musikken er kombinert med praktfull lyd signert Daniel Wold, har dette blitt til en plate du under ingen omstendighet kan gå glipp av.

 

Les mer om Reveries and Revelations hos Hubro

 

Michele Rabbia – Lost River

Svevende stemningsmusikk

Den italienskfødte perkusjonisten og trommeslageren Michele Rabbia oppholdt seg en periode i New York før han vendt tilbake til Italia. Han har spilt med mye av det som er å oppdrive av jazzmusikere i Italia og resten av verden.

Denne gangen har han tatt med seg den norske gitaristen Eivind Aarseth, som han har jobbet en del med tidligere. Det har han også gjort med trombonisten Gianluca Petrella, som ellers er kjent blant annet gjennom sitt samarbeid med den italienske trompetgiganten Enrico Rava. Men de tre – Rabbia, Aarseth og Petrella har aldri spilt sammen som en trio tidligere.

Selv om denne platen er signert en trommeslager og perkusjonist, er det på ingen som helst måte musikk dominert av heftig trommeslageri. Her er det lange linjer i et litt svevende, lyrisk musikalsk landskap. Svært vakkert, og samtidig er det fristende å definere det som litt utpreget ECM-musikk.

Lost River er innspilt i januar 2018 i Udine helt nordøst i Italia, nær grensen til Slovenia. Lyden er som forventet i tradisjonell ECM-kvalitet – med andre ord godt over pari.

 

Les mer om Lost River hos ECM

 

Pokaz Trio - Kintsugi

Hardtslående triojazz

Ukrainske Pokaz Trio er en jazztrio etter gammel, konvensjonell oppskrift. Det vil si piano, kontrabass og trommer, et signalement som kunne passet på Keith Jarret Trio, eller en av de mange norske jazztrioene med samme besetning.

Men musikalsk er det likevel noe betydelig som skiller, både i forhold til Jarret og alle de norske trioene jeg har hørt. Om det har å gjøre med nasjonaliteten skal være usagt, til det har jeg alt for liten fartstid i den nasjonens musikktradisjoner. Men minst like sannsynlig er det at det handler om det som jazztrioer flest er dominert av – tre musikeres personlige stil, og dynamikken mellom disse.

Hvis vi likevel skal forsøke å beskrive det som særpreger Pokaz Trio på utgivelsen Kintsugi, er det et litt rytmisk hardtslående driv på mange av låtene. Jeg skal ikke trekke det så langt som å si at det trekker litt mot rock innimellom, men tanken streifer på et par av låtene, ikke minst på Elephant.

Men det er definitiv også mer lyriske innslag på denne platen, som på Easy, selv det også her er ganske distinkte og rytmisk markante element. For både bassisten Vitaliy Fesenko og trommeslageren Yakov Taruntsov har en klar og distinkt stil – ikke mye søling med visper der i gården. Og når dette toppes av at pianisten Andrew Pokaz også later til å ha en preferanse for de faste anslagene, blir den musikalske karakteren litt gitt. For Pokaz greier ikke på noe tidspunkt å kamuflere at det er den litt hardtslående og tidvis også virtuose stilen han trekkes mot. Pokaz Trio blir dermed noe av den mest diametrale motsetningen til Tord Gustavsens Trio jeg i farten kan tenke meg. Da tenker jeg på et hardtslående, ikke det virtuose.

Enda en flott jazzutgivelse fra Losen Records, som later til å ha et spesielt grep om østeuropeiske jazzmusikere.

 

Les mer om Kintsugi hos Losen Records

 

Mari Midtli – Dalen

Krystallklart fra Gudbrandsdalen

Til tross for en alder på bare 22 år har Mari Midtli oppnådd å vinne Vokal klasse B i Landslandskappleiken to ganger, og regnes allerede som en av de fremste utøverne av vokal folkemusikk i Norge. Det åpenbares allerede fra første tone, der hennes klokkeklare stemme med de riktige ornamentene står krystallklart frem i mengden.

