Odin Staveland – Parade
Magisk og nyskapende i audiofil mesterklasse
Odin Staveland ble vel egentlig verdensberømt som musiker i Vamp. Og selv om han har deltatt på 8 album med dette bandet, debuterte han allerede i 2015 med sitt solo debutalbum «Mellom Husene». Og vi kjenner igjen deler av sounden på albumet som han har tatt med seg inn i Sillajazz. Men bare delvis, for på denne rykende ferske Dobbelt-LPen har han tatt det hele enda et steg lenger.
Men vi løfter blikket litt, for vi kan ikke avspise Vamp med en bisetning, et av de største bandene fra Sør-Vestlandet som har greid å kombinere folkemusikk og visesang med pop-rock på en nyskapende måte. Og her har Odin Staveland deltatt i en årrekke, blant annet sammen med sin far Øyvind Staveland. Disse to har også sammen laget filmmusikken til Ikke Naken i 2004.
Det Odin har tatt med seg videre fra debutalbumet er blant annet en direkte kontakt og råhet, både i lydbilde og musikalsk uttrykk. Det musikalske landskapet er i et veldig spennende terreng i grenselandet mellom jazz og rock, og den befinner seg i et lokalt dalføre som det er fristende å omtale som tidligere ukjent blant mennesker.
Det starter allerede på åpningssporet, men når fort et magisk høydepunkt på spor 3 på side A, med den underfundige tittelen I Stedet For Punktum Et Hjerte. Også den påfølgende Sillabyen har denne karakteren av rå nakenhet.
I min omtale av Egg3 sitt album Doppelgänger introduserte jeg kategorien punk-jazz. Det kunne vært fristende å si at Sillajass er en annen dialekt av punk-jazz, selv om det kanskje er like nærliggende å kalle Odin Staveland for punk-trubadur.
Musikken på Sillajass startet som et bestillingsverk til festivalen Sillajazz i 2019, og er videreutviklet i etterkant. Det er veldig bra jobba, for dette har blitt et ganske unikt musikalsk verk. Og det er helt nødvendig å trekke frem den utsøkte lyden som en aktiv kunstnerisk medspiller på verket. For den nakne musikalske uttrykket blir kraftig forsterket av et like nakent lydbilde med utsøkt klarhet og en helt rå dynamikk. Og ansvarlig for lyden er Grammyvinner Emily Lazar som holder til i New York City.
Dette er en dobbelt-LP utgitt på det lille entusiastplateselskapet TBC Records, i det gode gamle formatet med gatefold-cover, og et ellers forseggjort platecover. I tillegg til vinylversjonen har jeg vært så heldig å få lytte til waw-filer i 24 bit / 96 kHz. Begge deler har vært en audiofil opplevelse. Det er ellers verd å nevne at du går glipp av 3 spor på strømmeutgaven av Sillajass, så LPen anbefales for denne utgivelsen som stikker av med tittelen ukens Plate.
Musikere på Sillajass:
- Odin Staveland
- Thomas Dahl
- Chris Holm
- Kjetil Dalland
- Kjetil Møster
- Håvard Funderud
- Are Ovesen
- Aksel Ø. Røed
Side A
- Parade
- Og Det Ble Mørkt
- I Stedet For Punktum Et Hjerte
- Sillabyen
Side B
- Vårsill
- Jenta Ved Vinduet
- Diksel
- Sillastoim
Side C
- Ikkje Rør Hu I Min Taxi
- Sillastrab
- Telefon Fra Sørlandet
- Den Kvite OnklP
- Blå Øyner
Side D
- Frisill
- Eg Hadde Nokn Drinker I Går
- Jenta Med Månen I Munnen
- Haugå
Les mer om Sillajazz hos TBC Records
Egg3 – Doppelgänger
Utsøkt spennende punk-jazz
Til tross for at dette er Egg3 sitt tredje album må jeg innrømme at dette spennende bandet med tyngdepunkt fra Rogaland har gått under min musikalske radar. Til nå. Og det avslører en alvorlig svikt i radardekningen, for Egg3 er på alle måter noe man bør få med seg dersom man har legning for å bli fascinert av musikk utenom allfarvei.
Vi kan kanskje starte med å presentere Egg3. Gitaristen Vidar K. Schanke fremstår som en frontfigur, og er i tillegg til Egg3 aktiv i mange ulike musikalske konstellasjoner med base i Stavanger. Arild Hoem spiller barytonsaksofon og synth, mens tredjemann Ståle Birkeland spiller trommer, og kommer opprinnelig fra Voss, men nå bosatt i Stavanger.
Alle musikerne i Egg3 står oppført som jazzmusikere i telefonkatalogen, eller i det minste er det overveiende sannsynlig at de ville ha gjort det dersom telefonkatalogen fremdeles var gyldig faglitteratur. Men det er ikke dermed sikkert at musikken de spiller her er jazz. Og igjen er vi over i den krevende øvelsen å definere musikalske båser.
