onsdag, 25 juni 2003 23:00

Linn Genki - Kolektor - LK140

Skrevet av

I Glasgow finner man den renomerte hifi-produsenten Linn, som startet i begynnelsen av 70-tallet, fundert på den legendariske platespilleren Linn Sondek LP12. For mange vinylentusiaster er denne fremdeles konge på haugen, ikke minst takket være de mange oppgraderingsmulighetene.

En forsommerromanse med Linn 

av Karl Erik Sylthe, 26.juni 2003

I nyere tid har Linn vakt stor oppmerksomhet med sin moderne referense-serie. Det startet med CD-spilleren CD12, som med en prislapp på rundt 150.000 har fått stor oppmerksomhet i internasjonal hifi-presse. Senere har denne serien litt komplettert av effektforsterkerne Klimax og Klimax Twin, samt forforsterkeren Klimax Kontrol.

I den andre enden av High-end skalaen finner vi vårt testanlegg. Da jeg med lua i neven spurte Odd Rune Hegge i Kontrapunkt om jeg allernådigst kunne få låne et testeksemplar av forforsterkeren Kolektor sammen med effektforsterkeren LK85 eller LK140, sendte han like gjerne med CD-spilleren Genki også, i tillegg til at jeg ble tilgodesett med 2 eksemplar av effektforsterkeren LK140. Supplert med et eksemplar av den dyreste signalkabelen Silver Interconnect og biwiringskabelen K400, var det bare Linn fra topp til tå som forsynte mine Energy høyttalere med signaler. Ikke akkurat "11 ubesvarte anrop", som vi opplever hos enkelte andre importører, og stor honnør og takk til Kontrapunkt!

Linn-komponenter er ikke helt som andre hifi-komponenter. Mens rådende designlinje er en forseggjort frontplate foran et heller pragmatisk kabinett som gjør at man får assosiasjoner til Hollywood-fasader i en amerikansk westernfilm, har Linn en mer 3-dimensjonal tilnærming. Kabinettene har 6 fasader med svært høy finish, ikke bare en. I tillegg er det tidvis macho designuttrykket erstattet av en langt mykere linje hos Linn. Dette kan man selvfølgelig like eller mislike, forfriskende er det uansett.

"Lifestyle"
Aller først et lite aldri så lite hjertesukk angående dette begrepet "livsstil-produkter". For en som har vokst opp i en tid da folk stort sett visste forskjell på "livsstil" og "et stilig liv", forekommer det meg at dette ordet ikke hører med til de største berikelsene av det norske språket. Når det er sagt, har jeg slett ikke noe mot "et stilig liv", særlig når det serveres av Linn. Produktenes eleganse gjør at jeg dessuten vil anta at de også lettere får innpass hos de som regjerer over hifi-kjøpende gutter…

Og det er tydelig at det er grundighet som ligger bak designfilosofien. Selv brukermanualene er et lekkert lite stykke trykksak, der selv det kvadratiske formatet gjenspeiler formatet i produktenes grunnflate.

Det er ikke bare designet på produktene som gjør at Linn-komponentene havner i livsstil-kategorien. Utstrakt tilrettelegging for brukertilpasset installsjon ("custom installation") er en Linn-spesialitet, og både forforsterker og CD-spiller er forberedt for RS232-inngang, som kan ettermonteres for ca. en tusenlapp.

 

Genki


Omtrent samtidig med at Linn introduserte den prestisjefylte toppmodellen Linn Sondek CD12 til rundt 150.000,- ble modellene Ikemi og Genki lansert. De to sistnevnte modellene har langt mer moderate prislapper, h.h.v. 27.500 for Ikemi, og nøyaktig halvparten for vår testmodell, Genki.

I tillegg til designet er det et annet aspekt som gjør at denne CD-spilleren skiller seg tydelig fra flertallet av konkurrentene. Den er utstyrt på en måte som gjør at den fungerer glimrende også som forforsterker, hvis man ikke benytter flere komponenter. I tillegg til 2 faste utganger har den også 2 variable utganger som kan styres fra fjernkontrollen. På toppen av det hele har den også en balansekontroll som også har samme komfortable betjening. I en startfase av testingen spilte jeg av et par CDer med CD-spilleren koblet direkte til effektforsterker, og det ga utmerket resultat.

