søndag, 03 januar 2021 22:35

TEST: Triangle Signature Theta – en perspektivmester som er pen i tøyet Spesial

Skrevet av

Den franske høyttalerprodusenten Triangle har et rikt sortiment med modeller fra noen få tusenlapper og opp til godt over en halv million. Vi har hatt stativhøyttaleren i den nest dyreste serien inne til test.

I et svakt, historieløst øyeblikk er det fort gjort å tenke at Triangle Signature Theta er kraftig inspirert av B&W sine modeller i 800-serien, ikke minst stativhøyttaleren Nautilus 805, som vår tidligere redaktør Stian testet i Audiophile.no sin barndom i 2002, etter at han hadde vært lykkelig eier av disse ikoniske høyttalerne i tre år. Og signalementet til Nautilus 805 er i likhet med etterkommende generasjoner i hovedtrekk en grunnform med konvekst buede sidevanger kombinert med en diskant som ligger delvis på utsiden av kabinettet i sitt eget kammer.

Problemet er bare at Triangle konstruerte sin første høyttaler med buede sidevanger allerede i 1990, og var etter eget utsagn verdens første produsent i denne øvelsen. Og når det kommer til eksterne diskanter hadde Triangle en modell med det konseptet allerede i 1981 med modellen CX2.

Triangle

Men la oss begynne med et lite blikk på denne tradisjonsrike franske produsenten. Triangle så dagens lys i 1980 i småbyen Soissons ved elven Aisne drøye ti mil nordøst for Paris. Grunnleggeren Renaud de Vergnettes hadde sin bakgrunn mer innen musikk og design, enn teknologi.

De startet for 40 år siden med modellen 1180, og har nå i tillegg til subwooferseriene Thetis og Tales utviklet en svært rikholdig modellserie:

  • Magellan
  • Signature
  • Genèse
  • Esprit EZ
  • Plaisir

Signatureserien kom i 2013, og består nå av gulvmodellene Signature Alpha til 79.000,- og Signature Delta til 59.000,-. Og så har vi testmodellen Signature Theta til kr. 36.000,-.

Signature Theta

Toveiskonstruksjonen Signature Theta har et klart designmessig slektskap til både til flaggskipstativhøyttaleren Magellan Duetto, men i enda større grad til den noe rimeligere stativhøyttaleren Genèse Trio, som designmessig er til forveksling lik Signature Theta.

Med den prislappen som er satt på Signature Theta er det naturlig å plassere disse stativhøyttalerne i kategorien forsiktig HighEnd. Så vil testen avgjøre om de også lydmessig hører hjemme i den kategorien. Det skal i hvert fall ikke stå på designet, og den eksklusive finishen

Kabinett

De buede kabinettsidene er oppbygget med en laminering bestående av 7 platelag til en tykkelse på til sammen 21mm. På overflaten av dette er det lagt til 7-10 lag med lakk, for å oppnå en finish av «pianolakk». Frontplaten hvor elementene sitter har ekstra stivhet.

På baksiden av kabinettet finner vi som vanlig høyttalerterminalene, denne gangen i en lettere forsenket brønn. De har en solid utførelse i en kobberlegering, og med biwiring-/biampingterminaler. En trappetrinnsform skiller de to terminalsettene, et velkjent grep fra andre høyttalerkonstruksjoner, og fordrer at kortslutningsbøylene må få en tilsvarende form.

Kabinettet kan fås i fargene Sort, Hvit og Mahogni. Og alle fargene har pianolakk utførelse.

Drivere

Diskanten sitter i et eget kammer, der den øverste halvparten stikker over hoveddelen av kabinettet. Foran den 25mm store titandiskanten er det et horn i aluminium, og skal sørge for en god spredning av signalene.’

Mellom tone og diskant ivaretas av en driver på 6,5 tommer. I denne prisklassen er det vanlig at produsentene briljerer med eksotiske materialer på membran, men Triangle sverger til papir. Det gjelder også for denne 16cm driveren.

Nederst i frontbaffelen finner vi en bassport, en plassering som åpner for en plassering litt nærmere bakvegg enn høyttaleren ellers ville ha avkrevd. I testoppsettet var høyttalerne plassert med baksiden en liten meter fra bakvegg.

Signature Theta har en følsomhet på 90dB. Det er litt over snittet for stativhøyttalere, og mer på linje med moderat effektive gulvhøyttalere. Oppgitt frekvensgang er 45-20kHz innenfor et avvik på +/- 3dB.

