av Roy Ervin Solstad, 30.september 2004

Med sine heftige utenpåliggende bein, ser forsterkeren nærmest ut som et månelandingsfartøy. Dessverre nyter den ikke godt av den manglende tyngdekraften på den runde steinen som har gitt den navn. Med 32 kilo – og mesteparten rett bak frontplata – er det ingenting ved denne som skulle tyde på at forsterkeren tar lett på det.

Kanskje bortsett fra lommeboka, som etter å ha blitt loppet for snaue 56.000 kroner enten er lettere bekymret, eller rett og slett bare lettere.

Og for å gjøre meg helt ferdig med ordleken, så er Moon W-5 en forsterker som er svært lett å like. Mer om det senere.

Oppbygging

Den kanadiske effektforsterkeren yter 2x190 watt i 8 ohm, og dobler effekten i 4 ohm til 2x380 watt. Faktisk så er det nærmest firedobling i 2 ohm også, med sine 750 watt per kanal. På papiret skulle det indikere at man har med en forsterker som er i stand til å drive selv de mest tungdrevne høyttalerne uten å få pustebesvær.

Med Magnepan MG 3,6R som høyttalere, så skulle Moon W-5 ha alle muligheter til å bevise den tesen.

Forsterkeren er bygget opp som en symmetrisk dual mono-konstruksjon, og løfter du av lokket vil du se at det nærmest bare er å kløyve hele boksen på midten, dersom man har lyst på monoblokker (men det anbefales ikke…).

For øvrig er den fullbalansert, så skal man bruke ubalanserte kabler, må man benytte de medfølgende kortslutningspluggene, noe som er en enkel affære.

Foruten frontplata som er nesten rektangulær, har forsterkeren omtrent samme fysiske form som Musical Fidelity sin gamle X-serie. De halvsirkelformede sidene med kjøleribber gir faktisk forsterkeren en noe mindre fysisk framtoning, enn det som ville vært tilfelle om den hadde sett ut som en ”vanlig” forsterker.

Men om det visuelle skulle spille deg et puss, så vil aldri linjalen gjøre det samme. Forsterkeren er 49 centimeter bred – og dyp. I tillegg er den 17 centimeter høy, så man skal ha god plass i racket, særlig i dybden. Med samtlige kabler på plass, bør man nok regne 60 centimeter fra frontplate til en eventuell bakvegg.

Over forsterkeren er det derimot en annen sak. Den blir aldri mer enn halvvarm, så ”rør-avstand” til eventuell hylle på oversiden er ikke nødvendig.

Derimot kan det nok være en idé ha parkettbeskyttere, eller som jeg brukte A.R.T. Q-dampers under føttene på forsterkeren. Med sine 32 kilo projisert rett ned i fire spikes, vil nok ikke for eksempel trehyller være like begeistret for å få besøk av Moon W-5 som resten av anlegget ditt.

Faktisk går det an å skru av den ytterste tuppen på spikes’ene også dersom du ikke ønsker å sette merker eller bruke beskyttelse av noe slag.

Oppvarming og tilkobling

Forsterkeren er konstruert for å stå på kontinuerlig, noe både nettbryter og standby-knapp på baksiden av forsterkeren indikerer.

Skulle du være en powerknapp-fetisjist, så er det ikke bare den litt ukonvensjonelle plasseringen som bør styre deg i andre retninger enn dette kanadiske kraftverket.

Importøren hadde allerede advart mot at den låter mye bedre når den blir varm, og har stått på en stund.

Med slike vendinger, tenker i hvert fall jeg på én time, eller kanskje to. Moon W-5 tok ikke skikkelig av før den hadde stått på tre-fire dager. Da hadde den nådd arbeidstemperatur, og det kunne kjennes også på topp-plata til forsterkeren. Det var først etter et par dager den forandret seg fra å være helt iskald til den begynte å bli litt varmere, før den til slutt ble ”lunka”.

Og med lunka, menes nettopp det. Ikke helt kald, men langt fra helt varm. 37 grader, er kanskje i nærheten. Jeg målte aldri.

Både høyttalerterminaler og inngangene er av god kvalitet. Mine WBT bananplugger ble slukt uten å mukke, og det er heller intet problem dersom du har kabler terminert med spader.