Da jeg hørte Doppelgänger for første gang var det et begrep som umiddelbart festet seg i bakhodet. Punk-Jazz fremstår som intuitivt dekkende for den musikken som bedrives av de tre herrene i Egg3, som også får besøk av Eva Bjerga Haugen på låten A Forest, en vokalist som sist er observert på en dramatisk mer stillferdig og lyrisk utgivelse sammen med Ketil Bjørnstad til tekster av Kjersti Annesdatter Skomsvold i et tonespråk som er umiskjennelig Bjørnstad. A Forest er for øvrig den eneste låten på albumet som ikke er skrevet av Vidar Schanke.
Musikken er rå, intens og tett, og mange av låtene er rytmisk ganske krevende. På Gabba Gabba streifer assosiasjonene flyktig innom introen på Frank Zappa sin magiske The Purple Lagoon, men den er likevel i et helt annet landskap. Og det mangfoldige musikalske landskapet Doppelgänger er dypt fascinerende, og bekrefter at grenselandet mellom jazz og rock er uransakelig. Etter at vi får litt tilbake pusten på låten med den underfundige tittelen I Am Not Him. You Are Bringes vi over til en annen heftig og intens komposisjon som også er min favoritt, med tittelen On. Off. Og også her dominerer Hoem sin spesielle sound på saksofonen.
Vinylutgivelsen har et flott gatefold cover – vinyl-covrenes premiumklasse - med skuespilleren Hedy Lamarr som pryder fronten. Lyden på LPen er utsøkt, og bidrar til at den ble med i sluttstriden om tittelen Ukens Plate, der den dessverre tapte ved hjelp av målfoto.
Side A
- Doppelgänger
- Gabba Gabba
- I Am Not Him. You Are
- Off.
Side B
- A Forest
- We Accept You. One Of Us
- Hello
- Interlude
Les mer om Doppelgänger
Voice & Strings & Timpani
Flott og utforskende jazz
Strings & Timpani er i utgangspunktet en duo bestående av Øyvind Hegg-Lunde og Stephan Meidell, to musikere som også utgjør 2/3 av Erlend Apneseth Trio. Og i duoen Strings & Timpani er det vel en trygg forenkling å si at det er Stephan Meidell som står for «Strings», mens Øyvind Hegg-Lunde tar seg av «Timpani». Og i denne duoen har de utforsket duoformatet med disse to instrumentgruppene, og også skapt en utforskende musikk.
Men utgivelsen Voice & Strings & Timpani utgjør en kraftig utvidelse av duo-formatet, og det er en utvidelse som inneholder mer enn stemmer. Jazzsangeren Mari Kvien Brunvoll er fra Molde, og søsteren til Ane Brun, og er også kjent bidrag innen folkemusikk. Mens Eva Pfitzenmaier er som navnet antyder opprinnelig tysk, og trakterer her vokal, tangenter og fløyte. Stein Urheim har krysset vårt tastatur ved en rekke tidligere anledninger, og er en ledende jazzgitarist som her også bidrar med elektronikk og langeleik. Og Kim Åge Furuhaug bidrar på trommer.
Den sterkt utvidede besetningen på Voice & Strings & Timpani har også bidratt til en kraftig økning av den musikalske spennvidden, samtidig med at det utforskende aspektet er godt ivaretatt fra debutalbumet Hyphen fra 2016. Disse musikerne utgjør også en slags identitet for plateselskapet Hubro. Men det var de to musikerne i Strings & Timpani som hadde ideen til prosjektet.
Musikken på dagens utgivelse startet med en fremførelse på den legendariske nattjazzen i forbindelse med Festspillene i 2016, og supplert med opptak i studio i 2020. Resultatet har blitt et veldig spennende bidrag til den utforskende delen av jazzen, i et musikalsk landskap med bredt internasjonale forgreninger selv om jazz er en basisingrediens.
Dette er en veldig flott utgivelse, og en av veldig mange vinylutgivelser fra Hubro for tiden. Vi kommer tilbake til flere av dem med det første.
Musikere:
Mari Kvien Brunvoll: vocal, electronics
Eva Pfitzenmaier: vocal, keys, flute
Stein Urheim: guitar, electronics, langeleik
Stephan Meidell: guitar, electronics, synth
Kim Åge Furuhaug: drums, percussion
Øyvind Hegg-Lunde: drums, percussion, synth
Side A
- Cashmere
- Escargot
- Swarming Strings Made Out Of Light
- FM4E
Side B
- Laxevaag
- Community
- Talk Tick Talk
- Introducing
- Sons Français
Les mer om Voice & Strings & Timpani hos Hubro
Rebekka Bakken – Winter Nights
Et personlig og lavmælt julealbum
Mitt første musikalske møte med Rebekka Bakken var i 2003, på albumet The Art Of How To Fall, et album innspilt i Bugge Wesseltoft sitt studio. Men Rebekka Bakken har drevet med musikk også i lang tid før det. Allerede som 18-åring begynte hun å skrive sin egen musikk, og hun har hatt lengre opphold både i New York og Wien i sin lange musikalske karriere der hun nå har 10 plateutgivelser på samvittigheten.