Testoppsett

Som kombinert kilde og digital forforsterker ble Marantz ND8006 benyttet. Den har sendt signalet videre til vekselvis en og to stk. Linn LK100 effektforsterkere, for passiv biamping.

Høyttalerne ble satt opp på et par robuste, sandfylte stativer som krever spesialtillatelse fra kiropraktor for å flytte på. De ble stilt inn med en svak toe-in, og hadde en avstand på ca. en meter fra bakvegg.

Min egen lytteposisjon var ca. to meter fra min bakvegg, og dannet omtrent en likesidet trekant med høyttalerne.

De spilte i en stue på ca. 30 m2, som er i øverste del av det segmentet på 15-30 m2 som produsenten anbefaler av produsenten sine anbefalinger.

Lyden av Signature Theta

Vi starter nederst i frekvensområdet, der bassen har en utstrekning som ikke er veldig imponerende dyp, men likevel på nivå med det selv enkelte gulvhøyttalere greier å strekke seg til, selv om noen av dem går en liten oktav dypere i bassen. Det som er minst like viktig er at bassen er uhyre presis. Dette blir demonstrert på mange utgivelser der andre modeller kan streve litt med presisjonen i bassen.

Mellomtonen er ikke av den overdrevent varme sorten, så hvis det er høyttalere som skal matche din favoritt Bordeux med tilhørende peiskos er det kanskje ikke her du skal begynne. Vi befinner oss kanskje litt på den analytiske siden, og det bekreftes av en diskant som ikke er særlig blyg før hørselens begrensinger får det hele til å rulle av. Men samtidig er det veldig viktig å fremheve at diskanten oppleves som særdeles forvrengningsfri, uten at det er noe som stikker seg ut negativt. Dette oppleves spesielt på enkelte spor av Kari Bremnes fra rundt århundreskiftet, der det mange ganger kan være litt anstrengt i toppen på noen spor. Med disse Triangle-høyttalerne er diskanten like pågående som de ofte pleier å være på disse sporene, men diskantene behersker det fullt ut.

Og en analytisk gjengivelse kombinert med et nesten magisk perspektiv på mange av opptakene er den øvelsen der Triangle Signature Theta virkelig skinner. Jeg opplever en presisjon i gjengivelsen med disse høyttalerne som jeg sjelden opplever ellers, og det er faktisk litt overraskende på enkelte innspillinger.

Vi spiller musikk

Høyttalerne har vært gjenstand for et stort antall album i testperioden, og her tar vi med noen utvalgte inntrykk fra min testspilleliste.

Først ut på min nylig oppdaterte spilleliste for testløype på TIDAL er Odin Staveland sitt ferske album Sillajass, som også ble kåret til Ukens Plate på Audiohile.no i desember. Her eksponerer Signature Theta sin flotte åpenhet, og Odin Staveland nærmest spytter ut sine fraser med en voldsom dynamikk. Og samtidig har vi en veldig naken gjengivelse av både vokal og instrumenter. Her er det ikke mye rødvin og peiskos, men et kraftig analyseredskap.

Erik Friedlander sitt åpningsspor Bohemia After Dark på albumet Oscalypso er en uhyre dynamisk og åpen innspilling, som blir ytterligere understreket av Signature Theta sin karakter. Og et nesten skremmende perspektiv, i det vi nærmest blir invitert inn i Michael Blake sin saksofon på denne utgivelsen som er en hyllest til Oscar Pettiford.

Mange har hatt det moro med Vivaldi sine årstider, men få har hatt det like moro som den eksentriske fiolinisten Nigel Kennedy. Og at dette ikke dreier seg om gammel moro framgår av navnet på innspillingen - The New Four Seasons. Her er det sterke kontraster, der blant andre Massive Attack sin Diamond Reese har bidratt - dynamiske dramatiske kontraster der mange høyttalere må gi litt tapt, men der Signature Theta greier seg bra i de mest krevende passasjene på sporet Summer: 8 fear

Den kanskje aller råeste vinylutgivelsen jeg har er 45RPM-versjonen av Louis Armstrong – Satchmo Plays Kong Oliver. Her har jeg tatt med Audio Fidelity sin versjon på TIDAL, og selv om den ikke når helt opp til vinylutgaven, er det et fantastisk perspektiv vi får presentert også i dette oppsettet. Og perspektivet er en av de øvelsene disse Triangle-høyttalerne virkelig behersker.

Arild Andersen sitt åpningsspor på albumet Patch of Light 1 på albumet Hyperborean fra 1997 må også med. Og her får vi både en flott åpning av strykere som gjengis med fin oppløsning selv om det er andre høyttalere som kan gi mer varme til dette sporet. Og over i det påfølgende sporet Hyperborean får vi en veldig flott gjengivelse av Arild Andersen sin kontrabass, der også Oscar Pettiford sine lekne og forsiktige anslag står tydelig frem.