CD-spilleren har en oppsettmeny, der man bl.a. kan endre "fjernkontrolladressene" for volum og balanse. Dette viste seg å være en nyttig finesse, siden regulerngen av disse foregår samtidig med tilsvarende regulering på forforsterkeren Kolektor. Og selv om det ikke har noen prakitsk betydning når man benytter en av de faste utgangene, er det litt stressende når displayet i både CD-spiller og forforsterker konkurrerer om å vise deg riktig volum.

Genki er utstyrt med HDCD-dekoding. Dette er et valg som virker ekstra naturlig i en Linn-spiller, tatt i betraktning at Linn sitt eget plateselskap Linn Records benytter HDCD på sine innspillinger.

En annen Linn-spesialitet som er tatt i bruk på denne spilleren, er "switch-mode" strømforsyning, en teknologi Linn kaller for "silent power".

Det aspektet ved spilleren som etter mitt syn ikke helt lever opp til forventningene, er CD-skuffen, og mekanismen rundt denne. Ikke for det, den fungerer helt tilfredstillende, men den litt brå bevegelsen i en ikke alt for robust mekanikk smaker ikke helt av snaue fjorten lapper.

Lydnivå under avspilling er derimot utmerket, og på høyde med det meste, også av dyre spillere. Med andre ord ikke hørbart uten at du nærmest stikker snuten inni skuffen.

 

 

Kolektor


Forforsterkeren Kolektor vakte min oppmerksomhet for en del år siden, ved at den da hadde en ganske uvanlig tilnærming til oppgaven. Mens regelen var en mer eller mindre "less is more" framtoning for stereo-forforsterkere, valgte Linn helt andre veier med denne modellen. Prosessorstyring gir en helt annen fleksibilitet, og et brukergrensesnitt som minner mer om det man finner på surroundprosessorer.

Kolektor er utstyrt med et imponerende antall inn- og utganger. 10 adresserbare innganger, 1 tape-out, og hele 3 variable linjeutganger! Det er fristende å anta at sistnevnte har sammenheng med at Linn ganske aktivt går inn for multi-amping, og Linn sine høyttalere er ganske unike ved at de er utstyrt med terminaler for både passiv og aktiv drift, der signalet for sistnevnte går utenom de innebygde delefiltrene. I testperioden fikk jeg faktisk selv nytte av alle 3 linjeutgangene, selv om jeg bare benyttet inntil 2 effektforsterkere. Den siste benyttet jeg til å sende signalet til min surroundreceiver, for ambience-prosessering i "SemiSurround".

Balansekontroll er tilgjengelig fra fjernkontrollen. Det samme gjelder for de spesiell tonekontrollene. Disse har uvanlige angrepsfrekvenser, der bassenjusteringen ligger på 40Hz, og diskanten på 20kHz, noe som etter mitt syn gjør de litt mer anvendelig. Det normale er likevel at disse kontrollene blir ubenyttet, og Linn hevder at de er transparante ved 0-innstilling.

Volumregulering styres digitalt, og nivået vises i displayet på en skala fra 0-100, i steg på 1dB. Jeg hadde vel sett det som en fordel at reguleringen skjedde en anelse fortere.

En detalj som sjarmerte meg i senk er at når man skifter inngangskilde, blir signalene h.h.v. fadet ut- og inn. Dette skjer tilstrekkelig hurtig til at det ikke oppleves som noe forsinkelse, men gir likevel en silkemyk overgang. En nærmest sensuell opplevelse!

Men denne forforsterkeren har enda mer snadder å by på. Ved å gå inn i en meny for brukerinnstillinger kan man gjøre en del personlige valg. Inngangene gis individuelle navn fra en liste, samtidig med at ubenyttede innganger kan kanselleres. Inngang nr.1 kan settes som phono, og dermed blir samtidig et RIIA-trinn aktivert. Man kan velge om volum- balanse- og tonekontrollinnstillinger skal være globale, eller huskes individuelt for hver inngang. Og til og med om volumnivåene skal nullstilles til et fast nivå hver gang apparatet slås av og på.