Testutstyr

For uten Magnepan MG 3,6R høyttalere, har jeg benyttet Django TVC passiv volumkontroll/forforsterker, Consonance Reference 2,0 sacd-spiller og en Muse Model Ten cd-spiller med innebygget forforsterker i testingen av Moon W-5. En periode hadde jeg også en Systemdek IIXE/900 platespiller med SME 309 arm og Ortofon MC 20 Supreme pick-up som sendte lyden via Musical Fidelity X-LPS/X-PSU riaa til forforsterkeren. På kabelsiden har det gått i Supra LoRad nettkabler og danske DIY sølvkabler både til signal og høyttalere.

Dermed vil disse lytteinntrykkene basere seg på hvordan det høres ut uten UOen i strømkjeden.

Jeg har for øvrig en egen 16A ujordet kurs som kun brukes av anlegget.

Siden nyttår har jeg benyttet rørblokker fra Antique Sound Lab som kraftverk til mine høyttalere. Fram til sommeren et par Magnepan MG12 som i juli ble byttet ut med storebrødrene MG 3,6R.

Det var nettopp dette høyttalerbytte som gjorde meg nysgjerrig på mer effekt. På tross av en deilig diskant og en mellomtone med rørpondus, så klarte ikke de 100 watt kraftige KT-88 besatte blokkene å holde kontroll på 3,6ene i bassen. Det hele lød udefinert, og uten særlig grad av kontroll.

Selvfølgelig ville det ”enkleste” kanskje vært å oppgradert mine blokker til de dobbelt så kraftige Hurrican-blokkene fra samme produsent, men med en fem måneder gammel baby som straks er i stand til å krype bort til de utrolig spennende og glødende rørene, valgte jeg prøve transistor igjen. Jeg kunne jo alltids bytte ut min TVC med en rørforforsterker om savnet etter rørmagien i mellomtonen skulle bli for akutt.

Jostein på Audio Solution påstår selv han startet i hifi-bransjen etter å ha hørt kombinasjonen Moon og Magnepan. Men det kunne jo bare være skryt.

Dessverre er testing av slikt i butikkenes egne lytterom ikke særlig godt egnet, da man som eventuell kunde ofte verken kjenner resten av elektronikken, kablene eller lytterommet godt nok. I ens egen stue derimot, blir det noe helt annet.

Spenningen var derfor stor når Moon W-5 ankom Hammerfest for noen uker siden. At den ville drive mine Magnepan-høyttalere bedre i bunnen, var jeg ikke i tvil om. Mer spent var jeg på om den deilige mellomtonen jeg hadde vent meg til, kunne beholdes.

Utålmodig skuffelse

Det var bare en måte å finne ut dét på. Så jeg koblet til W-5en, skrudde den på, og la cd-plata i skuffen.

- Hmmm. Dette låt da forferdelig flatt. Låt etter låt, cd etter cd ga det samme resultatet. Lydbildet var like dypt som mine Magnepan-høyttalere. Det vil si syv centimeter.

Var det kanskje den lange oppvarmingstiden som var grunnen?

Svaret fikk jeg raskt da jeg gikk over tilkoblingene jeg hadde gjort en gang til. Den gang jeg fikk høyttalerkablene var jeg litt rask i termineringen, og satte rød plugg på hvit på den ene kabelen.

Det hadde jeg selvfølgelig glemt da jeg i min iver etter å få høre Moon W-5. Så den ene høyttaleren spilte i motfase. En liten svitsj senere, falt alt på plass.

I hvert fall nesten.

Bassen var det første som slo meg. Borte var den litt bløte bassen. Nå var den plutselig blitt lynkjapp og kontant. Basstrommen på The Eagles ”Hotel California” fra ”Hell Freezes Over” hadde en tyngde og presisjon, jeg aldri hadde hørt før.

Men resten av lyden imponerte ikke like mye. Både perspektivet, mellomtonen og diskanten var god, men ikke betydelig mye bedre enn jeg hadde opplevd med rørblokkene.

Igjen hadde jeg trukket forhastede slutninger. Forsterkeren var kaldere enn en desemberdag på Svalbard. Tålmodigheten min ble satt på alvorlige prøver, men den som venter på noe godt…

Forvandlingen

Tre dager senere skjedde det plutselig noe med lyden.