Rubber Shirt på albumet Sheik Yerbouti av Frank Zappa har vært en favorittlåt og en demo av dynamikk og distinkt bass helt fra jeg kjøpte dobbelt-LPen i 1979. Og litt overraskende er det nesten det klare perspektivet på denne låten med bare trommer og bass som overrasker vel så mye som dynamikken på dette oppsettet.

VI var så godt i gang med Zappa, og dette sporet på samarbeidsalbumet Bongo Fury mellom Captain Beefheart og Zappa er nok med vel så mye på grunn av musikalske meritter som de audiofile kvalitetene For her får av en eller annen grunn Zappa og Beefheart det beste ut av hverandre, selv om det etter sigende var et under at de ikke tok livet av hverandre under denne turneen. Det starter snaue et og et halvt minutt ut i åpningssporet Debra Kadabra, og det kapteinen presterer her er helt magisk, og langt bedre enn jeg har hørt det på noen av hans soloalbum. Punk-jazz på sitt beste. Og til tross for en ikke helt audiofil innspilling presterer Signature Theta en ganske flott gjengivelse av denne krevende musikken.

Mens vi er inne på de aller beste Zappa-sporene kan vi ikke godt forbigå The Purple Lagoon fra Livealbumet Zappa in New York. Et glitrende spor der Zappa demonstrerer at han er like mye jazzmusiker som hem som helst. Dette er en magisk komposisjon, eller trolig primært improvisasjon, og Signature Theta får frem det beste i disse musikerne på en utgivelse som startet som en dobbel LP, men som her er gjengitt via TIDAL

PÅ Spor 12 fra Himmelskip av Knut Reiersrud og Over Kleive får vi en fantastisk gjengivelse av akustikken i Odense Domkirke. Masser av luft rundt Reiersrud sin gitar, mens orgelet har en utrolig flott klang der det tidvis må konkurrere i bassområdet med støyen fra passerende tungtrafikk i Odense sentrum. Det krydrer denne flotte innspillingen fra en duo der summen er langt større enn enkelthetene.

På denne innspillingen av låten My God av Jethro Tull er det i enda mindre grad enn på Debra Kadabra de audiofile kvalitetene som dominerer. Men dette musikalsk sett den desidert beste innspillingen av låten My God, opprinnelig fra albumet Aqualung, men her fra Isle of Wight festivalen i 1970. Den finnes også på en Youtube video, og lyden er selvfølgelig ikke bedre der heller. Men en god høyttaler skal også helst håndtere dårlige opptak, og jeg ser livlig for meg villmannen Ian Anderson mens han vifter med den ene foten han ikke står på. Klangen på innspillingen er ikke god, og det kan selv ikke Triangle gjøre noe med.

Vi avrunder denne lytteøkten med min ungdoms favorittversjon av bluesen Redhouse av Jimi Hendrix. Den er fra albumet Hendrix in The West, og har overraskende god lyd gjengitt over dette oppsettet. Redhouse finnes i ganske mange innspillinger, og vanligvis er de mye kjappere. Det blir en annen låt enn denne seige bluesen. Den gode dynamikken blir fremragende godt ivaretatt av Signature Theta.

 

Konklusjon

Triangle Signature Theta er et høyttalerpar som tar seg fantastisk flott ut, ikke minst i den sorte pianolakken som mitt testsett har. Her er det åpenbart at vi befinner oss i det nest øverste segmentet til produsenten, og i det ytre er det ikke spart på noe.

Om dette er en fulltreffer i forhold til de klanglige egenskapene avhenger litt av hvilke preferanser du har. Hvis du er litt tilhenger av den lydsignaturen Sonus Faber hadde for et tiår eller to siden, er dette kanskje ikke innertier.

Men hvis du heller foretrekker en høyttaler som heller litt mot det analytiske har du en venn for livet i Triangle Signature Theta. Disse høyttalerne er ekstra glade i å fortelle deg hvor musikerne sto da de spilte, og hvordan rommet ellers så ut. Vi kaller det presisjon

 

Veil. pris for Triangle Signature Theta er kr. 36.000,-.

Takk til lydglede for lån av testeksemplar

Triangle importeres av Lydglede

Les mer om Signature Theta hos Triangle

Lest 533 ganger
Karl Erik Sylthe

Redaktør i Audiophile.no

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Beslektede artikler