Den viktigste egenskapen i oppsettmenyen etter mitt syn er at en valgfri inngang kan stilles til "unity gain". Dette er Linn sin måte å definere en "prosessorinngang" på, og i dette tilfellet skjer det ved at nivået på denne inngangen låses til "87", noe som skulle tilsi 0dB gain. Selv om det etter hvert har kommet noen forforsterkere med en slik funksjon på markedet, er det fortsatt forbausende få, og Linn var ved introduksjonen av Kolektor en av de første. Så vidt jeg vet er faktisk Kolektor også den billigste forforsterkeren med denne funksjonen, etter at Arcam sin modell Alpha 9C forlengst er utgått.

For den som ikke er innviet i hva man benytter en prosessorinngang til, kan jeg kort repetere at dette er den ideelle løsningen for den som ønsker å kombinere et godt stereoanlegg med en rimeligere surroundløsning. Signal for frontkanalene fra en surroundreceiver med pre-out sendes til denne inngangen. For at betjeningen av anlegget skal kunne skje på en tilfredstillende måte er det nødvendig at signalet for denne inngangen styres utenom volumkontrollen, eller som i dette tilfellet at volumreguleringen låses til et fast nivå.

Den eneste haken med "unity-gain" funksjonen i Linn Kolektor, er at p.g.a. det høye nivået volumkontrollen stilles til, blir det samtdig sårbart for crosstalk. Jeg opplevde overhøring fra CD-inngangen hvis CD-spilleren spilte en CD mens jeg benyttet inngangen for prosessor. Det anbefales derfor at øvrige signalkilder ikke er signalbærende mens prosessorinngangen benyttes.

Skal jeg være veldig kritisk, kunne jeg vel også ønsket meg at det var litt mindre krypisk å komme inn i denne oppsettmenyen. Det hele skjer ved at man holder inne en bestemt knapp mens apparatet slås på, en metode som kan minne litt om oppstart av servicemenyer for verksted på andre produkter. Men siden det stort sett er en engangsforteelse å gjøre disse innstillingene, spiller det liten rolle. Hos konkurrentene finner man vanligvis ikke en slik meny i det hele tatt.

For spesielt interesserte er det også mulig å oppgradere denne forforsterkeren med en RS232-inngang for rundt en tusenlapp. Dette gjør at Kolektor kan integreres i Custom-installation.

I likhet med Genki er også Kolektor utstyrt med Switch-mode strømforsyning.

Fjernkontrollen som følger med Kolektor minner til forveksling om cd-spilleren Genki sin fjernkontroll, men har litt andre farger og funksjoner. Fjernkontrollen har et meget enkelt design, og ligger på grensen til å virke litt platt. Det hele berges likevel av en enkel, men virkningsfull kurve på toppen, som gir et snev av eleganse. Alle nødvendige funksjoner for både forforsterker, CD-spiller og tuner er rikelig dekket inn. Oversiktligheten kunne likevel vært langt bedre. Med 56 identiske knapper lagt ut i et rutenett på 4x14 uten noen variasjon i avstand, blir "innspillingstiden" ganske lang.

 

LK140

Effektforsterkeren LK140 er storebror til LK85, som er drøye tre tusenlapper rimeligere. Navnene på disse effektforsterkerne avspeiler effekten i 4 ohm, mens oppgitt effekt for 8 ohm er 95 watt pr. kanal.

På forsterkerens bakside finner vi 2 sett høyttalerterminaler, og den sedvanlige linjeinngangen. I tillegg er det også en hendig utgang for å videresende linjesignalet til en ekstra effektforsterker ved biamping. Benytter man Kolektor som forforsterker er denne overflødig, men praktisk å ha hvis man skal koble LK140 til en forforsterker med bare èn linjeutgang.

LK140 har en styringskrets som gjør at den automatikk slår seg på når signal mottas, og går i standby etter ca. 10 min. uten signal. Følsomheten for denne kan justeres via en regulering på forsterkerens bakside.

En virkelig spesialitet som kan komme eiere av Linn-høyttalere til gode, er at man kan ettermontere aktivt delefilter tilpasset hvilken som helst av Linn sine modeller for ca. 1.500,-. Nok et eksempel på Linn sin aktive biampingpolitikk, og et smart trekk, spør du meg. Aktiv deling er en viktig forutsetning for å dra full nytte av biamping, og aktive delefiltre tilpasset en spesiell høyttaler er ikke akkurat noe man bare kan stikke innom Elkjøp for å kjøpe.