Dalen er nærmere bestemt et dalføre midt i Norge, for på denne utgivelsen har hun hentet vokal folkemusikk fra Gudbrandsdalen. Hun har med to musikere på utgivelsen – Andreas Bjørkås på fele og Vegar Moshagen på Trøorgel. Det er stort sett minimalistiske arrangement på sangene, og på mange av sangene synger hun også alene. Og selv om Mari Midtli definitivt har en vokal som på alle måter står seg alene, er det en spesiell magi når en blir kombinert med Moshagen sitt orgel. Eller Bjørkås sin fele, for ikke å snakke om begge deler.

For en gangs skyld blir jeg også inspirert til å kommentere tekstene på en utgivelse. For det må innrømmes at jeg i mange tilfeller bare betrakter tekstene som noe å fylle ut melodiene med. Men her er det såpass sterke og delvis saftige tekster at det står frem som et markant element i musikken.

Vi kjenner igjen Tor Magne Hallibakken fra forrige ukes utgivelse To Tiår med kvartetten Kvarts. Ikke bare navnet, men også den spesielt gode lydgjengivelsen som også preget Kvarts sin utgivelse. Hallibakken er ansvarlig for lydgjengivelsen på begge disse utgivelsene.

En flott utgivelse, som er Mari Midtli sin første på Heilo.

 

Les mer om Dalen på Heilo

 

Ensemble neoN - Niblock / Lamb

Samtidsmusikk som krever sin lytter

Ensemble neoN kom til i 2008 og ble grunnlagt av Julian Skar og Jan Martin Smørdal. Dette er to samtidskomponister jeg har omtalt tidligere i senere tid – Julian Skar i forbindelse med hans lansering av platen Exhaust/Renew for et drøyt år siden, og Smørdal i forrige ukes Platesmaking, der han sto for en av komposisjonene på Ukens Plate - Xtended Heart & Unheard Herbs, utgitt på Lawo.

Ensemble neoN er kanskje kjent for å stå for ganske ultimat samtidsmusikk, og Niblock / Lamb er et utsøkt eksempel på det. Dette er ikke platen du setter på som bakgrunnsmusikk for et cocktail-party i Rotary. Eller som dansemusikk på et nachspiel.

Albumet består av to verk av to ulike komponister. Og det første er det mest heftige. Det vil si heftig er kanskje litt misvisende, for dette er den ultimate minimalisme. Stykket heter To Two Tea Roses, og Komponisten heter Phil Niblock, født i USA i mellomkrigstiden. Han er kjent for å ikke sløse med notene og dette verket er kanskje et av de mest ytterliggående. Komposisjonen er basert på en kombinasjon av forhåndsinnspilt klang og live fremførelse kan oppleves som støy i en utvikling. Men det er også ganske fascinerende, og man undres etter hvert om det er musikken som utvikler seg, eller om det er transformasjoner som skjer inne i hodet. Uansett kan dette 23 minutter lange stykket trygt karakteriseres som samtidsmusikk for spesielt interesserte. Men hvem er vel ikke det…!

Etter den mildt sagt ensartede To Two Tea Roses kan det påfølgende Parallaxis Forma fremstå som direkte mangslungent. Det er skrevet av den noe yngre Catherine Lamb. Også hun født i USA, men bor nå i Berlin. Verket står i stor kontrast til det støyende verket til Niblock, men etter at skuldrene har senket seg oppdager vi lett at det også her er noen musikalske utfordringer. Fremdeles ingen grunn til å ta med plata i russebussen, dersom du skulle vanke i den slags farkoster. Men desto mer interessant hvis man ønsker å utfordre den musikalske horisonten.

 

Les mer om Niblock / Lamb hos Hubro

Lest 4902 ganger Sist redigert søndag, 22 mars 2020 10:22
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.