Bassen var der fremdeles, men resten av lydbildet var som transformert. Der lyden tidligere hadde stoppet så vidt utenfor høyttalerne ytterkanter, fylltes nå hele rommet med lyd, ikke minst i dybden. Jeg har forsøkt forskjellige avstander til bakvegg med Magnepanene, med rørblokkene stoppet alltid lydbildet der bakveggen var. Med Moon W-5 hender det at jeg til tider lurer på om jeg har artistbesøk på verandaen på utsiden.

Også det å kunne plassere artister i lydbildet, som man ofte tillegger rørutstyr bedre evner enn transtor, ble bedre enn med rørblokkene. Et strålende eksempel er den nevnte basstrommen på ”Hotel California”. Hos meg står den rett ved siden av Yukka-palmen til venstre langt bak i lydbildet. (PS. Det er ingen Yukka-palme på plata, men i stua mi J )

Mellomtonen som hadde bekymret meg mest på forhånd, spilte like fyldig som på rørblokkene, men hadde fått et attakk jeg ikke hadde hatt tidligere. Nå er det mer smell i strengene til Nils Lofgren, samtidig som de ikke oppleves noe mindre ”kjøttfulle” enn på rørutstyr (også andres) jeg har hatt den glede av å lytte til det siste året.

Men det største sjokket kom kanskje i toppen. Der diskanten opplevdes god, men ikke ekstremt god med en kald forsterker, så var det nå nesten ingen diskant igjen. Det hørtes mer ut som luft og ren musikk. Borte var skarpe kvinnelige s’er, men uten at detaljene forsvant.

Ved bytte av signalkilde ble disse sterke sidene hos Moon-forsterkeren bare ytterligere bekreftet. Med Muse Model Ten går bassen enda dypere, mens toppen blir mer detaljert.

Likevel – og heldigvis – ikke slik at man blir sittende å fokusere ensidig på detaljer. Det er bare det at man oppdager stadig nye ting ved innspillingene.

Det virker ikke som det spiller noen rolle hva du forer W-5 med. Den sender det bare videre til høyttalerne dine uten å legge noe til eller trekke noe fra. Slik sett er den en strålende budbringer. Den videreformidler nøyaktig det du forteller den.

Her er det ingenting som stikker seg ut. Ingen mellomtone som tar glansen fra diskanten eller bassen. Ingen bass som overdøver resten av lydbildet, og ingen diskant som blir så detaljfiksert at man glemmer helheten.

Jeg har spilt alt fra strykekvartetter til Led Zeppelin, fra blues til Ole Ivars. Moon W-5 takler alt. Innspillingen kan være bedriten eller strålende. Moon W-5 leverer uansett. Dårlige opptak blir heller ikke uutholdelige å høre på, selv om gevinsten ved de virkelig gode – slik som vinylutgaven av Harry Belafontes Carnegie Hall-konsert – viser hva som virkelig kan trylles ut.

Det er ingen kompromisser å spore, her formidles musikk på en slik måte at det er vanskelig å holde seg kritisk. Dette er definitivt en transistorforsterker selv for rørfanatikere, og har du først latt den stå noen dager, kommer også godlyden momentant.

Konklusjon

Finnes det da ingenting å utsette på den.

Flere veltrente par ører har vært innom for å lytte til oppsettet med Moon W-5 som kraftmester, og alle har sagt det samme.

- Hva er det som kan bli bedre her?

Og jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har peiling, men at jeg trolig vil bli litt klokere i løpet av høsten. Da skal nemlig både Rogue Audio M-150 rørmonoblokker og Conrad-Johnson Premier 350 i hus. Sistnevnte har jeg kjøpt.

Men om den er bedre enn Moon W-5 vet jeg ikke. Er den ikke det, kan jeg bare glede meg til et lykkelig gjenhør. For da skal Moon W-5 inn i anlegget permanent, men i sølvgrå utførelse.

Fakta

Sim Audio Moon W-5

2x190W 8 Ohm, 2x380W 4 Ohm, 750W 2 Ohm

Pris: kr. 55.990,-

Importør: Audio Solution