Lytting
Som et utslag av postverkets uransakelige irrganger, mottok jeg den en effektforsterkeren en dag tidligere enn resten av anlegget. Jeg benyttet den første kvelden til litt tyvlytting ved å koble LK140en direkte til den variable utgangen på min Sony XA5ES cd-spiller. Et forbausende bassfattig førsteinntrykk ble kjapt avslørt av mangelfull forbindelse til "basskablene" på den ene høyttaleren. Så snart dette var på plass, endret bildet seg til mer kjente former. Men ikke helt…

Neste fase var å koble CD-spilleren Genki direkte til en LK140 i en kortere periode, og nå ble tendensen forsterket. Samtidig gikk det litt tid før jeg helt fikk taket på hva det dreide seg om, bl.a. fordi inntrykket til å begynne med virket litt selvmotsigende. Samtidig som jeg helt klart fikk et inntrykk av at diskanten var en anelse tilbaketrukket, opplevde jeg at nettopp dette området fikk litt større klarhet.

Etter den korte seansen med Genki koblet direkte til LK140, benyttet jeg de følgende snaue to ukene på å lytte til hele anlegget, men med bare 1 stk. effektforsterker. I denne perioden ble det stadig klarere for meg at det slett ikke var snakk om noe tilbaketrukket diskant, men at det snarere var snakk om at et snev av hardhet i diskanten forsvant, og at diskanten dermed samtidig ble mer harmonisk.

En av mine faste referanseplater "Haugtussa" med Lynni Treekrem / Ketil Bjørnstad trivdes som aldri før. Det samme gjelder Kari Bremnes, som fikk prøve seg med ganske mange innspillinger. Eneste nedturen var da jeg i overmot tenkte at dette Linn-anlegget kanskje til og med kunne presse litt godlyd ut av den siste innspillingen "11 ubesvarte anrop". Men der måtte selv Linn gi tapt…

Den største positive overraskelsen kom da jeg spilte noen CDer av Diana Krall. Min begeistring har tidligere vært noe moderat, men på dette anlegget vokste opplevelsen flere hakk (hvor stort er et hakk?). Tydelig at Linn har et eget lag med damene….og med piano.

Både på en del av min etter hvert store Keith Jarret samling, og på den utsøkte SACD/CD-hybriden "Rendezvous In New York" av Chick Corea har jeg stusset litt over et snev hardhet i pianoklangen. På dette anlegget var ikke denne tendensen tilstede på samme måte.

Jeg har nevnt fravær av hardhet i diskant, og for øvrig et lydbilde preget av mykhet. Men jeg observerte også andre kvaliteter ved dette anlegget. Kort fortalt handler det om 3-dimensjonalitet, og evne til å skille instrumenter. Dette inntrykket kom spesielt tydelig fram ved spilling av akustisk instrumentalmusikk, og gjerne med større besetning.

Effektforsterkeren LK140 sine beskjedne yttermål og vekt kan kanskje forleder til å tro at dette er en pingle som bakker ut når det blir for tøft, men i mitt oppsett holdt den stand hele tiden. Og selv om jeg for så vidt forsøker å ha et tålelig greit forhold til den bydelen jeg bor i, ble den servert krevende oppgaver på ganske høyt volum. Til og med heftige scener servert fra prosessordelen av surroundforsterkeren taklet den uten nevneverdig pustebesvær. Men også på basstunge musikkinnspillinger besto effektforsterkeren prøven. Og en virkelig prøve finner man på den spennende innspillingen "Lux Aeterna" med Terje Rypdal gjort i Molde kirke, der Iver Kleive i en periode spiller så dype basstoner på kirkeorgelet at han tilsynelatende må ta i bruk tangenter som ligger på venstre UTside av klaviaturet. Eller var det pedaler….?

Jeg er ingen vinylentusiast på linje med ekelte andre, men med en forforsterker fra Linn i hus kan man ikke la RIIA-trinnet være uprøvet. Godbiter fra en forholdsvis omfattende, men gammel vinylsamling fikk børstet av støv både på cover og skive (sistnevnte med en Vac-O-Rec). Platespilleren min er neppe det ideelle testredskap for å lete etter den ultimate vinylopplevelse, likevel gjorde den nytten i å bekrefte at en surroundreceiver neppe er et velegnet medie for å vekke vinylentusiasme. Klar seier for Kolektor, og en LP12 på ønskelista.