Stemmen til Rebekka Bakken er flott og særpreget, og strekker seg over et stort toneregister. Også sjangrene på musikken hun lager har en stor spennvidde, og er innom jazz, vise og pop-rock, og enkelte ganger kanskje også et touch av country. Men det er likevel noe med karakteren til hennes stemmebruk som gjør det naturlig å primært definere henne som jazzsanger. Noen sammenligner henne likevel med Joni Mitchell, og det er vel kanskje det nærmeste vi kommer. Og illustrerer samtidig at dette med båser heldigvis er en krevende øvelse.
Når et album med tittelen Winter Nights blir utgitt rett før jul, kommer det neppe som en stor overraskelse at dette er et julealbum. Men samtidig må vi tillate oss å si at dette fremstår som et høyst personlig julealbum. Og særlig har den tredje sangen med tittelen This Year Is Different en helt personlig betydning for Rebekka Bakken. Dette er også en av mine favoritter på albumet.
I tillegg til at Rebekka Bakken har en annerledes tolking av en del tradisjonelle julesanger, inklusiv en flott og stillferdig versjon av George Michael sin klassiker Last Christmas, er flertallet av sangene skrevet av Rebekka Bakken selv. Og de avspeiler hennes personlige forhold til julen som en høytid der roen skal senke seg.
Med seg på dette flotte og fredfylte albumet har Rebekka Bakken Jesper Nordenstrøm på tangenter, Ola Gustavsson og Tommy Kristiansen på gitarer, Rune Arnesen på trommer og Sven Lindvall på bass og tuba. Arrangementene er hele tiden forsiktige, og gir et flott men samtidig lavmælt til Rebekka Bakken sin musikk på Winter Nights.
Winter Nights utgis både på CD og vinyl, og jeg har primært lyttet til vinylutgaven i tillegg til TIDAL. Og uansett hvilken versjon du lytter til er det gode muligheter til å få et solid bidrag til at julefreden skal senke seg. Og hvis du aldri før har hørt Glade Jul med innslag av steelgitar, har du rett og slett ikke noe valg. Nevnte jeg at lyden er godt over pari på Winter Nights?
Side A
- Wonder in Your Eyes
- Kyrie Eleison
- This Year Is Different
- Last Christmas
- Calling All Angels
- May the Night Be Gentle
Side B
- Fairytale of New York
- Mary’s Child
- Angels Never Sleep
- December Nights
- In the Bleak Midwinter
- Silent Night
Les mer om Winter Nights
Major Fluke – Years Ahead Hours Behind
Melodiøs pop-rock med klart musikalsk slektskap
Major Fluke er et band som består av musikere fra Trøndelag og Nord-Norge, og har Tom Fredrik Indresand på gitar og vokal i front. På dette debutalbumet til bandet har han med seg Ulf Johnsen som også spiller gitar og synger, Pål Brekkås på bass og tangenter, deriblant klassikeren Hammond B3. Videre finner vi Stian Lundberg på trommer, Alexander Pettersen på gitar og Bendik Urban på trompet. Ida Jenshus er med og korer på I Remember.
Da jeg spilte dette albumet for første gang fikk jeg umiddelbart et sterkt deja vu på åpningssporet Years Behind Hours Behid, som også er albumets tittelspor. Og etter en kjapp ransaking av sjelen og platesamlingen min var assosiasjonen lett å lokalisere. For vokalisten på dette sporet som jeg antar er Tom Fredrik har uhyre store likhetstrekk med Jonas Høgseth i Josah på albumet Dipole som jeg skrev om for drøyt seks år siden. Og også musikken på dette åpningssporet på Major Fluke har også store likhetstrekk med deler av musikken på Dipole.
Men det er likevel en del forskjeller i det musikalske landskapet til Josah og Major Fluke, for der Josah hadde elementer av 70-talls Prog, er det litt andre retninger som influerer Major Fluke. Selv omtaler de musikken ganske treffsikkert som melodiøs pop-rock. Og på On My Doorstep er det vel trygt å si at vi finner ganske amerikanske inspirasjoner. Det gjelder også på den påfølgende When the Rain Came Down, en flott låt med fin stemmebruk og en tiltalende intro på akustisk gitar. Fin akustisk gitarintro er det også på en annen av albumets høydepunkt – Boy/Girl.
Albumets høydepunkt er nok likevel avslutningslåten I Remember. Det er en lyrisklåt og lavmælt låt der Bendik Urban får dominere i åpningen med sin trompet. Og som tidligere nevnt bidrar også Ida Jenshus på denne avslutningslåten. Og en gitar med vreng så det holder…
Albumet er utgitt på vinyl i tillegg til digital utgivelse, og er produsert med bistand fra Brygga Studio i Trondheim. Lyden er middels, og musikken holder en jevnt god kvalitet. Et par transportetapper på Side A får likevel terningen til å vakle litt før den lander på en femmer.
Side A
- Years Ahead Hours Behind
- Sweden
- Need To Know
- When The Rain Came Down
Side B
- On My Doorstep
- Boy/Girl
- I Remember
Les mer om Major Fluke