Vi befinner oss i siste dag i juli, og det innebærer fortsatt sommerferie for noen av oss. Og ekstra tid til platesmaking. Også denne gangen er det nok et pop-rock landskap som dominerer, selv om det er innslag både av jazz og av visesang i et countryrockinspirert terreng.

Denne gangen er det flere knallsterke album som setter dype spor. Og faktisk måtte jeg endre kandidaten til «Ukens plate» underveis i løpet.  På oppløpssiden var det en unik plateutgivelse fra en spennende norsk jazzmusiker som snappet seieren fra en riktig gammel ringrev fra USA.

Våren er i full anmarsj, og plateutgivelsene fortsetter å strømme på. Jeg har smakt på en håndfull av dem, og noen av de utvalgte måtte stå over til neste runde.

På årets siste dag tar jeg et tilbakeblikk på 2019, og kårer de aller beste platene jeg har anmeldt. Det har vært brutalt å måtte redusere utvalget til ti plater - det er utrolig mye bra musikk som har passert mitt tastatur i løpet av det siste året. Og for ordens skyld rekkefølgen er kronologisk. God fornøyelse!

Også denne gangen er det veldig tett i toppen, og noen må vente til neste smaksduell.

Denne uken er det veldig mye bra. Og det er en artist som begynner å bli gjenganger på toppen av pallen i Ukens Plate - følg med...

Denne pinsen har jeg smakt på mye flott musikk. Og den musikalske spennvidden og tidsreisen er stor – fra folketoner i ny drakt til Santana i opprinnelig drakt.

Denne uken er det jazz og rock som har vært i søkelyset på platesmakingen. Og det var svært jevnt i toppen...

Eg kan likegodt innrømme det med ein gong: Eg hadde ikkje høyrt om Jacob Young før eg fekk denne plata. Når det viser seg at dette er Young si første internasjonale utgiving, så eg får trøste meg med det, sjølv om han sidan 1995 m.a. har utgitt tre soloalbum. På denne plata er han leiar for ein spanande kvintett og han har sjølv skrive musikken. Det som slår meg, er at dette ikkje er eit heilt gjennomsnittleg album på nokon måte…