Biamping
Som tidligere nevnt brukte jeg dette anlegget i nærmere to uker med bare en LK140, selv om jeg hadde fått utlevert 2 stk., og utålmodigheten min verket etter å komme videre. Det var først da jeg i et ustlag av selvmedlidenhet begynte å fabulere omkring en skribents lidelser på linje med det Hamsun opplevde da han skrev sult, at jeg tenkte at nok fikk være nok. Her skulle det biampes.

Som tidligere nevnt er den ideelle biampingen aktivt delt. Dette hadde jeg ikke anledning til å forsøke, fordi jeg mangler aktive delefiltre som passer til delefrekvensen på mine høyttalere. Fordelen med å ha delefilter som sitter foran effektforsterkeren, er at disse da slipper å behandle signaler utenfor det frekvensområdet de respektive høyttalerne skal spille. Nå er biamping langt fra bortkastet med passiv deling heller. Strømforsyningen slipper å levere strøm til hele frekvensområdet. På mine høyttalere er delefrekvensen mellom bass og mellomtone lagt til 200Hz, og dette tror jeg er ganske ideelt med tanke på fordeling av strømresurser til de to frekvensområdene. Men selvsagt avhengig av det materialet som avspilles til enhver tid. En annen fordel er at man lettere slipper crossoverforvrengning som skapes av returstrømmen fra et basselement som lever sitt eget liv.

Det er to ulike måter å foreta passiv biamping på, "horisontal" og "vertikal". I horisontal biampng benytter man den ene stereo effektforsterkeren til å drive H/V basshøyttaler, mens den andre driver mellomtone/diskant. Vertikal biamping foregår ved at den ene forsterkeren driver høyre høyttaler, mens den andre driver venstre. På skrivebordet har begge metodene sine teoretiske fordeler. Ved vertikal biamping sikrer man optimal kanalseparasjon, ved at de to kanalene er totalt adskilt. På strømforsyningssiden kan man også filosofere over at strømbelastningstoppene blir likt fordelt på de to forsterkerne, i og med at basstunge topper ofte er noenlunde likt fordelt på de to kanalene. En besnærende tanke knyttet til "horisontal biamping" er at mellomtone/diskant får spille uanfektet selv om basspeaker skulle forårsake klipping og forvrengning i den effektforsterkeren som tar seg av bassen. Forvrengning i diskant/mellomtone regnes for å være langt mer destruktivt for lydopplevelsen i bassområdet. I tillegg til dette gir horisontal biamping mulighet for spennende eksprementering med forskjellige effektforsterkere, som har sine styrker i ulike frekvensområder. Mange har eksempelvis lekt med å kombinere et monster til å drive bassen, mens de har latt en heller effektsvak rørforsterker ta seg av mellomtone/diskant.

Tilbake til Linn LK140. Jeg forsøkte et oppsett med både horisontal- og vertikal biamping, men kunne ikke registrere noen entydig forskjell på disse to metodene. Derimot var det en liten forskjell på hvordan anlegget taklet kraftige partier ved biamping sammenlignet med "monoamping". Ikke nødvendigvis forskjell i basskontrollen, men enda litt mer uanstrengt gjennom hele frekvensområdet. Også den for øvrig gode dybdegjengivelsen syns jeg kom enda litt bedre frem.

Konklusjon
Har du lest igjennom omtalen ovenfor, og ikke er en av dem som hopper rett på konklusjonen, kommer det neppe som noen overraskelse når jeg sier at jeg har trivdes i selskap med Linn. En generelt meget høy lydkvalitet i kombinasjon med både tiltalende design og til dels glimrende funksjonsmessige detaljer, er en vinnende kombinasjon.

Så er det alltid dette trivielle med penger. Kombinasjonen Genki, Kolektor og 1 stk. LK140 koster ca 30 lapper, og skal du ha biamping, blir det for førti tusen. For disse pengene kan man få litt av hvert, og det er selvfølgelig ikke likegyldig hvordan den kommer ut i forhold til konkurrentene.

Jeg må innrømme at jeg i forkant av testen hadde en snikende uro - har vi litt B&O syndrom her? En lekker lifestyle-greie som neppe er verd prisen vurdert etter lydkriterier alene? Her må det skytes inn at mitt første anlegg med kjøpe-hifi var nettopp et B&O-anlegg, men det er nå så lenge siden at det med nesten dobbel margin har passert den strafferettslige foreldelsesfristen.

Jeg skal ikke forsøke å innbille leseren at jeg har oversikt over alt som kan krype og gå av hifi i denne prisklassen, langt i fra. Men min klare vurdering er at som helhet betraktet står dette anlegget trygt på egne ben, bare basert på lyden. "Lifestyle" og design er en ren bonus. For ikke å snakke om fleksibilitet og funksjonelt snadder.

Forsterkersettet Kolektor/LK140 er nærliggende å sammenligne med den integrerte forsterkeren Denon PMA 2000 Mk4 som jeg testet for en del måneder siden. Denne er riktignok noen tusenlapper rimeligere enn Linn-kombinasjonen, men det er alltid en bonus for å velge integrert løsning. Samtidig går man glipp av den fleksibiliteten som ligger i separate komponenter. I denne sammenligningen fristes jeg til å hevde at de på lydsiden er likeverdige, men ikke like. Slik jeg husker Denonen, kunne den innimellom framvise en enda større pondus enn Linn-forsterkerne, samtidig som Linn i mine ører trekker et lengre strå når det gjelder dybdegjengivelse.

CD-spilleren Genki opplevde jeg både som bedre enn min egen Sony og et par DVD-spillere til rundt 10 lapper jeg har prøvd med glimrende CD-egenskaper. Så er da også Genki klart dyrere, og kan bare spiller CD. Vurdert som kjøp for å kombinere med anlegg fra ulike produsenter er jeg slett ikke sikker på at Genki nødvendigvis ville trukket det lengste strået. Jeg ville sikkert forsøkt mange av konkurrentene før valget eventuelt ville landet på denne. Samtidig har den så soleklare kvaliteter at den nærmest er selvskrevet i kombinasjon med forsterkersettet fra Linn, hvertfall hvis man også setter pris på en designmessig helhet. Det er også fristende å trekke fram den besnærende tanken at Genki kan utgjøre et første trinn i en minimumsløsning sammen med effektforsterkeren LK140 (eller LK85 for den del), for så å bli utvidet etter hvert som økonomien tillater det. En slik minimumsløsning fungerer utmerket hvis man bare har èn signalkilde, og har til og med med fremragende betjeningskomfort.

Det eneste jeg er ganske sikker på at jeg IKKE ville valgt, er å kjøpe 2 stk. LK140 fra starten av, uten at det samtidig skulle benyttes sammen med aktiv deling. Til det syns jeg forskjellen på 1 og 2 stk. LK140 var for liten sammen med mine høyttalere. For 20 lapper kan man da også få en ganske heftig effektforsterker. Annerledes er det å oppgradere med 1 ekstra LK140, hvis man allerede har en fra før. I en slik situasjon kan man jo ikke disponere de 20 lappene fritt, og forbedringen er åpenbart tilstede. Jeg må også tilføye at konklusjonen min kanskje kunne blitt en annen hvis jeg hadde forsøkt aktiv deling. I forbindelse med et besøk hos Kontrapunkt fikk jeg demonstrert stativhøyttalerne Linn Katan drevet både av 1 stk LK140, og av 2 stk med aktive delefiltre, og det kjappe inntrykket dette gav var klart mer overbevisende i favør av biamping enn med den passive delingen på mine høyttalere.

Den virkelige perlen av enkeltkomponenter i dette anlegget er forforsterkeren Kolektor. I tillegg til å være en rimelig men god forforsterker med et godt RIIA-triinn, har den som ren bonus en funksjonalitet som går utenpå det aller meste av stereo-forforsterkere. Jeg har nevnt at Kolektor trolig er den desidert rimeligste forforsterkeren med prosessor-inngang. Og fadingene ved kildeskifte kommer i lang tid til å stå som et småsensuelt minne fra min månedslange forsommer-romanse med Linn.

Priser: Linn Genki: kr. 13.750,- Linn Kolektor: kr. 6.800,- Linn LK140: kr. 10.200,-

Tillegg i sølvfarge: kr. 500 pr. komponent.

 

 

Sist oppdatert : 12.09.2004 11:40:53
Lest 6431 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.
Mer i denne kategorien « Krell Evolution Linn Klimax »